noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

Om æ skulle skrive en masteroppgave om byplanlegging hadde den sett sånn her ut

Æ har bodd her i fem år nu, og det e noen ting æ e begynt å følge med på, som æ ikke vet om heng sammen med alder, eller bosted. Æ vet ikke om æ ville sett det samme om æ fortsatt bodde i Tromsø eller om æ bodde et helt anna sted – sjøl om det å ikke bo i Tromsø i fem år også gjør nokka hver gang æ e i byen: det æ ser snevre sæ inn. Plassan æ går snevre sæ inn, æ følge den samme ruta, men tingan æ kjenne til stenge eller endre sæ eller forsvinn for mæ, og i stedet for å oppdage nokka nytt hold æ mæ bare enda mer til det æ kjenne nu. I Tromsø betyr det Risø og HT og Rå, og kontinuerlige spørsmål om ka æ gjør med mæsjøl om æ skal ut på kveldstid nu når De 4 roser har stengt? (Æ gikk forbi der, æ tror da æ va i Tromsø under TIFF nu, og turde nesten ikke snu hodet innover for å se om veggmaleriet fortsatt e der, men æ gjorde det, og det e der, og æ trakk et lettelsens sukk og slapp ut et litt tårebefengt et like etterpå. Tenk om dem hadde fjerna bildet bare fordi dem stengte stedet og nokka nytt åpna, det hadde vært forferdelig.)

Og det som e med Tromsø e at det blir mer en turistby jo lenger æ ikke bor der (uten sammenheng forøvrig, tror æ), alt i sentrum som stenge blir overtatt av nordlyssafarikontor og hundekjøringstilbud og bittesmå souvenirsjappe som selg falske samedrakter og -luer og det ene med det andre, og dem skulle sikkert gjerne solgt ordentlige greier, skulle gjerne ha vært nokka anna enn bidragsytera til den strukturelle rasismen som omfavne oss alle, men det e turistan som vil ha det, og de ekte varan e så dyr, ingen har råd til å bruke så mye penga, når dem heller kan selge falskt småplukk laga i Kina. Det her e ikke en original innvending.

Det e heller ikke poenget, for æ har flytta fra Tromsø, og æ har flytta til Mo. Æ bor her nu, æ bor her såpass mye at når folk spør om æ skal bli så svare æ «æ tror det», æ fortell dem at æ skal kjøpe en leilighet nærmere sentrum, æ skal i hvert fall bo her lenge nok til at det virke fornuftig å kjøpe en leilighet før æ flytte, om æ flytte. Kor lenge kan man bo på et sted, når det stedet e Mo? Æ vet ikke. Mo e et sånt sted man flytte til om man får sæ jobb her, eller man flytte tilbake etter å ha studert, eller man blir her for alltid og kanskje man får fire barn før fylte tredve, det e et sånt sted kor æ ser folk på min egen alder og dem har nokka som ligne på tenåringsbarn, mens alle æ kjenne som e sånn cirka på min alder endelig e i ferd med å få barn, nu når dem har tid/penga/lyst/partner.

Æ vet ikke kor lenge æ hadde bodd her før æ innså at «Mo e en hytteby» e en sånn frase man bare må forsone sæ med å høre tritt og ofte, Mo e en hytteby, folk her har hytte, så fort dem e etablert reise dem ut på hytta hver helg og trives der. Det e en hytteby og det e derfor det skjer så lite. Æ påpeke fra tid til anna at æ synes det har endra sæ bare på de åran æ har bodd her, æ vet ikke om det e sant, kanskje æ bare e blitt hjernevaska, har utsatt mæsjøl for Stockholmsyndromet, men det føles sånn? Det e litt mer greier enn det va da æ flytta hit, ting som skjer, kaffebara og kafea, sjøl om man ikke kan sammenligne sånt når man kommer flyttanes fra Tromsø, det ville være storforlanganes.

Og det e to ting æ følg med på som æ ikke tenkte over tidligere. Det ene e at dem kutte ned trær her for et godt ord, eller nokka tilsvaranes. Æ kommer stadig vekk vandranes et sted æ ikke går så ofte, eller et sted æ går nesten hver dag, og oppdage at dem har skjært vekk enda mer, kutta ned rubbel og bit av buskeveksta her og saga ned noen skrekkelig høye skrekkelig gamle trær der, tre etter tre forsvinn både privat og offentlig, og æ lure på koffor æ reagere sånn på det. Æ vet ikke. Eller, det forholdet enkelte æ kjenne har til dyreplageri e det forholdet æ har til å skjære ned trær fordi man ikke ser nytten i at dem står der. Det virke bombastisk, som en overdrivelse, men det har hendt at æ nesten gråter når æ ser kordan enkelte trær e beskjært. Æ føle mæ like teit hver gang, men ka e vitsen med planteliv når det skal reguleres i så stor grad? Trær voks som dem sjøl vil, det e ikke demmes feil at vi sett opp gjerda vi prøve å holde dem innafor.

Det andre e kor tenåringa får henge. Amfisenteret i byen hadde pussa opp et område og laga det ekstra fint for ungdomman som bruke å være der, det e utfor en kafé, så i et område uten spiseplikt, som sådan, dem kan – så vidt æ har forstått – være der uten å måtte handle, og det slo mæ som overraskanes at senteret gjør nokka sånt, fordi det jo e det motsatte av ka man ofte regne med at dem e interessert i. Og den ene kiosken i byen hade også pussa opp, og fått inn flere og hyggeligere sitteplassa, fordi dem tenkte på ungdommen som bruke å være der. Æ vet ikke kor ungdommen på Mo heng, det e et ungdomshus her, men æ antar det e som Tvibit va da æ va ung (sjøl om det jo knapt rakk å åpne før æ va for gammel), greit nok at det va et tilbud, men vi dro jo ikke dit. Gudan vet koffor, men sånn va det bare, det va et sted for folk med andre interessa enn oss, vi kunne gå på konsert der, men ikke ellers, det va ikke interessant. Og æ tror ikke biblioteket her i byen egne sæ for ungdomma som vil henge og kanskje bråke og i hvert fall være ung, æ e der ikke så ofte sjøl, men æ synes aldri æ har sett gruppa av ungdomma, dessuten tenke æ at det finnes en terskel for å gå på biblioteket også, når man e vokst opp med ideen om at man ikke skal bråke der, du skal lese bøker eller låne bøker eller gjøre nokka, du skal ikke gå dit og sitte og stirre ut vinduet og kanskje snakke laust og fast med noen du kjenne, med mindre det skjer nokka spesielt der e æ sjelden høylytt på biblioteket, æ vil ikke bråke, lage lyd.

Og det e nu det burde være en konklusjon her, nokka som trekk trådan sammen, men ka e sammenhengen mellom å kutte ned trær og å bygge kommersielle rom kor ungdommen kan oppholde sæ med minimale økonomiske innskudd? Kanskje nokka med å være en industriby? Prioriter at menneska skal trives i å oppholde sæ i kommersielle rom, kutt ned trær som kommer i veien for ka enn menneska har bestemt at dem e i veien for, æ har av og til lurt på om Mo tar så lett på å hugge ned trær fordi dem historisk har tatt så lett på å starte gruvedrift og industri? Og som ledd av det så bruke man sine kommersielle rom for å gjøre rom for de folkan man ikke unnslipp og som man kanskje vil rekruttere til framtidige kommersielle interessa?

Æ tror det blir for banalt, for enkelt, æ tror ikke man kan bygge opp en hel by på så instrumentelt vis, men noen ganga lure æ litt på ka det e med den her plassen, for det ligne ikke stedet æ flytta fra, sjøl om heller ikke stedet æ flytta fra lenger ligne på sæsjøl – det eneste som e konstant e endringan, sier dem, og kanskje va det derfor Obstfelder blei forvirra, plutselig så han opp og visste ikke lenger ka han hadde fulgt med på, og ka han hadde glemt å legge merke til?

ikke en midtlivskrise, men en stadig innsnevring av muligheta

Æ lure litt på om æ har en midtlivskrise, eller om det e en midtlivsahaopplevelse eller en midtlivskonstatering? Her om dagen tok æ mæ i å tenke at det e så mye æ ikke rekk, alle de her livssituasjonan det blir mindre og mindre sannsynlig at æ havne i (æ har bursdag om en drøy måned og æ skulle ønske det fantes noen i livet mitt som hadde tatt mæ med storm og fløyet mæ avgårde til en kjempefancy restaurant kor vi kan spise sytten retta og la oss fascinere av alle (og fortsatt være litt sulten når det e over, for man får jo ikke mat for å stille sulten på sånne plassa)),

æ leste et nyhetsbrev æ får per epost, eller æ leste en liten bunke av dem, og en god del har en paypal-link til slutt nu til dags, skrevet som dem e av frilansjournalista og dets like, og æ tok mæ i å tenke at æ skulle ønske æ hadde penga nok til at æ kunne donere en absurd sum i sånne situasjona med jevne mellomrom, tusen dollar her og femhundre der, ikke fem ti femten som æ gjør (en av dem æ følge på alle områda på internett kor man kan følge ho (twitter, instagram, nyhetsbrev) skreiv et kor ho sa at grunnen til at det har vært så stille fra ho i det siste va at faren hennes døde, så ho va opptatt med sånt man blir opptatt med når noen du elske dør, og æ ville gjøre nokka, men man kan jo sjelden gjøre nokka for vilt fremmede menneska, så æ gikk på powells.com og bestilte boka hennes, så har æ i det minste gjort nokka, sjøl om det e en bitteliten dråpe), æ skulle ønske æ hadde penga nok til å bestandig kunne reise på businessklasse og i komfortvogna, at æ bestandig kjøpte SAS plus uten å måtte tenke over det, at æ kunne spre om mæ med penga kjøpe middag til vennan mine, gå på youcaring.com og betale for alle som treng hjelp,

æ har bestandig, eller de siste ti-femten-tyve åran, som jo nesten e bestandig, tenkt at æ hadde vært skikkelig god på å være avskyelig rik, fordi æ hadde betalt skatt, og æ hadde donert penga til kunstfond og kulturtiltak og gode formål, og mæsjøl – æ e ganske egoistisk, men det finnes en altruisme i mæ æ ikke tror e så lett å fjerne som den virke i enkelte nyrike menneska (æ vet ikke om mine donasjona ville regnes som akseptabel tiende, tiending?, kordan man nu enn bøye det på norsk, men det e ikke så langt unna, altså, og æ e kanskje ikke en god kristen, men æ e et godt menneske så langt æ får til),

og i dag lærte æ at Axel Drolsum jobba i biblioteket i femti år, det finnes folk som har vært gift i femti år, det finnes folk som går samme turmarsjen i femti år, og æ tror det eneste æ kan ha sjanse på å gjennomføre i femti år e å gå på kaffebar, (sjøl om pensjonsalderen sannsynligvis øke så mye i framtida at æ burde jobbe til æ blir minst åtti), kanskje æ kan være aleina i verden i femti år (ikke aleina sånn, æ vet æ har venna (dem blir ikke kvitt mæ), men aleina sånn), nokka må man jo gjøre med livet sitt, det her e ikke en midtlivskrise, det e en stadig innsnevring av mulighetan som gjenstår i livet – æ kommer aldri til å feire gullbryllup, men æ har fortsatt tilgode å ha lyst til å gifte mæ – og det e ikke et tap, men det e å kjøre videre og vite at du ikke svingte inn den ene veien, og du kommer ikke til å kjøre forbi der igjen, men samtidig vet du ikke ka du … finn rundt neste sving, eller lignanes kleine metafora, det e kanskje enkelte ting æ e redd for å gå glipp av i det store og hele, sånt æ ikke kan orkestrere på egenhånd, sånt æ bare må håpe på skjer, dukke opp, gjennomføres, men æ blir eldre og mer satt og

det eneste æ slit med å forsone mæ med e at æ slutta å være soft butch og gikk over til å bli soft femme, fordi det e så mye mer behagelig å gå i kjola enn i dongeribukse som aldri passe ordentlig – det e en merkelig lengsel, og det e ikke det at innsida ikke matche utsida, tror æ, men æ blei voksen og slutta å være synlig queer, æ slutta å komme ut av skapet med mindre det passe inn i samtalen, og det e ikke stress, æ e ikke i skapet, men æ finn ikke ordet som definere mæ som æ også e komfortabel med å si – æ fikk mæ en fast jobb og blei streit, ikke legningsmessig men livsstilsmessig, og det e litt rart, og det e kanskje ikke egentlig det at æ vil endre på mæ, æ funke fint som et menneske i kjole og cardigan, men æ vil ikke bli sett på på måten et menneske i kjole og cardigan blir sett på, og det e litt knotate (det e ikke æ som e problemet, det e de samfunnsmessige strukturan! Something new and different for us!),

men æ fylle femogtredve om en drøy måned og om dét, en rotate leilighet, og litt mer kredittkortgjeld enn fornuftige menneska burde ha (… fordi det e så mange plassa det e gøy å dra til som ikke e Mo og æ har dårlig impulskontroll) e mine største problema, så e det egentlig helt greit – æ tror æ kan gå for femogtredve år til med det her.

Å gi den samiske vreden en plattform

Æ traff på Anne Oterholm på Kulturrådets årskonferanse, som æ deltok på fordi den i år hadde temaet «Samisk vrede» og som vi alle vet e jo det sånt æ like. Anne va læreren min på andreåret på forfatterstudiet, så æ vurderte nesten å ikke hilse på ho, ens ærend for å slippe å svare på spørsmålet «skriv du fortsatt?»

For svaret e jo åpenbart nei. Æ sa «du vet, fast jobb» og ho sa «ser den» og sa at ho likevel synes æ burde skrive fordi det prosjektet æ skreiv på e et ho synes burde finnes i verden. Og æ e jo i og for sæ enig. Ikke bare om akkurat det prosjektet, men æ e sjølhøytidelig nok til å tenke at ting æ skriv av og til burde finnes i verden fordi det e ingen andre som skriv dem, ingen andre som dele mitt utgangspunkt, veldig få andre som bevege sæ i det rommet æ bevege mæ i (som vi har vært inne på før: en same gjør nokka nerdate e automatisk = nokka veldig få andre gjør, det e ikke det at mine interessa e så smal og ulidelig interessant), og det e grunn nok til å fortsette å oppholde mæ der.

Flesteparten av grunnan til at det har blitt så stilt e kjempebanal: æ skriv best på offentlige plassa, men æ gidd ikke drasse med mæ en datamaskin (og æ blogge best når æ skriv på tastatur for da går fingran nesten like fort som hjernen), æ gidd ikke tenke på ting når æ ikke e på jobb, æ foretrekk å diktere blogginnlegg og dype tanka når æ står i dusjen og enn så lenge finnes ingen som e villig til å transkribere det for mæ. Æ blei ikke lei det samiske, men æ visste ikke lenger kordan æ skulle si nokka æ ikke allerede har sagt i minst fjorten blogginnlegg før. Men det funke ikke sånn: fra nu av tilgir æ mæsjøl alle repetisjona. Æ blir aldri ferdig med å snakke om det samiske og da må æ gjenta mæsjøl. Da må æ tenke de samme tankan om igjen.

Æ va på Kulturrådets årskonferanse og hørte nordmenn fra etablissementet si at det e viktig å gi vreden en platform. Den samiske, æ tror ikke dem vil arrangere årskonferanse om sinte kommentarfeltmenn. Den velbegrunna vreden, den som e kunst av Carola Grahn. Kunst dem lage bærenett av, kunst dem kan låne tittelen på. Den samiske vreden fascinere dem fordi dem kan forstå den – se, kolonialisme! Se verdens ondskap! Se se se de sure saman, det e lov å være sur når pokkers Siv Jensen e en idiot, statsbudsjett eller ikke, når Siv Jensen kler sæ ut som indianer mens oljefondet støtte undergravinga av indiansk kultur, sånt kan man være vred over – men æ vet ikke om dem skjønne. Torill Olsen/Jensen/Hansen?, nokka sånt, sa at den samiske vreden e en advarsel, og hver gang ho snakke himle æ med øyan, sorry ass, men ho laga en kjempebanal dokumentar om helbreding kor ho skjærte i sæ sjøl for så å prøve å stoppe blod, enhver idiot forstår jo at det ikke fungere, ka slags guddom stoppe blodet i et sår du har laga for å kunne stoppe blodet i det?, ikke en æ hadde orka å tro på, og av og til skal det ikke så mye til for at æ slutte å ta folk alvorlig og når æ først har slutta så begynne æ ikke igjen, æ vet det e et usympatisk trekk – men vreden e en advarsel sa ho og æ bare «hæ? Om ka?», for æ tror ho tenkte ho skulle holde et flammanes innlegg, men det va mer en flau bris.

Det e i og for sæ klart at den samiske vreden e et tegn på at ting e uperfekt, og man treng ikke være sosialantropolog for å se at måten staten behandle oss e utilfredsstillanes – særlig sant med en konservativ drittregjering men ikke mye mindre sant med en mindre høyrevridd fjottregjering (kæm e alle de her folkan som stole på politikera?, æ skjønne ikke kordan dem får det til) – men ka tror dokker blir de reelle konsekvensan? Kanskje vi lenke oss sammen et sted eller ti i tilfelle for mange naturinngrep, kanskje havne en bråte av oss i fengsel for ting alle fornuftige menneska burde skjønne man må slippe å krangle for, kanskje stevne vi staten for menneskerettighetsdomstolen for brudd på paragraf 108, kanskje proteststemme vi til valg, blir Sametinget mer ytterligåanes (og dermed enda lettere for regjeringa å ignorere), kanskje kanskje kanskje. Og æ sier ikke at vi treng å ta lærdom av baskiske separatista, det e vesentlige forskjella mellom Norge og Spania, heldigvis. Vi må forklare andre urfolk at nei, situasjonen i Norge e ikke lyserød og perfekt, må vi forklare at ja, det finnes lovparagrafa og eldgamle retta, men det hjelpe lite når staten ignorere alt.

«Vi ville gi den samiske vreden en plattform», sa en av ikke-saman på scenen i går, «det e viktig at vi får høre om den», og der har du oss: urfolkssinne som e akkurat legitimt og velfungeranes nok til at det gjør sæ som årskonferansetema. Dem e full av vrede, men dem gjør det så vakkert, det e så forståelig, klart dem e sint, dem e jo tvangsfornorska («hadde du vært stolt av å stamme fra vikinga?», spurte ei æ kjenne mæ en gang, for femten år siden, og det tenke æ fortsatt på, æ vet at #notallnordmenn, men mange nok). Mathias Danbolt skulle gi den ene halvdelen av den akademiske avslutninga, og han snakka om vårres hundreårsjubileum og så snakka han om det danske hundreårsjubileet som også skjer i år, hundre år siden dem solgte kolonien [ett-eller-anna] til … USA?, noen, hundre år siden man kunne vaske av sæ den stolte norsk-danske slavehandeltradisjonen, men det gidd vi ikke snakke om i Norge, fordi hallo, vi va undertrykt av danskan, det va ikke som om folk reiste fra Tromsø for å kunne dra til langtvekkistan for å selge slava, dét va ikke vårres feil. Ikke va forsnorskninga noen sin feil heller, ka kan vel vi gjøre med ka forfedran vårres har gjort galt, arvesynden e avskaffa, vi e jo ikke katolikka her i landet.

Det e ikke fornorskning at folk ikke lære samisk på skolen, det e et resultat av uheldige lærerprioriteringe og -utdanningsmangel, man kan ikke tvinge folk til å være samisklærera; det e ikke fornorskning at samisk kunst ikke finnes i kunstinstitusjona i Norge, man må prioritere pengebruken knallhardt og det finnes bestandige viktige verk å anskaffe; det e ikke fornorskning at oversettelse av materiale til samisk ikke prioriteres før noen blir sint og krangle på det, det e oversettermangel og man må jo prioritere; det e ikke fornorskning at Saemien sijte og Beaivváš og RiddoDuottarMuseat ikke får penga til nye bygg, det e knallhard prioritering av verdien av offentlige bygg og kor det e mest logisk å sette dem opp (Snåsa, Kautokeino og Karasjok e ikke bærekraftige plassa å bygge på); det e ikke fornorskning at finansministeren troppe opp i et halvhjerta indianerkostyme mens pengan ho e ansvarlig for brukes til å ødelegge urfolksjord, det e karneval og karneval e gøy og liminalfasen betyr at det ikke e lov med kritiske diskursa, ærlig talt; det e ikke fornorskning, for det har vi slutta med, det har vi sagt e et tilbakelagt kapittel, det har til og med KONGEN beklaga, det e politikk og politikk e demokrati og det e så få samer igjen at det ville være optimistisk å tro at vi e nokka man må ta hensyn til i et demokrati. Men det e greit at vi e sint, vi e så søt når vi vise vrede.

Én lang setning om politikk og språk:

æ vet akkurat nok om politikk til å vite at æ ikke vil vite mer – æ vil ikke ha inngåanes kjennskap til kordan pølsemiddagen lages, æ vil se på den uten å bry mæ om alt som e galt med det æ e i ferd med å få i mæ; æ vil beholde min idealistiske tanke om at presidenten e bedre enn det æ e, et bedre menneske, mer diplomatisk, flinkere enn mæ, noen æ kan se opp til – æ e for gammel for sånt nu, å tro på en idealistisk politiker e voksenversjonen av å tro på julenissen, gøy men urealistisk, men likevel, vi vet at julenissen ikke finnes (they’ve told us) men æ vil kunne se på presidenten og ikke være helt sikker likevel

æ tror æ e heldig fordi æ vokste opp med språket og en kunnskap en sikker viten om at det finnes samer som ikke snakke samisk, og det finnes samer som forstår samisk men svare dæ på norsk og det finnes variasjona i alle bauga og kanta (har æ så lett for å akseptere variasjon og endring i kjønnsuttrykk og seksuell legning nu fordi æ fikk akseptere variasjon i språk og identitet allerede som barn?) og det eneste det betyr e at noen ganga bytte du språk og at noen ganga snakke folk et språk du ikke kan – det e så mange språk du ikke kan, det e vanligere at folk gjør det enn at dem ikke gjør det – og når du e riktig heldig kan du snakke tull på tre språk samtidig, eller flere (om du late som du kan tysk sjøl om du ikke kan det)

og æ hold den her kunnskapen varsomt og varmt i koppa hender (det kan man vel ikke si på norsk, men det fungere på engelsk så føkkit) som va det Jesusbarnet eller et hvilket som helst barn eller en anna metafor (språket som kattunger) som va æ jomfru Maria i de der ikonografiske bildan, med det brennanes hjertet (æ orke ikke google, æ vet det har religiøs betydning, vi tar det seinere), her e hjertet mitt, språket mitt, kulturen min – her e det varmeste kjærligste æ eie og her e det vareste og stødigste i livet mitt (æ like ikke brannmetafora for positive ting, ingen av oss brenn evig og æ vil ikke at vi skal bli utbrent, vi skal vare for alltid) 

og en gang har noen sagt at også vi fortjene å høre språket vårres vakkert, uknota, en gang sa noen «gode menneske, snakk norsk» til noen som prøvde for hardt; en gang har noen tenkt at den der knotinga e det vakreste æ har hørt fordi du prøve og æ har aldri elska hverken dæ eller morsmålet mitt så intenst som i øyeblikket du knote med det fordi du e villig til å knote, og det e en tillitserklæring – tenk å være den som får høre språket ditt når det potensielt e på sitt sarteste, takk

og æ hold den varmen æ føle for dæ som privatperson i hendern mine 

og i samme øyeblikk hold æ kunnskapen om at æ fortjene å høre språket mitt på sitt vakreste, flytanes og velformulert, ordrikt og tiltalanes

og i samme øyeblikk hold æ ønsket om en politikk æ kan tro på, en politiker som e bedre enn mæ, og som del i å være bedre enn mæ har morsmålet mitt i tankan hele tida, noen som snakke samisk sjøl når ordan ikke strekk til, noen som strekk ordan så dem rekk langt nok, noen som vet og som vet å bruke

for samtidig – i univers både veldig nært og et helt anna sted – hold æ alle tre tankan i all sin sjølmotstridanes eksistens, språk e privat og språk e offentlig og språk e kultur og språk e politikk og min president, min president snakke mitt språk sjøl om æ vet at æ ikke får be om sånt, æ vil at ho skal være bedre enn mæ – og æ ende som oftest opp med norsk fordi det e enkelt, det gjør mindre ondt, e mindre sart, men æ e en feiging og det får ikke presidenten min være, derfor e ho tøffere enn mæ og derfor snakke ho samisk.

Det her e skrevet til dæ uten andre enn mæsjøl i tankan

Æ blei overraska i dag da æ oppdaga at æ aldri noensinne, sjøl fire år etter å ha lest boka, har skrevet eller sagt nokka (anna enn muntlig, kanskje, for det kan æ ikke gjenfinne, heldigvis/dessverre) om følelsen æ endte opp med den gangen æ leste brevvekslinga mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge og innså at æ aldri kommer til å vokse av mæ det her. Nu e det fire år siden æ leste boka og æ kan ikke lenger huske akkurat ka det va i det Bodil Cappelen skreiv, ka det va som gjorde at æ blei lykkelig og bekymra om en annen, fordi ho va et voksent menneske og ho va fortsatt sånn som æ va for fire år siden, sånn som æ e nu. Det va så mye håp i ho, så mye fjollate optimistisk håp, en vilje til å hoppe uti, tro på at kanskje, kanskje nu. (Tror æ det va, æ huske som sagt ikke, men håpet, håpet va der.) En entusiasme du sjøl tror e bare positiv men som skremme unna folk du vil knytte nærmere.

Æ prøvde å finne ut av kordan æ kunne beskrive det, den optimistiske entusiasmen, men det nærmeste æ kom va «det e som å være ikke-klinisk manisk-depressiv» og det høres jo ikke bra ut i det hele tatt, æ tror ikke det e rett (æ har aldri vært klinisk manisk-depressiv, æ vet ikke engang om det fortsatt hete det?), æ tror ikke man burde snakke om sæsjøl i diagnostiseranes terma, vi treng en normalisering av mental helse, men ikke på den måten, ikke på diagnose-appropriasjon. Og det va uansett ikke poenget, æ blei bare så overraska, fire år og æ har ikke sagt et ord om kordan æ har brukt de åran på å forsone mæ med at æ sannsynligvis kommer til å være sånn her når æ e femogførti, seksogfemti, åttogsøtti, for alltid, æ kommer til å være den mest flirfulle fnisate dama på gamlehjemmet, dement fra ende til anna men med fullstendig oversikt over ethvert menneske æ noensinne har vært betatt av (så god hukommelse har æ ikke nu engang, og æ har fortsatt femti år på mæ til å bli betatt av folk, så det kommer ikke til å skje).

Og æ like å være mæsjøl, like entusiasmen, akkurat i dag e æ entusiastisk over gyllenlær og gyllenlærlauget i Norge (tenk at det finnes!); gyllenlærlauget har et medlemsblad og det medlemsbladet hadde en oversikt over kordan kommuner i landet som har kirker kor det finnes gyllenlær, og det e jo aldeles fantastisk! (Æ burde gjenlese brevan til Bodil Cappelen, se om ho også va begeistra og superlativeranes om det meste.) Det e sånne ting æ tilfeldigvis kommer borti på jobb, og tidligere i høst (og fortsatt, egentlig) va æ kjempebegeistra over Elisabeth Meyer, og den siste drøye måneden har æ vært kjempebegeistra over Erik Løchen (fordi æ så «Jakten» på Slagg, og det va uventa gøy, det vise sæ at æ like norsk modernistisk film? Og nu vil æ se Motforestilling.), og så videre og så videre, æ plukke opp de her morsomme tingan æ kan være kjempeentusiastisk om, og så e æ kjempeentusiastisk så lenge æ vil (nu har æ vært kjempeentusiastisk, om enn litt mer subtilt, om Warren Ellis i snart fire år, æ har enda tilgode å lese Camilla Collett (men koffor ikke? Æ vet ikke), men æ e ganske entusiastisk hver gang æ finn ut nokka nytt om ho. Poenget e bare at æ like kunnskap, æ like nerdegreier på så mange måta, Erik Løchen laga kortdokumentaren «Søring nordover» omtrent samtidig som Knut Erik Jensen laga «Nordkappekspressen» (og Nicole Macé og Knut Andersen laga «Det var en gang et fiskevær», men den e litt på sida av det hele fordi den handle om fraflytting, ikke turiststrømmen til Nordkapp), og nu kan æ helt fint uttale mæ om samiske forhold i turistindustrien i 70-tallets Finnmark (fordi æ vet det e sånn akademikera fungere, æ har observert dem lenge nok til å kunne lyge minst like godt som dem gjør).

Og Hanna spurte «ka skal du med all den her kunnskapen?», ikke dømmanes, men nysgjerrig, koffor den plutselige entusiasmen for små, rare dokumentara fra 70-tallet?, og æ svarte nokka sånt som «vet ikke, sjarmere en filmviter i 60-åran? Eller en dag kunne score et aldeles usannsynlig quizpoeng fordi æ huske nokka rart og obskurt æ har sett/lest!» Fordi det e så mye man kan lære, og æ vil vite alt, æ vil forstå så mye som mulig, morsomme detalja og uventa sammenhenga, vil kunne si «å ja, den ja, joda den har æ lest/hørt/sett/vært borti tidligere» uansett ka det handle om, kunne smile litt til en eller anna mann som ikke tok mæ alvorlig og vite at han måtte revurdere ett og anna, joda, du skal bare mansplaine som du sjøl vil, men æ har lest mæ til det her fra før av, det e søtt at du tror du kan lære mæ nokka bare fordi du e eldre enn mæ.

Og det va ikke poenget, men samtidig e det kanskje kjernen? Fordi æ like å høre på folk som entusiastisk fortell mæ om nokka dem kan, nokka dem har lært; folk som fortell med entusiasme om nokka dem e interessert i, opptatt av, e det beste æ vet – æ kan bry mæ om alt fra lingvistikk til fiskekvoter til modernistisk norsk film til sære filosofiske retninge til realfag (for pokker) om noen e entusiastisk og vil fortelle mæ om det, men det e ikke kult å være voksen og kjempeentusiastisk om skikkelig rare ting (med mindre du e akademiker), og æ e ikke så god på å snakke sånn som voksne menneska skal gjøre, æ like å være fjollate og æ like å være entusiastisk og æ like å være alvorlig men bare om æ også får si nokka dumt innimellom, og helst skal man jo være fornuftig.

Og de dagan æ ikke kan være fornuftig ende æ opp med å skremme folk unna, og en del av mæ vet at æ burde roe ned, ikke si så mye, kanskje ikke si nokka, always leave them wanting more, men det ingen tok høyde for da dem sa det va at det e så mye av mæ, æ kan si alt og fortsatt ha halvparten usagt. Og det e de dagan æ sitere Charles Baudelaire til mæsjøl, med bombastisk gestikulering om æ e aleina, «hvorsomhelst ut av denne verden!» og så lure æ på om æ kan kjøpe en togbillett til et sted som e akkurat så langt unna at æ rekk å ta toget tilbake igjen før æ må være på jobb. (Minimumskravet e at æ fungere i ti tima dagen, frokost før jobb og på jobb og så går resten sæ til, som oftest går det som det skal og helt som vanlig men noen ganga legg æ mæ klokka seks fordi æ e et voksent menneske som kan sove når æ vil, noen ganga e æ et voksent menneske som drikk kaffe til middag, noen daga e æ et voksent menneske som ser på mengden penga i bankkontoen min og fundere på kor mange tur-retur-billetta æ kan kjøpe til toget.)

Og det slo mæ plutselig, sammen med den overraskanes oppdagelsen av at æ aldri har sagt nokka om Bodil Cappelen og den kjipe/vidunderlige sjølinnsikta av at det forblir sånn her for alltid (OK, forhåpentligvis slutte æ å drikke kaffe til middag, det e en ganske dårlig idé), at æ hver gang æ føle mæ ukomfortabel i min egen sfære, hver gang ting ikke e akkurat som æ skulle ønske, så vil æ rømme, ta tog og buss og offentlig transport fordi det e liminalfasen som appellere til mæ. Æ tvitra det, en oppsummering av en tanke som godt kan være mye mer utbrodert, som æ ikke vet om e logisk i en hundreogførtitegns oppsummering: «Liminalfasen e interessant pga potensialet i at verden plutselig e nokka helt anna; i mangel på tilgjengelige ritualer bruke man transport.» (for dem som ikke har studert humaniora lenge nok til å tenke på begrepa som «liminalfase» for gøy, e det en overgangsfase, gjerne i form av ritualer, kanskje særlig religiøse, type konfirmasjon, ekteskap; liminalfasen e, i følge Arnold van Gennep, transitten mellom separasjon og inkorporasjon, å bevege sæ fra å være utfor til å komme inn igjen, den korte fasen kor du e hverken-eller; Bakhtin snakke om det som karneval, kor alle e på like fot uansett utgangspunkt, alle muligheta e åpen.)

Og det æ tenkte på va togturan, når du ikke vet kæm du havne ved siden av, når du ikke vet kæm andre som reise, når det danne sæ et flyktig, imaginært fellesskap i togvogna, hver gang du tar toget e det en viss mulighet for at verden e blitt radikalt annerledes når du går av toget (sjøl om det per nu sannsynligvis e fordi noen mista å starte en atomkrig, sånn som verden går av hengslan), hver gang du sett dæ i et sete e det en mulighet for at ditt livs store kjærleik sett sæ i setet ved siden av dæ, og sjøl om det ikke skjer, så sett du alt på pause. Eller, æ gjør i hvert fall det, æ fraskriv mæ alt ansvar hver gang æ e på reise, æ e på tur fra A til B, æ kan ikke forholde mæ til nokka anna. Æ kan ikke svare på telefonen (særlig ikke på toget, fordi dekninga fra Bodø til Trondheim e en dårlig vits), æ kan knapt sjekke epost og nesten ikke oppdatere nokka, æ kan skru av alt og bare sitte der, lese en bok, se ut av vinduet, stirre i en vegg, æ treng ikke forholde mæ aktivt til nokka som helst fordi æ blir aktivt forflytta fra punkt A til punkt B, og det e bevegelse nok. Og innen æ kommer fram kan nokka vidunderlig ha skjedd, enten inni bevegelsen æ e i, eller utfor den, nokka æ oppdage når æ kommer fram og ut av bobla.

Ka som helst kan ha skjedd, og så lenge æ e i bevegelse kan æ ikke se optimistisk på verden mens æ vente på at det skal skje; æ fjerne mæsjøl fra regnestykket for en liten stund i håp om at du (i enkelte tilfella et spesifikt du, i andre et generelt du, av og til kanskje mest mæsjøl) skal oppdage at nokka mangle så fort du ikke ser mæ; at æ kan komme tilbake og du kan kjenne entusiasmen i dæ sjøl, at du vil dele den med noen, at noen e mæ; æ vil bare være borte akkurat lenge nok til at du oppdage at du helst vil ha mæ der så ofte som mulig.

æ hold en kaffe i hånda fordi æ ikke får tak på folk

Det føles som søndag kveld. Æ e på toget fra Bodø til Mo og det e mørkt ute, dårlig vær, høst, sjøl om burde vi ikke hatt vinter nu?, og æ e melankolsk på måta æ ikke helt får fatt på. Æ tvitra (æ har tvitra så mye i det siste, æ sier så lite til å snakke så mye) at æ va prenostalgisk, fordi æ satt på Risø og va trist over at æ måtte reise derfra. Eller, mens æ satt der grua æ mæ allerede til æ ikke lenger kunne sitte der. Så landa æ i Bodø og henta kofferten min og tok bussen og gikk rett på Melkebaren, og så satt æ på Melkebaren og va trist over at æ ikke skulle sitte på Melkebaren så lenge.

Æ e som oftest god på å bare være tilstede der æ e, livet mitt e så oppdelt nu til dags at æ finn glede der den e og hold fast ved den – det e et luksusproblem å uansett kor du e bestandig ville være minst et anna sted også. Æ har fortalt et ukjent antall menneska at æ like Mo best når æ vet katti æ skal reise bort derfra neste gang, og det føles slemt, og det høres ut som om æ vantrives, men det e ikke det. Æ like å vite katti æ skal reise bort fra Mo fordi æ like å vite katti æ skal til et anna sted kor æ føle mæ hjemme.

Æ va i USA nu nylig, æ kjøpte et kunsttrykk med teksten «Home is where the wi-fi connects automatically» fordi det e en definisjon av hjem æ kan være med på, fordi det betyr at hjem e Mo, Tromsø, Tana (så fort æ har vært der første gangen og får kobla mæ på wifien); hjem e Risø, va 4 roser (dem gikk konkurs og det e en sorg det også), e Kaffebønna, e Melkebaren i Bodø e Kafé Kafka i Bodø e tilfeldige kaffebara i Trondheim og Oslo (fordi æ aldri huske å spørre om wifipassordet på favoritt-Dromedaren eller favoritt-Kaffebrenneriet), e tilfeldige kaffebara i Portland, e No3 på Mo, e hotellkjeda både her og der, e toget. 
Nils-Aslak Valkeapää skreiv som vi alle vet at hjemmet e i hjertet og det reise med han og æ vet ikke ka han tenkte på som hjem, sånn summa summarum, bortsett fra Lásságámmi til slutt – han døde før han fikk bodd der lenge nok, han døde før noen egentlig va klar for at det skulle skje, men kanskje han døde med vissheten om at han skulle hjem, han skulle tilbake dit kor han ville være, den utsikta, «det er her du har venna dine» skriv samtidslitteraturen (va det Kyrre Andreassen?, æ tror det, men tognettet e for dårlig til at æ får sjekka), men: det e her du har utsikta utsynet innsynet som e hjemmet ditt. Det e her du atter ser slike fjell og dalar, eller det e her æ sitt og ser atter sånne kaffekoppa.
Det e her du har folk som smile gjenkjennanes til dæ, joviale dansker som plutselig gir dæ gratis kaffe, søte lillebrødre (ikke min) som sier «å, må du dra igjen, da får du et ekstra stempel på kaffekortet», folk som lage nokka fint i melkeskummet på toppen av latten, og æ vet folk synes det e trivielt, men … æ studerte humaniora, æ har lest Barthes, alt e tegn og æ får lov til å føle mæ hjemme plassa kor dem gjør nokka mer med melkeskummet enn å klæsje det oppi kaffen. Kor mange tusen kaffekoppa har æ drukket? Kor mange hundre kaffebara har æ vært i? Kor mange baristi har æ delt et raskt smil med, blitt sjarmert av, synes va i overkant jovial men likevel, blitt glad for å se? Hjem e der noen vet kæm du e, der noen vet ka du like.
Hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på flyplassa, skreiv Nils-Aslak i en notatbok en gang og det e ikke et dikt som eksistere noen andre plassa enn i den notatboka, enn i bildet æ tok og delte på facebook, men æ tenke på det oftere enn de fleste andre dikt. Eller, ofte, det e så mange dikt æ går og bær på, alt e tegn og dokker vet nu kordan man kan tolke alt som man vil. Hjemmet mitt e ikke bare der wifien koble sæ automatisk til, der noen smile gjenkjennanes, der æ ser ut et vindu og tenke «det e sånn verden skal se ut», hjemmet e i flyplassrutinen, i å ha god nok tid til å ikke stresse, i å stå opp grytidlig fordi æ vil ha stambordet på stamkafeen, hjemme e når favorittbaristaen ler av mæ fordi da æ kom inn døra satt noen andre ved stambordet mitt, men det øyeblikket dem går hoppe æ opp og sett mæ der. Hjem e der du kan dingle med beinan fordi stolan e så høy, på tre av fire favorittkaffebara i Norge e det kjennetegnet på favorittbordet.

Æ føle mæ litt sart, november e en mørk måned, eller, æ hadde en veldig god venn på internett en gang som bestandig sleit i november, november og februar, og tenåringa og massesuggesjon, æ vet ikke, men melankolien råde, det e derfor æ vil sitte på kaffebar, æ vil ha et stearinlys på bordet og en latte i hånda og en bok eller to eller fire parat; ute e det mørkt og vått og nesten vinter eller helt klart vinter, men inne e det noen som smile til dæ når du kommer inn døra, sånt har vi ikke hjemme, så da finn man nokka anna enn hjemme en anna plass enn hjemme, nokka bedre.

Det handle ikke om kaffen, kaffen e god, kaffen e en bonus, det handle om dem som lage den, det e sånt andre folk løse ved å ha et stamsted kor dem servere øl, men æ drikk kaffe til alle døgnets tider og får ikke sove. Kaffen e psykosomatisk trøst når det e mørkt ute, eller mørkt inne, og det høres så dramatisk ut, men det e bare melankoli, og den e det lov å dyrke, sier dem. Eller kanskje bare om du e kunstner, har kunstneriske evna, om du kan gjøre nokka vakkert ut av det, om du e vakker nok til å bære melankolien, e det lov å være stygg og melankolsk?

Det va ikke det her æ ville si, da æ satt mæ på toget og kjente at nu, nu verke det i fingran etter å snakke med dem, å tenke med fingran, æ ville egentlig snakke om teater, men æ unngår det for øyeblikket, koffor?, kæm vet, kanskje bare fordi det kreve mer googling enn det middelmådige tognettet klare av med, og æ tenkte at om æ snakke om kaffebara og hjemme så vil æ snakke om kinnskjeggcasanovaen også, om æ snakke om Nils-Aslak så vil æ si at det finnes folk æ ikke forsone mæ med at e død, men det høres feil ut. Det finnes folk som gikk ut av tida på feil tidspunkt, ikke fordi æ e en allmektig gud som kan bestemme kæm som e levende og død, og selvfølgelig burde ingen dø, men de fleste dør på en sånn måte at du akseptere døden. Men noen folk forvente du skal smile gjenkjennanes til dæ mye lenger enn dem rakk, og kinnskjeggcasanovaen, som fikk det beste kallenavnet noen har fått, e en av dem. Han hete nokka anna, han jobba på 4 roser og så jobba han på VT og om du hang på kaffebara i Tromsø i samme periode som æ hang på kaffebara i Tromsø vet du kæm han e (æ vil ikke si ka han hete på ordentlig, ikke her), og det va bare vi som kalte han kinnskjeggcasanovaen, fordi han hadde kinnskjegg og fordi han va så sjarmeranes med alle, han va en sånn fyr som smilte gjenkjennanes til dæ tredje gangen du kom inn døra på kafeen. Han laga mæ gratis kaffe av og til og han laga mæ en same i kaffen 6. februar og han laga navnet mitt i melkeskummet og en gang ga han mæ en klem på bursdagen min, og til slutt slutta han og så flytta han fra byen og så flytta æ fra byen og et halvt år, omtrent, før han døde va vi begge på kaffebaren til favorittbaristaen (dem jobba sammen før), og æ satt der før han kom, æ observerte at minibaristaen smilte og hilste høflig, men ikke gjenkjennanes, og æ tenkte at det for så vidt e logisk – så unge folk kan ikke ha oversikt over kæm som har bodd i Tromsø og jobba på kaffebar før minibaristaen engang va gammel nok til å drikke kaffe – og så kom favorittbaristaen tilbake, og så kinnskjeggcasanovaen, og så klemte dem hverandre så godt og lenge at til og med æ kjente varmen.

Det e her du har vennan dine, det e her du har favorittbaristian dine, det e her du har følelsan dine, det e her du høre til, det e her du sitt det va der æ satt da favorittbaristaen og (ikke min) lillebror og brillekokken va ikledd svarte dressa og skulle i begravelsen, og æ så på dem og ville si nokka, ville si «hils fra mæ», men det føltes som å appropriere sorg som ikke va min, så æ sa ingenting, bare prøvde å sende kjærleik og varme i retning nokka grådig urettferdig, og sorg e sorg, alle følelsa e legitime følelsa, alle sørga over et tap, men på forskjellige plan, alle de der tingan, all den kunnskapen du kan ha, vite intellektuelt men likevel unndra dæ å tenke gjeld dæsjøl, ikke der, ikke da, og om æ fikk velge ville æ valgt at folk va i live, men siden æ ikke e gud og ingen e gud og folk dør sjøl om gud finnes (og gud kan finnes sjøl om folk dør), så e æ glad for at æ i det minste tilfeldigvis va i riktig by under begravelsen, å vite at favorittbaristaen va der; hjemme e der du e forbundet med tusen små tråda som går i alle mulige retninge, der folk vet kæm du e, der du vet kæm folk e, det e her du har vennan dine, hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på en kaffebar.