by

en automatisk samisk minimumsinteresse (eller: to aldeles usammenhengende greier æ knytta sammen på pur faen)

Æ va på Rolffa-konsert på fredag. Det har æ ikke vært siden en gang i 2000-og-tidlig, så det va en nostalgitrip av dimensjoner, men også nokka av det morsomste æ har gjort på ganske lenge, sjøl om vi måtte sitte og alt. Litt etter at konserten va over tvitra æ

Æ skulle ønske æ kunne skru av delen av hjernen min som bare «men det e jo et interessant konsept, med sånn typisk jovial sjangeroverskridanes festmusikk, bare at den også har innslag av joik og samisk språk, og allsang av joik, e det egentlig positivt eller problematisk og…»

og æ sitt litt fast i det, fortsatt, fordi det e gøy musikk, det e sånt æ ikke høre på til vanlig, sånt æ ikke høre på med norske band (kan man si det? joda), æ tror det ligne på sånne der greier æ ikke bruke tida mi på til vanlig, jovial musikk man kan drikke sæ full til, æ tror en av to musikera som ikke e fra Karasjok spille i bandet til Freddy Kalas?, nokka sånt, sånn musikk æ ikke har hørt på, men så vidt har hørt om. Dem e kompetente musikera, og full av sjarm og improvisasjonsevne, og dem kunne vært middelmådige standupkomikera alle sammen, om dem gikk inn for det. Og det va allsang av joik (æ tenke stadig på det Mikkel Eskil sa til mæ en gang for snart kjempelenge siden, «kæm som helst kan synge en joik»), men det va også noen som, på et tidspunkt, mens bandet va mellom sanger, tullejoika.

Og det va så rart, fordi æ va fullt klar over at ikke alle i salen va samer, og det e jo greit nok, Rolffa dug fint som nordnorsk festmusikk, men tenk å gå på en Rolffa-konsert og tullejoike mellom sangan. Æ skjønne ikke greia, og æ hadde, med pasifistskam å melde, mest lyst til å gå bort og sparke han i leggen (va det en mann? selvfølgelig va det en mann). Ta dæ sammen, oppfør dæ som ordentlige folk, ikke som det der. Og det e der mitt evinnelige problematiseringsgen slår inn, fordi når tonen i konserten e god stemning og allsang av joik, og det likevel ikke e godt nok for enkelte ikke-samer, når ett eller anna i dem, enten bevisst eller ubevisst tenke «det her fortjene ikke å bli tatt på alvor, det her fortjene en tullejoik», så blir æ sittanes igjen og lure på kor godmodig vi må være før det e godkjent.

En bloggleser med sans for subtile detaljer (hah) vil åpenbart skjønne at det her e en «tonen i debatten»-metafor. Du må ikke i et øyeblikk tro at det e akseptert at du e same sjøl om æ e her, sa han. Han skjønte neppe at det va det han sa, han mente det sikkert ikke sånn engang, om æ hadde spurt hadde han sagt «lol det va bare for gøy ikke vær så hårsår» (bortsett fra at vi ikke e hårsår lenger, nu e vi krenka). Og æ e jo ikke hårsår, eller krenka, æ e klok av skade og erfaring. Æ e fylt av et kvart århundre med samisk vrede (om vi late som om æ va et ignorant samisk barn de første tretten åran av mitt liv), med samisk kontekst, med samisk kulturkunnskap og minoritetsstress og alle de her andre ordan som e fremmed i både språk og innhold for dem som ikke har tenkt på det før dem må, før dem blir konfrontert med det.

Æ hørte på et seminar i dag, på zoom, et åpent seminar om samisk ressursforvaltning (ka æ gjør for gøy på jobb? sånne ting). Det samme gjorde noen æ e i ferd med å bli kjent med, så vi utveksla noen meldinger underveis, saklig og usaklig, og sånn etterhvert nevnte han begrepet «tradisjonell kunnskap», at han va skeptisk til bruken av det. Fordi det lage et unaturlig skille mellom (og nu parafrasere æ intenst og gjette vilt på ka han egentlig mente, sånn for å ha både mitt og hans på det tørre) empirisk kunnskap basert på livserfaring og empirisk grunnlag basert på forskning. Og når man kalle det «tradisjonell kunnskap» havne den i en opposisjon den ikke burde være i, fordi kunnskap e kunnskap.

Og han har jo rett, men han har rett på den måten juristen æ hørte på på et eller anna seminar Sametinget arrangerte hadde rett da han mente at lovverket sier sånn og slik. Det e riktig, men det betyr ikke at det e sånn det e, at det e sånn det blir tolka, at akademia akseptere de to tingan på likt grunnlag. Og æ tror at for mange samiske akademikera e det lettere å si tradisjonell kunnskap og la folk lese inn ikke-akademisk-begrunnet, heller enn å stange hodet i en vegg av aksepter kunnskap som ikke nødvendigvis har fotnoteakseptable kildehenvisninger. Æ prøvde å foreslå at det handle om kordan kamper man e villig til å ta innafor akademia, at [samiske] forskera vil bruke tida si på forsking, ikke på å krangle sæ til retten til å mene det dem mene, og at en måte å gjøre det på e å «snike det inn» ved å referere til det som tradisjonell kunnskap. Det her e åpenbart en forenkling, og æ e redd det nærme sæ urfolksmetodologi, og det kan æ jo ingenting om, anna enn at også æ kan henvise til Linda Tuhiwai Smith ved behov (den vise vet at han ingenting vet, og æ vet akkurat nok til å vite at alt e problematisk, innafor urfolksmetodologien også).

Men æ prøvde å få destillert alt det ned til nokka formulerbart i en messenger-melding (hah, særlig) og kjente litt på kordan det va å stange mitt eget hode i en vegg av ikke-kunnskap (ikke til forkleinelse for hverken han eller mæ, for ordens skyld, bare to forskjellige utgangspunkt), kor skal du begynne, ka skal du si først, og selvfølgelig skreiv vi i munnen på hverandre, og det va litt fint å lese han si at de her tingan ikke e motsetninger, for han har jo rett, men det betyr ikke at dem ikke e det likevel. Om enn ikke på en måte æ klare å formulere, fordi æ har vokst opp inni de motsetningan, med de motsetningan, har tredve år med samisk kulturell kontekst med mæ kor enn æ drar, og det e sånn flaks, ja, det e en av de fineste tingan i livet mitt, men det gjør det også vanskelig å formulere nokka om det, å si «du har rett, men her e grunnan til koffor det også e feil» til noen som ikke har den konteksten, fordi dem har vokst opp med en helt anna kontekst. Og min kontekst e hverken bedre eller verre enn noen andre sin, den e bare annerledes. Noen ganger dypere, fordi æ e skikkelig god på å være same, men æ kan være skikkelig god på å være norsk også; noen ganger grunnere, fordi æ vokste opp som æ vokste opp, det finnes bestandig nokka man mangle, uansett ka man får med sæ, det e helt greit.

Og æ tenke på en samtale æ hadde for en god stund siden, men noen som va i et langvarig forhold og hadde fått barn med en ikke-same, som sa «æ elske hen, men …», fordi visst ville det være lettere å dele en kulturell kontekst, om enn mennesket du dele livet ditt med e aldri så velvillig innstilt, e aldri så åpen for å skjønne kodan og kontekstan og kulturen, å lære sæ ka vi ler av og ka vi ikke snakke om, ka vi gråter av og ka vi vet, kordan interne oppslagsverk vi har for «teite ting avisa Nordlys har skrevet om samer» (e det bare mæ? sikkert ikke, men kanskje mest mæ), «lista over menn (og noen få utvalgte kvinner) som skriv sinte leserinnlegg om at samer e for kravstor», «de samiske sangan alle kan eller i det minste late som om dem kjenne til», «samiske kulturmarkører du kjenne igjen på under fem sekund om du ser noen gå med dem i offentligheten [e du same? e du? æ e. æ også. hei og ha det]», «samiske kulturpersonligheter og andre folk du nikke gjenkjennanes til når navnet demmes nevnes», «håndhilsing og ka det betyr».

For om æ sier «æ va på Rolffa-konsert i helga» og du høre på Rolffa uten kjennskap til nokka, kommer du kanskje til å plassere mæ inn i en jovial festmusikk æ ikke trodde Siri høre på-kontekst, når det egentlig høre hjemme i en alle samiske kulturuttrykk e kulturuttrykk Siri e interessert i-kontekst, eller nokka deromkring. Om det e samisk har æ en automatisk minimumsinteresse for det, på en måte som æ tror e fremmed for noen som lever i en majoritetskontekst, for det e ikke plass i et menneske til å være interessert i alt som e norsk, men det samiske e ikke så stort i antall, sjøl om det fylle sæ sjøl fra ende til anna, som alle andre kulturer, æ kan tillate mæ å bli genuint overraska over at det finnes samer som gjør greier i offentlighet som æ ikke har fått med mæ (sånn til vanlig, i hvert fall, de siste åran har æ levd i en boble av ufrivillig minimumskompetanse, fordi verden og livet, dokker vet).

Men om du har en noenlunde lik kontekst som det æ har, så anbefale æ å dra på Rolffa-konsert, dem va morsom og sjarmeranes og det va så GØY, og noen ganger kan man tillate sæ allsang av joik i selskap med ikke-samer, såpass storsinna kan til og med æ være.

by

filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

Mitt siste Tromsøminne fra filmfestivaluka i år e at æ har åpna døra på Risø, e på tur ut, skal hente kofferten på hotellet, ta en taxi til flyplassen, vet fortsatt ikke at det tar fem tima lenger enn det skulle, så fint å leve i lykkelig uvitenhet, men det siste som skjer, etter at æ nesten har sagt «takk for i år» til den ene baristaen (ho Ida, sånn flaks at ho havna på Risø) e at æ åpne døra, vendt inn mot lokalet, mens unge anemiske står på kjøkkenet, smile bak munnbindet, løfte en hånd og vinke, og æ smile og vinke tilbake.

Det e rart å være i Tromsø, rarere og rarere, e æ glad for at det blei en turistby først etter at æ flytta? Kanskje. Kanskje det blir bedre etterhvert, nå det ikke e flere souvenirbutikker enn det e frisører i byen, en dag stabilisere det sæ, eller så slutte vi med turisme, kæm vet kor verden bær.

Men æ va i Tromsø, i en drøy uke, for å dra på filmfestivalen. Æ va ikke helt sikker på om æ skulle dra, såpass usikker at æ sendte sjefen min en epost på torsdag ettermiddag og sa «æ har glemt at æ skal reise til Tromsø i morra kveld og treng en uke ferie? Unnskyld?» Men det e jo ikke godt å være sikker på nokka som helst for tida, i hvert fall ikke nokka som innebær reising og forsamlinger og alt det der, skal skal ikke burde latt være? Dro likevel, angre ikke.

Nokka va på halv tolv og nokka gikk ikke helt som planlagt og nokka gikk bare fordi æ kjenne snille folk som e hjelpsom (som ga mæ et sted å bo, sneik til mæ noen billetter til sånt æ burde tenkt på at æ før dagen før visning, ga mæ mat og selskap og alt anna man kan ønske sæ), men æ kom til tirsdag ettermiddag og kjente på mæ at sjøl om æ blir syk, sjøl om nokka går galt, så angre æ ikke på at æ dro. Det va ikke filmfestival sånn som filmfestivalen bruke å være, åpenbart, men det va filmfestival og filmklubbseminar og film og frivilligvakter på HT og favorittmaskinisten fra Haugesund og alt nesten som vanlig, sjøl om æ bare så sytten filmer, og gikk glipp av for mange av de samiske/urfolksrelaterte (æ synes fortsatt TIFF treng en FFN – Sápmi-bolk for dem av oss som har en enspora interesse for sirkumpolare kortfilmer og dokumentarer).

Men æ lå på sofaen på hotellrommet, i senga på gjesterommet, småsov i kinosalen (mindre enn før, det e fordelen/ulempen med en mer saktegåanes festival, man rekk å sove på natta, må ta pauser?), satt tilbakelent i en sofa på HT, i en stol på Risø, smilte bak munnbindet, tok bilder av filmlerretet bak sprinklan i trappegelenderet på HT, fast takst hvert år, fineste utsikta æ vet om, å snike mæ inn i mørket og se noen minutt av filmen, prøve å kjenne på stemninga i salen, e det noen som snufse, ler, e det en følelse i rommet man kan ta tak i? Siste visninga på siste frivilligvakt gikk æ en runde gjennom salen, sjekka at det va ryddig til neste morra, gikk langs nest bakerste rad og tenkte på alle gangan æ har plassert mæsjøl helt bakerst, grått mæ gjennom en film, enten med vilje fordi verden og omstendighetan (Gravehopping/Odgrobadogroba), eller fordi den snik sæ innpå mæ (Little White Lies/Les Petits Mouchoirs).

Æ gråt i år også, selvfølgelig gjorde æ det, av smått og stort, hulka mæ nesten gjennom deler av Beans, traff på uventa tårer mot slutten av Mr Bachmann and His Class, beit tennern sammen for å ikke gråte av Ali & Ava, men klarte det ikke («en film om to voksne mennesker som finn og prøve å forstå hverandre» skreiv æ til noen), og det positive, kanskje, med manglanes søvnunderskudd og alt det der, e at æ ikke blei mitt sedvanlige sarte sarte hjerte på de siste dagan av festivalen, ikke egentlig. Men selvfølgelig e det en del av mæ som savna det også, det e fint å ikke måtte ta ansvar for egne følelser av og til, bare gråte.

Æ har sagt det til folk æ snakka med underveis, at æ e slutta å planlegge, slutta å tro på ting, æ tror ikke på at æ drar til Tromsø før æ e i Tromsø, tror ikke på at det blir filmfestival før æ e på filmfestivalen, det e knapt planer de siste to åran som har gått som dem skulle, koffor skal nokka være annerledes nu?, og ulempen e jo at æ e blitt dårligere på å planlegge, på å være fornuftig, å gjøre ting æ vet æ burde, for ka e vitsen, når dem like gjerne kan bli avlyst igjen? Men så dro æ til Tromsø og va der, og æ satt på Risø og kikka på folk, bittesmå babyer og hyggelige baristi og tilfeldige besøkende og stamgjester æ nesten hadde glemt finnes, æ gikk gjennom byen og så på menneskan, kjente igjen noen, smilte til noen, bak munnbindet eller uten (skjedde ikke så ofte), va i Tromsø i over en uke, bare det føltes som luksus, sjøl om knapt nokka e sæ sjøl likt nu (til og med HT hadde dem bygd om!), men det e jo fortsatt hjemme, på en måte, på mange måter, det finnes ikke en by æ gjenkjenne så raskt på bilder som Tromsø, de rareste utsnittan, de merkeligste bakgrunnsdetaljan. Og filmfestivalen, bestandig filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

by

nokka glemt, nokka gammelt

Æ vil si a uten å måtte si b, akkurat i dag, akkurat her, fordi det som va a va at æ plutselig tenkte på linja «du må ikke tro at du har meg, selv om du har meg», men så viste det sæ at den egentlig e «jeg vil ikke at du skal tro at du har meg, selv om du har meg», og det e nu nært nok, «du må ikke» versus «æ vil ikke at du skal», æ tror ikke dem e så forskjellig, egentlig, sjøl om æ fortsatt tenke litt på forskjellen.

Men poenget va at den linja plutselig dukka opp i hodet mitt, sikkert ti år etter sist gang æ tenkte på den («who knows where thoughts come from, they just appear», som dem sier i Empire Records), og alle bøkern mine ligg fortsatt nedpakka i pappesker fordi æ ikke har bokhyller i den nye leiligheta (æ har noen bokhyller, finfine bbb-hyller som en dag skal dekke den ene stueveggen e planen, men kordan planer e det som har gått som planlagt i pandemitider, ikke mine), så æ måtte vente til æ kom på jobb med å finne fram Nils-Øivind Haagensen skriver, for å finne fram til side 69 (det huska æ ikke av mæsjøl, altså, men det står på side 69, diktet «noe Anna sa til meg etter kanskje et halvt år»), og det å finne en bok på nb.no e ikke det samme som å finne en bok i min egen bokhylle, i hvert fall ikke den boka, med de myke nedslitte hjørnan, den rare inskripsjonen, de velbladde siden, fra den tida i livet kor æ blogga masse og bar den med mæ, ofte og lenge nok til at det kan dukke opp setninger ti år etterpå, kanskje, femten år, nesten, og så satt æ her (æ sitt fortsatt her) og spiste lunsjen min mens æ leste noen flere dikt i den boka, begynte på begynnelsen «her skriver jeg til deg, søta».

Og så fortsatte æ, kom til side 31 (av 106) og så åpna æ den her sida og begynte å skrive fordi æ plutselig ikke visste forskjellen på mæsjøl og de diktan. Æ hadde samme opplevelsen da æ gjenleste Borghild Krane sin Følelsers forvirring for noen år siden, æ leste den første gang noen år før æ leste NØH skriver, en gang på videregående, norsklæreren min anbefalte den til særoppgaven min eller kanskje ho bare sa at æ burde lese den, æ huske ikke, det e tyve år siden, minst, og æ leste den, æ eie den nu, den skulle også stått i bokhyllan æ per tida ikke har, Borghild Krane fra 1937 og Nils-Øivind Haagensen fra 2005 og Siri fra tidlig-2000-tall til i dag, ho e jo fortsatt sæ sjøl, men plutselig satt æ i de diktan og lurte på om æ e mæsjøl eller om æ lot mæ hjernevaske av tekst en gang i tida, kan man lese nokka så inderlig at man blir en del av det, nei, at det blir en del av dæ, gud, så pinlig.

Men det e jo ikke pinlig å være et menneske (jo, det e det), å la sæ påvirke av kunsten (herrefred, jo), å være voksen (presumptivt) og oppdage at man e blitt påvirka av nokka man leste for lenge siden, at det finnes biter av en sjøl man ikke kan være sikker på om hadde vært sånn om man ikke hadde bært rundt på akkurat den boka i den tida man gjorde det, æ hadde vært et anna menneske inni mæ om æ aldri leste Borghild Krane og fikk den store skjelven av gjenkjennelse, æ hadde vært et anna menneske om æ ikke leste Roland Barthes sin A Lover’s Discourse en gang i cirka samme tidsperiode, kanskje før 2005, eller kanskje deromkring, det e lenge siden æ har fortalt noen at det e den eneste sjølhjelpsboka æ anbefale (det e ikke det, en sjølhjelpsbok, på en måte heller det motsatte anna enn gjenkjennelseseffekten i å vite at en franskmann på sytti-tallet satt og bala med samme helsiket som du sitt med), men for ikke så lenge siden tenkte æ at æ vil lage en liten del i bokhyllan mine, når æ en dag får dem opp og fram og brukanes, en liten del som kan få betegnelsen føkka forhold til kjærleik, eller kanskje nokka som e mer besøksvennlig, en vennlig liten post-itlapp med vær så snill, ikke les det her, her hvile Siris id og ho vil gjerne ha det i fred, og ka anna hadde stått der, Hélène Cixous, Love Itself in the Letter Box, Charlotte Shane sin Prostitute Laundry, brevan til Olav H. Hauge og Bodil Cappelen, Cathy Acker og McKenzie Wark sin I’m Very Into You, Anne + Jørgen = sant av Vigdis Hjort blir også med, og sikkert nokka anna æ har glemt, masse, nokka nytt og nokka gammelt, nokka blått og nokka stjelt, e det ikke så dem sier?

Og æ tenkte på Charlotte Shane i forigårs, tenkte på linja «I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy», hele avsnittet e

I don’t think I’ve found any writing about that, at least not yet, the ability to hold those two things in your heart at the same time: I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy. That’s anathema to a lot of what I’m come up against lately; if you know you’re about to have it, you stop wanting it, because it’s all about the unrealized chase. Fuck that. For me, anticipation is desire in its most perfect form.

den leste æ i 2015, ho hadde en epostliste æ fulgte, som nu finnes i bokform, og æ tenke på den med jevne mellomrom, setninga, og epostlista, kanskje, ho forelske sæ i en mann, Sam, dem har en sånn kjærleiksaffære du tenke e urealistisk på en måte, eller kanskje bare e sånt man drømme om, men det e irrelevant, fordi den setninga dukke opp i ny og ne, når æ glede mæ til nokka. Ikke nødvendigvis når æ tenke på noen, sjøl om æ har tenkt det før æ skulle møte folk, venna æ ikke har sett på lenge, før æ skal på Risø, når æ vet det æ vil skal skje kommer til å skje, æ vet at æ skal få det som æ vil og det at æ skal få det gjør at æ glede mæ enda mer; men æ e ikke der, e ikke på at du ikke skal tro at du har mæ, for det kan man ikke si til noen man ikke vet om vil ha en/om man vil ha sjøl, æ e bare på side 31 og vet fortsatt ikke kæm æ hadde vært uten alle de små bestanddelan som dukke opp, men æ tror æ skal la boka ligge, om enn bare digitalt, skal gå ut i verden og drikke kaffe, være 2022-Siri, kanskje sytten år på innsida, men tross alt snart niogtredve utapå, og egentlig for voksen for det her (sjøl om påminnelsen om Bodil Cappelen gjør at æ kommer på at det nok aldri går over, ikke den delen av mæ, æ tror ho forblir sånn alltid, og det e på en måte fint, i hvert fall når man ikke e midt oppi det).

by

Du skal ikke tro, du skal være pragmatisk

Æ tenkte ikke så mye over det, første gangen æ sa ja. Det va til hjelp og æ like å være til hjelp når æ kan, når æ vil. Neste gangen sa æ også ja, men så fikk æ spørsmål om det kunne bli en greie, og æ sa for så vidt ja til det. Men så sitt man her, et år seinere sånn omtrent, og lure på katti og kordan æ egentlig best kan forklare folk at æ endte opp som kirkevert.

Æ har sagt det på internett før, at den eneste linja æ egentlig like i Nordnorsk julesalme e «for ett har vi visserlig sanna/vi e hardhausa vi som du». Æ har skrevet nokka om linja «min gud er ikke så fast en borg/han lar seg støpe om» (av en poet æ ikke huske navnet på). For knappe ti år siden hadde æ en samtale med Kirsti kor ho mente at æ burde bli den første kvinnelige samiske presten (tror æ det va, det e aldri så enkelt å holde oversikt over kor man fortsatt kan være den første). Det va utenkelig da, og det e utenkelig nu, men nu har æ faktisk tenkt over det – så sånn sett e det vel ikke utenkelig, bare uaktuelt. (Æ e for lettrørt, det hadde aldri gått ((i tillegg til en del andre, litt mer fornuftige, innvendinger).)

Alt det her e digresjoner, eller et forsøk på å snevre inn det æ mene (det æ snakke om når æ snakke om kirka, om æ skulle skrive bok om det, antar æ). En gang i tida, da min ene bestemor døde, kom ho andre bort til mæ i begravelsen og sa «nu e det bare mæ igjen», og det va nok litt for pragmatisk for mæ da, men jo eldre æ blir, desto mer lene æ i samme retninga. Pragmatisme.

Vi e hardhausa vi som du, æ like den setninga fordi den har et avslappa forhold til gud. Visst e du nok stor og allmektig og alt det der, men hallo, vi står han da av (og andre uttrykk æ sjelden eller aldri bruke). Første gangen æ sa ja til å være kirkevert (som æ i utgangspunktet sa ja til fordi æ e venna med presten) forklarte æ det til noen andre med «vi har måttet avlyse filmklubbsemesteret pga pandemien, så et sted måtte æ jo være frivillig». Æ har åpenbart aldri stått på filmfestivalen som stedsansvarlig og sagt ordan «la oss være stille for Gud», men det e detaljer. Min gud e ikke så fast en borg, vi e pragmatisk begge to. Det handle ikke om å forstå et eneste testament, det handle om å skrive ned navn og telefonnummer på dem som besøke kirka, å smile og småsnakke med de hyggelige gamle damen, å si ja til å lese en tekst, dele ut nattverd; dette e Jesu blod, dette e de tingan æ gjør.

Dem sier djevelen e i detaljan (dem sier det i hvert fall på engelsk), og for min del e Gud nærmest i det pragmatiske. Æ ber sjelden, og fellesskapet dukke like mye opp i å høre stemman rundt mæ når vi syng en salme eller dele trosbekjennelsen. Det handle ikke om mæ, æ like å være i kirka og å være en del av det folk møte når dem møte kirka, sjøl om det føre til at æ noen ganga tenke «den her kjolen e uanstendig kort, æ må ta på mæ nokka anna».

Men æ e jo fortsatt mæ, åpenbart, heldigvis/uheldigvis. Det e bare det at nu snakke æ fra tid til anna med folk og sier ting som «æ va kirkevert i dag, det e derfor æ allerede e våken og ute av huset». Og en ting e jo å si det til folk som i utgangspunktet kjenne mæ, som vet kæm æ e og alt det der. Men noen ganga lure æ på om æ skal si det til noen, fordi æ kommer til å si kirkevert og dem kommer til å tenke kristen. Og når folk først tenke kristen e alt håp ute, for da vet man ingenting om ka dem mene det innebær. Og et uunngåelig faktum e jo at veldig mye av det kristen tradisjonelt sett har inkludert, e diametralt motsatt av kæm æ e.

Det e ikke en motsetning i mitt hode, æ og gud har et avslappa forhold til hverandre, æ vet han elske mæ uansett og det e fint. Og det e fint å bli eldre, å bli mer avslappa til ganske mye, å stresse mindre med sånt man ikke treng å stresse med (men å fortsatt stresse masse med sånt æ håpa på å vokse av mæ, æ har ikke slutta å være mæsjøl, heldigvis/dessverre). Æ har ikke endra på ka æ romme, som sådan, æ har utvida det litt til, blitt mer kjent med det som ikke va fremmed, men som ikke va fremtredanes.

Men æ vet ikke kordan æ gjør det, helt enda, vet ikke kordan æ står i det kirkerommet og hilse på folk som vet kæm æ e, men som ikke vet alt eller nok om kæm æ e, folk som ikke ser den pragmatiske troen som et aspekt av mæ, men som plutselig ser mæ som kristen. Og det finnes verre skjebner enn det, for all del. Men æ kan jo ikke styre ka dem tror det betyr, og æ vil jo ikke egentlig si nokka sånt som at æ e [grøss] «en kul kristen», får være måte på falske motsetninger. Men æ e ikke nokka annerledes enn æ va sist du så mæ, sjøl om det va i en helt anna setting. Ho e høy- og lavkultur, ho vil ikke forkynne nokka for dæ, ho vil ikke at du skal tro, du kan gjerne være troanes til det meste [heh], men æ prøve å finne en måte å gjøre det her på som gjør det synlig at æ e mæsjøl, fortsatt, uansett.

Det finnes ikke en konklusjon her, åpenbart, det finnes aldri konklusjoner, æ vet ikke om æ sneia borti poenget, men æ sitt fast i å prøve å finne ut av kordan det her skal gå sæ til. For et liv.

by

noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.