Tromsø re:visited (æ reise dit om og om igjen)

Sist uke va en sånn uke kor æ så tre teaterstykka og en kunstutstilling, det e ikke så mange sånne uke i livet mitt, men det betyr bare at æ sett pris på dem når dem skjer. Først så æ Blodig alvor på Nordland teater – som liksom e mitt lokale teater nu? – og det va nu … det det va. Æ innser at HT har skjemt mæ bort når æ brukte nesten hele stykket på å tenke «Men koffor snakke dem BOKMÅL?» Æ kunne forstått at dem ikke flytta handlinga i stykket fra Frankrike til mer hjemlige omgivelsa, men koffor kunne dem ikke snakke ordentlig? Landsdelsteater kan jo gjerne snakke dialekta til landsdelen det hold til i. Æ e nok bare skjemt bort av HT. Det va også der æ så de to andre teaterstykkan, fordi sist uke va en sånn uke kor æ dro til Tromsø i to daga for å gå på teater. Og for å henge med folk æ kjenne, og drikke kaffe på Risø, og gå på utstilling på Romssa dáiddasiida, men mest teater.

Det første stykket æ så va Kong Lear, og det va nu som det va. Hilda Hellwig som hadde regien, har også regissert Et drømspill på HT i 2000-og-en-stund-siden, og etter Kong Lear har æ konkludert med at vi nok ikke passe sammen.

Men det siste stykket æ så sist uke, det som fikk mæ til å konkludere med at det e så fint når teaterhøydepunktet i uka e det siste stykket du ser, va Tromsø re:visited. En av grunnan til at æ blei så positivt overraska over stykket va nok at det fikk to ganske dårlige anmeldelsa av NRK og iTromsø (Nordlys va mer moderat), så æ gikk inn og forventa det verste, fordi teateranmelderan i Tromsø så ofte virke å være begeistra for alt, uansett kor dårlig æ like det, så kæm vet kordan ting e når dem synes det e dårlig. Æ burde vel forsåvidt ikke bli overraska over at æ synes det va bra når dem synes det va dårlig, kontrær som æ e. (mvh frøken synes-ikke-Les-miserables-va-nokka-særlig)

Det må sies, da, at æ likte det med forbehold, eller kanskje at æ likte det på tross av enkelte ting. Æ kan skjønne at noen som forvente et teaterstykke som skal ha et humoristisk skråblikk på Tromsø, henvendt mot voksne, ikke helt får det dem ville ha, men æ e jo en barnslig sjel, så æ e med på teater henvendt til kæm som helst – sjøl om æ nok va heldig i at æ visste på forhånd at det va retta delvis mot folk som kanskje e halvparten så ung som mæ. Æ likte Tromsø re:visited fordi det va litt skakt teater, det va plassa kor ideen va bedre enn gjennomføringa, men etter å ha tenkt på det noen tima konkluderte æ med at det for mæ va en kombinasjon av Velkommen og Alexander den store, som begge e HT-stykka æ likte veldig godt. Velkommen va vel kanskje det stykket som bikka mæ over i at det e en god idé å se teaterstykka flere ganga, og Alexander den store gjorde mæ forelska i breakdance på måta æ aldri før har vært.

Tromsø re:visited va også de to stykkan fordi det lata som om det hadde en historie, mens det ikke va sant (Velkommen skal slippe unna den sammenligninga, siden det presenterte sæ som episodisk i utgangspunktet). Konseptet: Fire forskera ved Universitetet i Tromsø skal holde en forelesning om en firehundre sider lang rapport dem har skrevet om Tromsø («den ligg ute i foajeen når stykket e over, eller så kan vi sende den til dokker på epost. Alle som har kjøpt billett på nett kommer til å få den i innboksen»). Det tar ikke så lang tid før forelesninga blir ødelagt av litt forskjellig, og til slutt oppløses det hele i et salig kaos, før det henvende sæ til ungdommen med varieranes grada av livsvisdom («og om du begynne å miste håret, bare barber hodet!»).

Det e egentlig den forsker-delen æ kanskje likte minst av alt, av et par forskjellige årsaka. Først og fremst på grunn av linja «vi e forskera på fire forskjellige fakultet …» uten å nevne fakultetan? Særlig at det skjer. Æ hadde vært mer med på det om skuespilleran heller hadde brutt ned den fjerde veggen totalt, presentert sæ med sine egne navn og sagt at dem skulle legge fram resultatan til et – falskt, åpenbart – forskningsprosjekt ved UiT. Æ kan forstå valget, men da vil æ at det skal sannsynliggjøres (fordi det e det du lære etter ett år på forfatterstudiet med Anne Oterholm: sannsynliggjøring, og kor enkelt det egentlig e), ikke bare være en billig måte å få unnslippe sine egne navn. Sjøl om æ absolutt elska Gunnar Eiriksson (æ huske ikke navnet på noen av karakteran, bortsett fra Egil, ironisk nok) som fiklate foreleser som begynne å snakke om papirkvalitet og kordan forelesninga skal foregå og det ene med det andre, mens han har hendern bak på ryggen og fikle febrilsk med ledninga til prosjektoren dem har med sæ. Æ har vært på de forelesningan før. Men æ kunne like gjerne kjøpt Gunnar Eiriksson sjøl som en nervøs type, æ hadde ikke trengt å få han pakka inn i en fiktiv forsker. (Piera Heaika sa etterpå «e han skuespiller? Han så ut som en realfagsstudent.» hjerte)

En av de tingan æ va enig med de negative kritikkan i, va at det e en veldig brå overgang fra nokka – tidvis skikkelig – morsomt til et veldig alvor, og at det ikke fungerte helt. Likevel kan æ til en viss grad være med på det, og æ kan definitivt skjønne behovet for en sånn overgang, så æ e villig til å se den platonske versjonen av den overgangen (som i idealtilstanden, ikke et ikke-seksuelt forhold), ikke den versjonen æ faktisk blei presentert for. Det æ derimot fortsatt ikke skjønne greia med, sjøl etter å ha diskutert det med Piera Heaika (som nærmest inviterte sæsjøl med på teater, æ har så bra venna), va greia med det vi endte opp med å referere til som mordrommet. Det e et klimaks (ikke den typen) et stykke ut i stykket, korpå karakteren til Trine Lise Olsen plutselig bryt ut med plana om å torturere menn. Ikke det at æ e fremmed for en god dose misandri i ny og ne, men æ skjønne på ingen måte ka den hadde i stykket å gjøre, særlig ikke der, særlig ikke så drastisk, så utprega voldelig.

Fordelen med den rare misandri-pausen va dog at det fikk sjølmordsovergangen til å virke skikkelig subtil, så det va jo fint? Men æ vet ikke om det va meninga (og om det va meninga va det kanskje ikke veldig bra tenkt). Den store dramatikken i stykket starte når – øhm, spoiler? – en karakter liksom skyt en isbjørnunge. Det føre til en dansescene kor alle gråter og hulke og danse. Og det va sånn cirka her æ slutta å være en rasjonell teatergjenger, fordi vi satt sånn at Marius Lien sto ganske nært oss og dansa og hulka, og den ene delen av mæ satt og tenkte «det her e det mest fjollate æ noensinne har sett i et teaterstykke» (men fjollate på den bra måten, fjollate morsomt, ikke fjollate ikke verdt å respektere), mens den andre delen av mæ ville reise mæ og gi han en klem, fordi æ tror på Marius Lien når han e på scenen, uansett ka han prøve å selge mæ.

Det finnes skuespillera æ ikke stole på, sånne som gir mæ inntrykk av at dem tenke «og nu skal æ spille trist og da e æ trist og så skal æ spille nokka anna fordi nu spille æ skuespill og jobben min e å spille følelsa og sånt trallala trist», og så finnes det skuespillera æ tror på men likevel ser på med et kritisk blikk om stykket ikke hold (min definisjon av) mål. Og så finnes de skuespilleran som kan gjøre ka som helst, og æ e helt med. «Marius Lien har nettopp liksom skutt en isbjørnunge så noen kasta en teddyisbjørn med falskt blod ned på scenen, og nu e han krympa i en liten klump på scenen og gråter som om han faktisk har drept noen det ikke va meninga å drepe. Det her stykket eie ikke en fjerde vegg og æ vet at alt dem sier e løgn. Men han gråter og derfor vil æ gråte.» Æ e en enkel sjel av og til (kanskje særlig ka gjeld Marius Lien, sukk).

Og sånn apropos det siste punktet der. Æ har sett to stykka på HT med mannlige skuespillera i høye hæla. Det første va i Cabaret, det andre va i Hamlet, og nu e det tre, fordi alle skuespilleran hadde høye hæla på sæ. Æ e uinteressert som oftest i kvinnelige skuespillera med høyhælte sko, fordi det i de fleste tilfella ikke vil være en bevisst handling (som den gangen æ så et HT-stykke og blei distrahert av de formålsløst korte skjørtan de kvinnelige skuespilleran hadde på sæ, fordi æ brukte hele stykket på å prøve å forklare mæsjøl koffor skjørtan demmes va så kort. Æ mene, man kan da ikke akseptere «fordi dem e ung og pen og har fine bein som burde vises fram» som et akseptabelt kostymegrep?), men mannlige skuespillera i høye hæla e en intensjonell subversivitet, om du kler på en mannlig skuespiller høye hæla gjør du det med vilje. Dessuten får folk fine bein av sånt (og det e liksom mindre problematisk å tenke om menn fordi kjønnsrolla og jævelskap), i tillegg til at æ blir så imponert fordi æ får en følelse av ødelagte ankla bare æ ser på sko med hæla. Og æ hadde kanskje ikke formulert det at «Marius Lien i høyhælte sko» va på lista over ting æ vil oppleve før æ dør (fordi det ikke e sånt æ tenke på til hverdags, faktisk), men nu kan æ i det minste krysse det av lista!

Og når æ nu først e inne på pinlige potensielle teaterreaksjona: på et tidspunkt sier karakteren til Marius Lien «e har aldri vært med ei samedame» (fordi han prøve å flørte med karakteren til Trine Lise Olsen og ho sier «men lille venn, æ e samisk») (også snakka han sin egen dialekt, og æ blir så glad når det skjer, æ e så glad i måten HT bruke språket og alle gangan dem virke å ha hatt et bevisst forhold til det, det e så viktig å ikke late som om alt teater må være bokmålsteater), og fristelsen til å kaste arman i været og rope «det kan vi gjøre nokka med, æ melde mæ frivillig!» va enorm. Men æ lot være, fordi æ tross alt har litt skam i livet, og dessuten like æ å late som om den fjerde veggen finnes sjøl når skuespilleran insistere på å late som om den ikke gjør det.

Siden æ så stykket på lørdag har æ tenkt på det, fram og tilbake, vurdert kordan dem heller kunne ha gjort noen dela, tenkt på ka æ ville tatt bort (mordrommet; kortere dansescena i enkelte dela) og ka æ ville hatt mer av (universitetsnerding, men det e kanskje bare mæ), sammenligna det med anna æ har sett og tenkt en del på de her stykkan som på ingen måte e perfekt, men som likevel e dem som sitt i i lengden. Om æ hadde teatervitenskaplig erfaring tror æ kanskje æ ville sagt nokka om forskjellen i det polerte og det pasjonerte (men æ vet ikke om det e sånt teatervitenskapsfolk snakke om), om kor langt æ e villig til å strekke mæ når det ligg en idé i bunnen som æ tror på – kordan det heng sammen med musikken æ av og til like, at det ikke nødvendigvis handle om å synge reinest og klarest og å holde tonan lengst (soprana e det verste æ vet), men om det som ligg i bunnen, og tekstan. På scenen i et skuespill e det ikke nødvendigvis teksten, heller, men om æ e villig til å tro på det som skjer der. Æ kan tro på ganske mye så lenge æ blir plassert i den rette stemninga, og det va det Tromsø re:visited klarte. Æ anerkjenne at det ikke va perfekt eller polert eller alle de der ordan, men det traff mæ, til og med når en del av mæ satt og tenkte «det her e kanskje det mest fjollate æ har sett», så va det på den bra måten. Det va kanskje ikke et stykke som tok teateret som institusjon på alvor, men æ satt igjen med en følelse av at det tok publikum alvorlig, æ va villig til å være med på det dem ville ha mæ med på.

Så da det ved forestillingsslutt blei ståanes applaus blant de tredve(? sånn cirka) som va i salen, reiste æ mæ, æ også, sjøl om æ i 90% av alle tilfella e motstander av ståanes applaus, fordi æ synes tromsøpublikummet av og til reise sæ for ka som helst, fordi det føltes som den eneste fornuftige måten å vise skuespilleran at æ va på demmes side, ikke de sure kritikeran sin (det og å skrive to tusen ord om det …). Og det gjør mæ trist at æ ikke får sett det en gang til, det va et sånt stykke æ gjerne ville sett flere ganga, for å kunne sammenligne, for å se, for å huske bedre. Og det va kanskje ikke et perfekt stykke, men æ synes det va bedre.

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen ‘Jeg tror áhkku lå med Isak Saba’!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

Å bo et sted og å drømme et sted

En av favorittanekdotan mine det siste året har vært at æ aldri hadde vært på Mo før jobbintervjuet mitt, og at æ da brukte en dag på å vandre rundt i byen (strengt tatt bare sentrale dela av sentrum) og tenke «e det her et sted æ kan bo?» Æ har bare bodd her i knappe halvanna år, så æ har fortsatt ikke konkludert (sjøl om dela av mæ tenke æ blir her lenge), men æ slo i det minste fast at det va et sted æ kunne flytte til, sjøl om æ også har sagt at det e en viss mulighet for at æ en dag våkne og tenke «nu hold det» og flytte herfra. Sånt vet man aldri.

For noen uke siden snakka æ med en fyr fra Oslo som også jobbe her, om kor vanskelig det e å reise til og fra Mo, om kordan man må revurdere flyprisa og reisetid. Han synes totusenfemhundre e en akseptabel pris for å komme sæ til Oslo, æ har slått mæ til ro med at tre tima med tog til Bodø e verdt å betale halvparten av det Mo-Tromsø med fly koste, alle de her tingan (æ holdt på å si små tingan, men dem e ikke så små) man må lære sæ å tåle om man skal bo et sted kor man e avhengig av Widerøe (og tog. Æ har ingen tro på jernbane lenger nord i Norge, men det e ikke til å komme unna at det gjør ting lettere på noen måta).

Og i det her så har du Mo, som æ fortsatt ikke e kjent i, ikke på ordentlig. I går gikk æ en helt ny rute til jobb (dela av den, om æ skulle gå en helt ny rute hele veien måtte æ ha klatra i fjell eller fulgt jernbanelinja og klatra over gjerda), og så hus æ ikke har sett før, fant et bakeri, slo fast kor Mo gjestegård ligg, så på kirkegården, ikke bare framsida av kirka. Æ gikk helt til Askeladden, via en god del omveia, fordi været va fint og æ hadde lyst, og æ så på forskjellige hus, forskjellige leilighetsbygg og tenkte «e det her et sted æ kunne bodd?» fordi æ har plana om å kjøpe mæ nokka etterhvert. Æ lene veldig i retning en leilighet, fordi æ unnslipp snømåking og plenklipp, reparasjona og desslike, men hus har jo privatliv (ingen delte vegga/tak/gulv!), og muligheta for bærbuske og rabarbara, pluss veranda. E det her et sted æ kunne bodd?

Æ vet ikke, men det gjør nokka med stedet du prøve å forholde dæ til når du forhold dæ til det som et sted du stadig reise fra, ikke til. Noen ganga glede æ mæ til å komme hjem, til leiligheta mi, men som oftest drømme æ om ting æ ikke finn her (kaffebara, kunstmuseum, teater), som oftest e enhver offentlig fridag en potensiell mulighet til å reise vekk, til Tromsø eller kor som helst. Og det gjør nokka med stedet du bor på når du enda ikke har tilbragt hverdaga i det, hverdaga kor du ikke må på arbeid. De eneste gangan æ har vært på Mo uten å jobbe e helg, helligdaga og når æ e syk. Æ vet ikke kordan det e om du e hjemme en helt vanlig tirsdag og kan sove så lenge du vil, før du står opp og kanskje drar til byen, kæm vet ka man gjør på Mo på en hverdag man ikke jobbe. Det e nokka der æ ikke helt får tak på, det e et aspekt av byen æ ikke har grep på, og det føles rart, å ikke ha hatt lange tomme daga kor æ kjede mæ (sjøl om æ kjede mæ, av og til, men ikke på den måten).

Og på den ene sida vil æ ta en uke ferie og bare være på Mo, snu døgnet og vase rundt som man gjør når man har sommerferie, men på den andre sida virke det å skulle være på Mo en hel uke som å kaste bort tid, tid æ heller kunne brukt i Tromsø eller Tana eller kor som helst i verden, ka skal æ med en uke på Mo når æ kan reise til Portugal!

Og på den andre sida har du bya som Portland, kor æ har vært på ferie, bare på ferie (selvfølgelig), en uke her og fem daga der, brukt på å besøke alle plassan æ like å besøke, samt å leite fram noen nye, en stadig voksende skare av steda kor æ føle mæ hjemme. Men hjemme e selvfølgelig ikke Portland, kan ikke være det, kordan skal man være hjemme et sted man ikke engang har vært i en hel måned tilsammen, men det e den følelsen æ har, identiteten til Portland e en æ føle mæ komfortabel i – æ klare ikke å forklare folk koffor æ like mæ så godt der, æ bare gjør det, det e husan, stedet, alle de her små butikkan (flere og flere av favorittbutikkan mine i verden ligg i Portland, og det e delvis tilfeldigheta, at æ først har kjøpt ting, for så å oppdage at alt e fra samme sted), en ikke-gripbar følelse som gjør at æ har lyst til å dra dit en dag og ha hverdaga der. Æ vet ikke om det hadde funka, kordan det hadde funka, men æ skulle ønske æ kunne prøve en dag, å være der lenge nok til at æ rakk å kjede mæ.

Noen ganga les æ gode råd på nettet, forslag til ka du kan gjøre når du kjede dæ, når det føles som om livet e rutineprega og alt sånt (bare vas, men det e jo lov å vase litt av og til), og et av forslagan som stadig dukke opp e «undersøk et nytt nabolag i byen du bor i!» og det e sånne forslag som gjør det åpenbart at de listen ikke e laga for bya (nord) i Norge. Æ kan selvfølgelig bruke en dag (om æ hadde en dag en gang) på å vandre rundt på Selfors, i Åga, eller Ytteren for den del, men det e ikke som om æ hadde funnet nokka der anna enn variasjona over det samme, en matbutikk (antakeligvis med post i butikk), kanskje en frisør, en kirke, leilighetsbygg og boliga. Det finnes ikke skjulte skatta her (ikke med mindre man går på tur i naturen, men sånt gjør æ ikke), eller, rettere sagt, det finnes ikke sånne skjulte skatta som æ vil gå på jakt etter, og da blir skattejaktan redusert til noen uke i året, når æ tar fri, når æ reise andre steda i verden, når æ drar til Portland og blir nyforelska igjen (og kommer tilbake uten å kunne forklare koffor). Æ bor på Mo fordi jobben min e her, fordi æ gjør en jobb æ ikke kan gjøre andre plassa enn akkurat her, og æ blir her fordi æ like den jobben, fordi det her e en jobb æ kan se for mæ at æ blir i.

Men æ vet ikke katti æ finn en balanse mellom en jobb æ vil bli i og et sted æ stadig vil reise fra, og det tror æ ikke æ finn svaret på med det første uansett. Og det e en underlig ting å prøve å få tak på.

Søndagsstille hjerne og takknemlighet

I går va æ i bursdagsselskap og det va skrekkelig fint (og veldig gøy, æ lo og lo), og på et tidspunkt som begynte å nærme sæ midt på natta, sånn cirka klokka to, hørte æ stemmen til Morten komme fra rommet ved siden av rommet æ va i, litt hes, knirkate, som man blir etter en lang kveld kor man har snakka mye, litt full og veldig sikker i sin sak (som Morten ofte høres ut som han e, uavhengig, tror æ, av korvidt han e det eller ikke) og æ blei transportert tilbake til de hendelsan som nok knapt kan kalles festa, men som va nokka av det fineste æ har vært med på, besøkan i Dukkehjemmet da Gunhild bodde der, samtalan som gikk høyt og lavt, diskusjonan med Morten, Stian og Thoralf og ho, og mæ, og enkelte andre av og til (som mannen som sa «men ka ville du gjort om noen vifta med en penis i ansiktet på dæ?»), sånne som av og til endte opp med at æ tok første bussen hjem etter å ha vært våken hele natta, kvelda som tvang mæ til å formulere tanka om litteratur, som viste mæ gleden i å diskutere ting utfor klasserom, i å finne likesinna menneska, situasjona som ikke kan gjenskapes, som svant hen når folk flytta når dem blei etablert, når alt endre sæ som alt endre sæ, og æ har av og til vært nostalgisk for det, som æ av og til e nostalgisk for alt, men gleden i det kom tilbake da æ hørte stemmen til Morten komme glidanes ut av et rom, knirkinga æ hadde glemt man får når man snakke lenge, når man ikke vil slutte, og alle de her situasjonan æ har vært så heldig å finnes i, alle de her folkan æ har møtt, mista, bitt mæ merke i, fått merka av, alle de her folkan æ finn, som finn mæ, kæm æ e blitt gjennom dem, kor heldig man kan være, så heldig æ e. Og stemman som sitt fast i dæ, all påvirkninga du har utsatt dæsjøl for, all gleden som bor i mæ, som har bosatt sæ i mæ fordi æ tenke på dem æ like, har likt, kan komme til å like, uansett kordan det bøyes, all flaksen i verden, så bra alt e.

Når biografier blir biografsing og elendig teater.

Æ va på teater i går kveld. Æ va forsåvidt på teater i forigårs også, men da så æ ikke teater som ga mæ lyst til å dunke hodet i veggen, så det e ikke så interessant i det her tilfellet. For det æ så i går va Áillohaš – Auringon poika/Beaivvi bárdni/Son of the sun. Som vanlig med samisk teater, i hvert fall det æ får sett på norsk side av Sápmi, va det en Beaivváš-produksjon, den her gangen i samarbeid med det finske nasjonalteateret og den finske teatergruppa Ruska ensemble.

På nordsamisk betyr ruska søppel/rusk/avfall, og det va sørgelig passanes for stykket, uten at æ antar det va meninga som sådan da samarbeidet starta. Det e finske Ari-Pekka Lahti som har skrevet manuset og sammen med Hanna Brotherus har han regissert. Brotherus har også koreografert. Det første som skjedde, da vi hadde plukka med oss programmet og satt og venta på å slippe inn i salen, va at faren min bladde sæ gjennom programmet, stoppa opp ved et sitat som e signert Valkeapää og sa “men det der har jo æ skrevet om han, han sa det ikke sjøl.” Vi lo litt og vurderte korvidt det va et godt tegn for stykket vi skulle se. Spoiler: vi burde tatt hintet og spart oss sjøl for lidelsen.

Noen hadde sagt, til en av dem æ så stykket sammen med, “dem ruller nokka jævlig på gulvet”, og om du tenke at det e en veldig rar ting å ende opp med å si om et teaterstykke (samtidsdans: OK; teater: … huh?), så e det jo det, men det e også sant. Dem rulla masse rundt på gulvet, og hoppa og spratt.

Et av stykkan æ så i forigårs, som æ skal skrive mer om, men ikke her og nu, va Mannen som stoppa hurtigruta, danseforestillinga til Simone Grøtte. Det va samtidsdans, så der e bevegelsan forventa, men i det stykket her virka dem vilkårlig. Æ skjønne ikke ka koreografen ville få fram. Bortsett fra i tilfellan kor Jarkko Lahti (som spilte Valkeapää gjennom hele stykket, sammen med tre andre skuespillera som spilte litt forskjellige karaktera alt ettersom) kræsja inn i vegga, for det e nu minste motstands vei for å vise motstand. La noen kræsje i barriera for å vise barrieran dem møte.

Koreografien va på trynet, og det samme gjaldt lydnivået. Æ endte opp med å lure på om finsk teater kanskje bruke mer tid på å være høylytt enn det æ e vant til fra norsk teater, for det va mye stemmebruk, og et aggresjonsnivå æ ikke e vant til. I så stor grad at æ nærmest blei sliten i øran, både av lyden og forsøket på å følge mæ. Æ har ingenting til overs for å høre på folk som rope, uavhengig av grunn, og på en teaterscene forvente æ at ropinga skal ha et formål. Formålet her virka ikke å være anna enn atter en måte å si “ingen forstår mæ”.

Stykket foregår på finsk og samisk, og det e nu helt greit, det va teksta til finsk/samisk og engelsk. Når dem snakka samisk gikk det jo stort sett greit, da skjønte æ ka dem sa, men æ ga ganske raskt opp å lese den samiske tekstinga når dem snakka finsk, for den skjønte æ ikke. Ordforrådet mitt va rett og slett ikke stort nok til å få det med mæ, og når en del av setningsstillingan virka å være mer typisk for finsk side av Sápmi (forståelig det også) blei det forvirranes, så æ satsa på å lese engelsk. Det va ikke så mye lettere, for den engelske tekstinga fjerna ting, kutta bort setninge og viktige ord. Og så blei æ helt utrolig distrahert av at dem hadde insistert på å oversette duottar/vidde/tunturi (med forbehold om finsk feilstaving), til fell, ikke tundra. Fells e visst et viddelignende område, men æ har aldri hørt det før, og æ har vært borti en del samisk-engelsk litteratur, så æ tror æ har mitt på det tørre når æ sier at den vanligste oversettelsen av vidde e tundra. I den grad at det virke rart å oversette det til nokka anna. Så klart kan man prøve å fremmedgjøre teksten, la folk møte den på nye måta, alt sånt, men når æ les “lake, fell, sun” og lure på koffor dem plutselig har et verb midt inni der fungere det mot sin hensikt.

Og æ klaga over språkskiftan til en språkforsker, sa æ synes dem va for arbitrær, og han svarte “men det e jo sånn i virkeligheta.” Og det har han jo rett i, språkskifta i verden, for dem av oss som kan mer enn et språk, går tidvis uten mål og mening (dokker skulle hørt mæ og Helge, vi bytte etter eget forgodtbefinnende når vi snakke sammen), men i et teaterstykke kreve æ sannsynliggjøring av byttet, æ vil skjønne ka det va i situasjonen som gjorde språkbyttet logisk, og det fikk æ ikke fatt på en eneste gang.

Hovedgrunnen til at æ fokusere på det som kanskje kan virke som ganske pirkate detalja, språk og bevegelsa burde være et omriss av stykket, ikke det du sitt igjen med, e fordi æ litt ikke vil tenke på stykket som helhet. Æ blir fornærma. Æ mene, Nils-Aslak va en venn av familien, æ har vært på reise med han, æ har kjent han hele livet mitt, og det inntrykket æ satt igjen med harmonere på ingen måte med mennesket æ kjente. Det va ikke uventa, som sådan, æ har et snevert bilde av mannen, han va ikke bare det æ så, det skjønne nu æ også, men det va knapt ett øyeblikk der kor æ tenkte “det her e mennesket sånn som æ huske han.” Det skjedde én gang, i løpet av to tima, en eneste gang sneia dem såvidt borti nokka som virka riktig, men det gikk over, det endte opp i mer ståk og spetakkel, mer rulling på gulvet og flere ufine insinuasjona om resten av familien hannes.

Egentlig føles det feil å kaste bort tid på å skrive om det her, æ va grinate i går fordi æ kasta bort to tima av livet mitt på et stykke som endelig viste mæ ka som e slitsomt med folk som ikke skjønne “show, don’t tell.” Æ håpe bestandig på at enhver ny teateropplevelse skal være den som endre livet mitt, fordi teater e nokka av det mest fantastiske som finnes, men æ satt i salen og funderte i fullt alvor på om æ skulle begynne å trekke ut ett og ett hårstrå fra hodet, fordi det hadde vært et fysisk bevis på at tida gikk, at vi måtte være stadig nærmere slutten. Æ e vant til å tenke ganske mye, og ganske mye absurd, underveis i konserta med lite vokal, men når det skjer på en teaterscene, med replikka nok til at man måtte tenke sånt såpass høyt for sæsjøl at man overdøva dem, så e det et dårlig tegn.

I etterkant av stykket, da noen spurte mæ ka æ synes og æ sa “det va en lidelse fra ende til anna” (“… jaja, du e i det minste ærlig”), sa vedkommende at dem også hadde sett Mannen som stoppa hurtigruta, som jo e et stykke som handle om Johan Kaaven, og dem mente at det her stykket, i motsetning til Mannen … faktisk sa nokka om livet til Valkeapää, om Kaaven va det lite direkte handling, som sådan, det skulle godt gjøres om du skal se det stykket og klare å konstruere en biografi over livet hannes, og det kan du kanskje gjøre om Valkeapää (sjøl om du muligens også hadde skrevet inn noen gravide damer og andre ting som får folk til å si “hæ?”), men æ tror inntrykket man får i Mannen … i mye større grad stemme med kordan Kaaven kanskje va, både positivt og negativt, i motsetning til inntrykket du sitt igjen med i Áillohaš ….

Og det e nok konklusjonen: æ synes synd på de menneskan som eventuelt ende opp med å bli introdusert for Nils-Aslak Valkeapää gjennom det her teaterstykket, at dem skal sitte igjen og tro at han bare va et menneske som hylte, som bråka, kasta sæ mot vegga metaforisk og fysisk. Han fortjene en bedre historieforteller enn det Ari-Pekka Lahti e, han fortjene en bedre introduksjon enn den Beaivváš gir oss, og alle vi som har vært, e og kommer til å bli publikummera, fortjene mer enn det vi fikk.

Noen burde skamme sæ, og æ tror ikke det e æ som skal skamme mæ over å ha betalt penga for å se et makkverk, når det faktisk finnes folk som har hatt ansvar for å lage makkverket. Æ hold en knapp på at det e teateret som har fått ansvar for det ene teaterstykket Valkeapää sjøl skreiv, dem kunne holdt sæ for god til å skitne til det med nokka sånt her.

For om det samiske nasjonalteateret (på norsk side) faktisk synes det her e nokka å vise fram, så kan dem jammen mæ få det der teaterbygget sitt og holde sæ der, for stykket va helt på vidda og det e jo Kautokeino også, geografisk. Og videre samarbeid med Ruska kan dem først som sist kaste dit det høre hjemme: i søpla.

Vi kunne late som om det her e en tekstkollasj.

Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.

Det æ gjør på jobb, av Siri, 30 1/2 (om ti daga).

Fordi æ vet at knapt noen av dokker egentlig forstår ka æ jobbe med, skal æ herved være semihjelpsom og offentliggjøre et foredrag æ holdt i forrige uke. Med forbehold om at æ ikke (føle æ) har jobba her lenge nok til å vite ka æ snakke om.

Sámi bibliografiija/Samisk bibliografi

Samisk bibliografi er en fortegnelse over litteratur på samisk, og på norsk og andre språk når emnet er samiskrelevant. Vi driver innenfor rammen av Nasjonalbiblioteket, hvilket betyr at vi fanger opp samiskspråklig og samiskrelevant materiale publisert i Norge som kommer inn under pliktavleveringsloven, ikke ellers.

Samiskrelevant betyr ikke «relevant for en samisk bruker», siden en samisk bruker kan være interessert i hva som helst, men emner som er i en samisk kontekst: vi inkluderer ikke flerspråklighet hos barn generelt, men flerspråklighet hos samiske barn tar vi gjerne med. Noe er skjønn, jeg har lært at «er dette noe du ville synes var relevant om du søkte i SB?» er en god rettesnor, men stort sett er det ganske lett å slå fast hvorvidt det er samiskrelevant eller ikke.

For øyeblikket er det i nesten 21.000 poster i bibliografien, med en årlig tilvekst på i overkant av 1000 poster. Samisk bibliografi finnes i tre trykte utgaver, to fra UBT og en fra NBR, men den oppdaterte versjonen er nå kun å finne på nett. Her.1

Sammenlignet med norsk kommer det veldig få utgivelser på samisk, men på mange måter er det viktigere å fange opp det på andre språk som er om samisk; er det på samisk sier det seg selv at det er samiskrelevant, men er det på norsk eller andre språk er det greit å få vite at det har innhold som berører samiske forhold, siden de fleste bøker utgitt på norsk ikke har det.

Samisk bibliografi i Norge ble offisielt startet opp ved Universitetsbiblioteket i Trondheim i 1980, de la vekt på å samle bibliografisk informasjon fra 1965-1980 samt det som ble publisert etter oppstart, fram til 1987. Arbeidet i Trondheim ble avsluttet ved årsskiftet 1991/1992, fordi UBT ikke hadde ressurser til å jobbe videre med det. Anders Løøv, som også har utarbeidet Løøvs klassifikasjon, utredet hvordan videreføringen burde skje, og konkluderte med at Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana burde overta.

Dette fordi vi har store samlinger, løpende mottak av det meste som blir utgitt i Norge, faglig kompetanse, økonomiske-, administrative-, og IT-ressurser, og er samepolitisk akseptabelt. Sistnevnte betyr at selv om NB er langt unna det man definerer som samiske kjerneområder – med mindre man er sør- eller lulesame – så vil materialtilgangen og personalressursene veie opp for det. Og Mo er i det minste lenger nord enn Trondheim.

Av trykt materiale registreres bøker, kapitler og avsnitt av bøker, småtrykk, årbøker, og monografiserier der en kan vente å finne relevant stoff. I tillegg gjennomgås cirka 270 tidsskrifter på jakt etter relevante artikler. Fra 2011 har vi også tatt med innspilt musikk.

Det ble gjort et forsøksprosjekt i 1997 på å registrere samiske aviser, men man sluttet fordi vi ikke har ressurser til det. Anmeldelser, store biografiske artikler og minneord er interessante, men enn så lenge utilgjengelige. Det finnes også andre materialtyper vi ikke registrerer, blant de mer problematiske utelatelsene er nettdokumenter, men det er en prosess. Ellers tar vi ikke film, kart, plakater, og audiovisuelle materialer.

Det er liten til ingen kvalitetsvurdering i det vi tar med, så lenge det er pliktavlevert og har samisk innhold blir det inkludert. Man kunne gjort SB til en spesialbibliografi med større grad av innholdsmessig vurdering, men SB faller ikke inn under ett spesialområde emnemessig (bortsett fra det samiske, åpenbart), den dekker flere vitenskapelige områder, og åpner for alt fra tidsskriftartikler om flørting, hentet fra et samiskspråklig ungdomsmagasin, til forskningsrapporter om sjøsamiske fiskerettigheter og samiskrelevante kapitler i bøker om barns språkutvikling. Bibliografien har også mye lokalhistorie fra forskjellige områder som har eller har hatt samisk beboelse. Så om du er interessert i samisk historie fra ditt lokalområde er SB rette sted å starte, særlig siden dokumentene har emneord og geografiske emnestrenger etter modellen fylke-kommune-sted.

Dokumentene er ellers klassifisert etter Dewey og et eget klassifikasjonssystem Anders Løøv utarbeidet spesielt for Samisk bibliografi da den var ved UBT. Løøvs består av 21 avdelinger, med underinndelinger, til sammen ca 150. Dette gjør den betydelig mindre enn Dewey, men det er også lettere å klassifisere f.eks. joik, litteratur, reindrift, minoritetspolitikk, ressursutnyttelse i både positiv og negativ betydning, samiske institusjoner, kulturhistorie.

Fordi vi bygger på pliktavleveringsloven er vi avhengige av at folk som publiserer ting vet at de skal pliktavleveres, og siden det er noe ikke alle vet, følger vi også med på aviser og andre nyheter, forskningspublisering etc, for å være sikre på at vi får med oss det som burde inkluderes i bibliografien. Dette garanterer likevel ikke at vi får med absolutt alt, siden vi enn så lenge dessverre bare er mennesker og dermed kan gjøre feil.

Det har også lenge vært snakk om å opprette en samisk nasjonalbibliografi. På grunn av manglende ressurser, språklige vansker ved gjennomføring – ikke bare forskjellige samiske språk, men også norsk, svensk, finsk og russisk. Men Sápmi som en nasjon i fire stater gjør at det fortsatt er et naturlig mål å jobbe opp mot og det er på ingen måte et glemt arbeid, men enn så lenge avventer vi til vi har et nytt bibliotekssystem.

Ellers jobber vi også med å knytte sterkere kontakt med andre samiske biblioteksmiljø, som for eksempel Sametingsbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Tromsø, Troms fylkesbibliotek og Samisk bibliotekstjeneste. Dette for å kunne samarbeide der det er mulig, og å utveksle erfaringer om samiskspesifikke løsninger på problemer, som for eksempel det at samiske tegn fortsatt kan skape vansker i katalogiseringsarbeid.

1 Merk, du ramle ut av SB om du klikke dæ videre fra resultatan til f.eks. spesifikke forfattera, sånn at du e klar over det.

Mitt favorittord etter at æ begynte på jobb e pliktavlevering, så det så.