nokka glemt, nokka gammelt

Æ vil si a uten å måtte si b, akkurat i dag, akkurat her, fordi det som va a va at æ plutselig tenkte på linja «du må ikke tro at du har meg, selv om du har meg», men så viste det sæ at den egentlig e «jeg vil ikke at du skal tro at du har meg, selv om du har meg», og det e nu nært nok, «du må ikke» versus «æ vil ikke at du skal», æ tror ikke dem e så forskjellig, egentlig, sjøl om æ fortsatt tenke litt på forskjellen.

Men poenget va at den linja plutselig dukka opp i hodet mitt, sikkert ti år etter sist gang æ tenkte på den («who knows where thoughts come from, they just appear», som dem sier i Empire Records), og alle bøkern mine ligg fortsatt nedpakka i pappesker fordi æ ikke har bokhyller i den nye leiligheta (æ har noen bokhyller, finfine bbb-hyller som en dag skal dekke den ene stueveggen e planen, men kordan planer e det som har gått som planlagt i pandemitider, ikke mine), så æ måtte vente til æ kom på jobb med å finne fram Nils-Øivind Haagensen skriver, for å finne fram til side 69 (det huska æ ikke av mæsjøl, altså, men det står på side 69, diktet «noe Anna sa til meg etter kanskje et halvt år»), og det å finne en bok på nb.no e ikke det samme som å finne en bok i min egen bokhylle, i hvert fall ikke den boka, med de myke nedslitte hjørnan, den rare inskripsjonen, de velbladde siden, fra den tida i livet kor æ blogga masse og bar den med mæ, ofte og lenge nok til at det kan dukke opp setninger ti år etterpå, kanskje, femten år, nesten, og så satt æ her (æ sitt fortsatt her) og spiste lunsjen min mens æ leste noen flere dikt i den boka, begynte på begynnelsen «her skriver jeg til deg, søta».

Og så fortsatte æ, kom til side 31 (av 106) og så åpna æ den her sida og begynte å skrive fordi æ plutselig ikke visste forskjellen på mæsjøl og de diktan. Æ hadde samme opplevelsen da æ gjenleste Borghild Krane sin Følelsers forvirring for noen år siden, æ leste den første gang noen år før æ leste NØH skriver, en gang på videregående, norsklæreren min anbefalte den til særoppgaven min eller kanskje ho bare sa at æ burde lese den, æ huske ikke, det e tyve år siden, minst, og æ leste den, æ eie den nu, den skulle også stått i bokhyllan æ per tida ikke har, Borghild Krane fra 1937 og Nils-Øivind Haagensen fra 2005 og Siri fra tidlig-2000-tall til i dag, ho e jo fortsatt sæ sjøl, men plutselig satt æ i de diktan og lurte på om æ e mæsjøl eller om æ lot mæ hjernevaske av tekst en gang i tida, kan man lese nokka så inderlig at man blir en del av det, nei, at det blir en del av dæ, gud, så pinlig.

Men det e jo ikke pinlig å være et menneske (jo, det e det), å la sæ påvirke av kunsten (herrefred, jo), å være voksen (presumptivt) og oppdage at man e blitt påvirka av nokka man leste for lenge siden, at det finnes biter av en sjøl man ikke kan være sikker på om hadde vært sånn om man ikke hadde bært rundt på akkurat den boka i den tida man gjorde det, æ hadde vært et anna menneske inni mæ om æ aldri leste Borghild Krane og fikk den store skjelven av gjenkjennelse, æ hadde vært et anna menneske om æ ikke leste Roland Barthes sin A Lover’s Discourse en gang i cirka samme tidsperiode, kanskje før 2005, eller kanskje deromkring, det e lenge siden æ har fortalt noen at det e den eneste sjølhjelpsboka æ anbefale (det e ikke det, en sjølhjelpsbok, på en måte heller det motsatte anna enn gjenkjennelseseffekten i å vite at en franskmann på sytti-tallet satt og bala med samme helsiket som du sitt med), men for ikke så lenge siden tenkte æ at æ vil lage en liten del i bokhyllan mine, når æ en dag får dem opp og fram og brukanes, en liten del som kan få betegnelsen føkka forhold til kjærleik, eller kanskje nokka som e mer besøksvennlig, en vennlig liten post-itlapp med vær så snill, ikke les det her, her hvile Siris id og ho vil gjerne ha det i fred, og ka anna hadde stått der, Hélène Cixous, Love Itself in the Letter Box, Charlotte Shane sin Prostitute Laundry, brevan til Olav H. Hauge og Bodil Cappelen, Cathy Acker og McKenzie Wark sin I’m Very Into You, Anne + Jørgen = sant av Vigdis Hjort blir også med, og sikkert nokka anna æ har glemt, masse, nokka nytt og nokka gammelt, nokka blått og nokka stjelt, e det ikke så dem sier?

Og æ tenkte på Charlotte Shane i forigårs, tenkte på linja «I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy», hele avsnittet e

I don’t think I’ve found any writing about that, at least not yet, the ability to hold those two things in your heart at the same time: I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy. That’s anathema to a lot of what I’m come up against lately; if you know you’re about to have it, you stop wanting it, because it’s all about the unrealized chase. Fuck that. For me, anticipation is desire in its most perfect form.

den leste æ i 2015, ho hadde en epostliste æ fulgte, som nu finnes i bokform, og æ tenke på den med jevne mellomrom, setninga, og epostlista, kanskje, ho forelske sæ i en mann, Sam, dem har en sånn kjærleiksaffære du tenke e urealistisk på en måte, eller kanskje bare e sånt man drømme om, men det e irrelevant, fordi den setninga dukke opp i ny og ne, når æ glede mæ til nokka. Ikke nødvendigvis når æ tenke på noen, sjøl om æ har tenkt det før æ skulle møte folk, venna æ ikke har sett på lenge, før æ skal på Risø, når æ vet det æ vil skal skje kommer til å skje, æ vet at æ skal få det som æ vil og det at æ skal få det gjør at æ glede mæ enda mer; men æ e ikke der, e ikke på at du ikke skal tro at du har mæ, for det kan man ikke si til noen man ikke vet om vil ha en/om man vil ha sjøl, æ e bare på side 31 og vet fortsatt ikke kæm æ hadde vært uten alle de små bestanddelan som dukke opp, men æ tror æ skal la boka ligge, om enn bare digitalt, skal gå ut i verden og drikke kaffe, være 2022-Siri, kanskje sytten år på innsida, men tross alt snart niogtredve utapå, og egentlig for voksen for det her (sjøl om påminnelsen om Bodil Cappelen gjør at æ kommer på at det nok aldri går over, ikke den delen av mæ, æ tror ho forblir sånn alltid, og det e på en måte fint, i hvert fall når man ikke e midt oppi det).

Du skal ikke tro, du skal være pragmatisk

Æ tenkte ikke så mye over det, første gangen æ sa ja. Det va til hjelp og æ like å være til hjelp når æ kan, når æ vil. Neste gangen sa æ også ja, men så fikk æ spørsmål om det kunne bli en greie, og æ sa for så vidt ja til det. Men så sitt man her, et år seinere sånn omtrent, og lure på katti og kordan æ egentlig best kan forklare folk at æ endte opp som kirkevert.

Æ har sagt det på internett før, at den eneste linja æ egentlig like i Nordnorsk julesalme e «for ett har vi visserlig sanna/vi e hardhausa vi som du». Æ har skrevet nokka om linja «min gud er ikke så fast en borg/han lar seg støpe om» (av en poet æ ikke huske navnet på). For knappe ti år siden hadde æ en samtale med Kirsti kor ho mente at æ burde bli den første kvinnelige samiske presten (tror æ det va, det e aldri så enkelt å holde oversikt over kor man fortsatt kan være den første). Det va utenkelig da, og det e utenkelig nu, men nu har æ faktisk tenkt over det – så sånn sett e det vel ikke utenkelig, bare uaktuelt. (Æ e for lettrørt, det hadde aldri gått ((i tillegg til en del andre, litt mer fornuftige, innvendinger).)

Alt det her e digresjoner, eller et forsøk på å snevre inn det æ mene (det æ snakke om når æ snakke om kirka, om æ skulle skrive bok om det, antar æ). En gang i tida, da min ene bestemor døde, kom ho andre bort til mæ i begravelsen og sa «nu e det bare mæ igjen», og det va nok litt for pragmatisk for mæ da, men jo eldre æ blir, desto mer lene æ i samme retninga. Pragmatisme.

Vi e hardhausa vi som du, æ like den setninga fordi den har et avslappa forhold til gud. Visst e du nok stor og allmektig og alt det der, men hallo, vi står han da av (og andre uttrykk æ sjelden eller aldri bruke). Første gangen æ sa ja til å være kirkevert (som æ i utgangspunktet sa ja til fordi æ e venna med presten) forklarte æ det til noen andre med «vi har måttet avlyse filmklubbsemesteret pga pandemien, så et sted måtte æ jo være frivillig». Æ har åpenbart aldri stått på filmfestivalen som stedsansvarlig og sagt ordan «la oss være stille for Gud», men det e detaljer. Min gud e ikke så fast en borg, vi e pragmatisk begge to. Det handle ikke om å forstå et eneste testament, det handle om å skrive ned navn og telefonnummer på dem som besøke kirka, å smile og småsnakke med de hyggelige gamle damen, å si ja til å lese en tekst, dele ut nattverd; dette e Jesu blod, dette e de tingan æ gjør.

Dem sier djevelen e i detaljan (dem sier det i hvert fall på engelsk), og for min del e Gud nærmest i det pragmatiske. Æ ber sjelden, og fellesskapet dukke like mye opp i å høre stemman rundt mæ når vi syng en salme eller dele trosbekjennelsen. Det handle ikke om mæ, æ like å være i kirka og å være en del av det folk møte når dem møte kirka, sjøl om det føre til at æ noen ganga tenke «den her kjolen e uanstendig kort, æ må ta på mæ nokka anna».

Men æ e jo fortsatt mæ, åpenbart, heldigvis/uheldigvis. Det e bare det at nu snakke æ fra tid til anna med folk og sier ting som «æ va kirkevert i dag, det e derfor æ allerede e våken og ute av huset». Og en ting e jo å si det til folk som i utgangspunktet kjenne mæ, som vet kæm æ e og alt det der. Men noen ganga lure æ på om æ skal si det til noen, fordi æ kommer til å si kirkevert og dem kommer til å tenke kristen. Og når folk først tenke kristen e alt håp ute, for da vet man ingenting om ka dem mene det innebær. Og et uunngåelig faktum e jo at veldig mye av det kristen tradisjonelt sett har inkludert, e diametralt motsatt av kæm æ e.

Det e ikke en motsetning i mitt hode, æ og gud har et avslappa forhold til hverandre, æ vet han elske mæ uansett og det e fint. Og det e fint å bli eldre, å bli mer avslappa til ganske mye, å stresse mindre med sånt man ikke treng å stresse med (men å fortsatt stresse masse med sånt æ håpa på å vokse av mæ, æ har ikke slutta å være mæsjøl, heldigvis/dessverre). Æ har ikke endra på ka æ romme, som sådan, æ har utvida det litt til, blitt mer kjent med det som ikke va fremmed, men som ikke va fremtredanes.

Men æ vet ikke kordan æ gjør det, helt enda, vet ikke kordan æ står i det kirkerommet og hilse på folk som vet kæm æ e, men som ikke vet alt eller nok om kæm æ e, folk som ikke ser den pragmatiske troen som et aspekt av mæ, men som plutselig ser mæ som kristen. Og det finnes verre skjebner enn det, for all del. Men æ kan jo ikke styre ka dem tror det betyr, og æ vil jo ikke egentlig si nokka sånt som at æ e [grøss] «en kul kristen», får være måte på falske motsetninger. Men æ e ikke nokka annerledes enn æ va sist du så mæ, sjøl om det va i en helt anna setting. Ho e høy- og lavkultur, ho vil ikke forkynne nokka for dæ, ho vil ikke at du skal tro, du kan gjerne være troanes til det meste [heh], men æ prøve å finne en måte å gjøre det her på som gjør det synlig at æ e mæsjøl, fortsatt, uansett.

Det finnes ikke en konklusjon her, åpenbart, det finnes aldri konklusjoner, æ vet ikke om æ sneia borti poenget, men æ sitt fast i å prøve å finne ut av kordan det her skal gå sæ til. For et liv.

noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

Om æ skulle skrive en masteroppgave om byplanlegging hadde den sett sånn her ut

Æ har bodd her i fem år nu, og det e noen ting æ e begynt å følge med på, som æ ikke vet om heng sammen med alder, eller bosted. Æ vet ikke om æ ville sett det samme om æ fortsatt bodde i Tromsø eller om æ bodde et helt anna sted – sjøl om det å ikke bo i Tromsø i fem år også gjør nokka hver gang æ e i byen: det æ ser snevre sæ inn. Plassan æ går snevre sæ inn, æ følge den samme ruta, men tingan æ kjenne til stenge eller endre sæ eller forsvinn for mæ, og i stedet for å oppdage nokka nytt hold æ mæ bare enda mer til det æ kjenne nu. I Tromsø betyr det Risø og HT og Rå, og kontinuerlige spørsmål om ka æ gjør med mæsjøl om æ skal ut på kveldstid nu når De 4 roser har stengt? (Æ gikk forbi der, æ tror da æ va i Tromsø under TIFF nu, og turde nesten ikke snu hodet innover for å se om veggmaleriet fortsatt e der, men æ gjorde det, og det e der, og æ trakk et lettelsens sukk og slapp ut et litt tårebefengt et like etterpå. Tenk om dem hadde fjerna bildet bare fordi dem stengte stedet og nokka nytt åpna, det hadde vært forferdelig.)

Og det som e med Tromsø e at det blir mer en turistby jo lenger æ ikke bor der (uten sammenheng forøvrig, tror æ), alt i sentrum som stenge blir overtatt av nordlyssafarikontor og hundekjøringstilbud og bittesmå souvenirsjappe som selg falske samedrakter og -luer og det ene med det andre, og dem skulle sikkert gjerne solgt ordentlige greier, skulle gjerne ha vært nokka anna enn bidragsytera til den strukturelle rasismen som omfavne oss alle, men det e turistan som vil ha det, og de ekte varan e så dyr, ingen har råd til å bruke så mye penga, når dem heller kan selge falskt småplukk laga i Kina. Det her e ikke en original innvending.

Det e heller ikke poenget, for æ har flytta fra Tromsø, og æ har flytta til Mo. Æ bor her nu, æ bor her såpass mye at når folk spør om æ skal bli så svare æ «æ tror det», æ fortell dem at æ skal kjøpe en leilighet nærmere sentrum, æ skal i hvert fall bo her lenge nok til at det virke fornuftig å kjøpe en leilighet før æ flytte, om æ flytte. Kor lenge kan man bo på et sted, når det stedet e Mo? Æ vet ikke. Mo e et sånt sted man flytte til om man får sæ jobb her, eller man flytte tilbake etter å ha studert, eller man blir her for alltid og kanskje man får fire barn før fylte tredve, det e et sånt sted kor æ ser folk på min egen alder og dem har nokka som ligne på tenåringsbarn, mens alle æ kjenne som e sånn cirka på min alder endelig e i ferd med å få barn, nu når dem har tid/penga/lyst/partner.

Æ vet ikke kor lenge æ hadde bodd her før æ innså at «Mo e en hytteby» e en sånn frase man bare må forsone sæ med å høre tritt og ofte, Mo e en hytteby, folk her har hytte, så fort dem e etablert reise dem ut på hytta hver helg og trives der. Det e en hytteby og det e derfor det skjer så lite. Æ påpeke fra tid til anna at æ synes det har endra sæ bare på de åran æ har bodd her, æ vet ikke om det e sant, kanskje æ bare e blitt hjernevaska, har utsatt mæsjøl for Stockholmsyndromet, men det føles sånn? Det e litt mer greier enn det va da æ flytta hit, ting som skjer, kaffebara og kafea, sjøl om man ikke kan sammenligne sånt når man kommer flyttanes fra Tromsø, det ville være storforlanganes.

Og det e to ting æ følg med på som æ ikke tenkte over tidligere. Det ene e at dem kutte ned trær her for et godt ord, eller nokka tilsvaranes. Æ kommer stadig vekk vandranes et sted æ ikke går så ofte, eller et sted æ går nesten hver dag, og oppdage at dem har skjært vekk enda mer, kutta ned rubbel og bit av buskeveksta her og saga ned noen skrekkelig høye skrekkelig gamle trær der, tre etter tre forsvinn både privat og offentlig, og æ lure på koffor æ reagere sånn på det. Æ vet ikke. Eller, det forholdet enkelte æ kjenne har til dyreplageri e det forholdet æ har til å skjære ned trær fordi man ikke ser nytten i at dem står der. Det virke bombastisk, som en overdrivelse, men det har hendt at æ nesten gråter når æ ser kordan enkelte trær e beskjært. Æ føle mæ like teit hver gang, men ka e vitsen med planteliv når det skal reguleres i så stor grad? Trær voks som dem sjøl vil, det e ikke demmes feil at vi sett opp gjerda vi prøve å holde dem innafor.

Det andre e kor tenåringa får henge. Amfisenteret i byen hadde pussa opp et område og laga det ekstra fint for ungdomman som bruke å være der, det e utfor en kafé, så i et område uten spiseplikt, som sådan, dem kan – så vidt æ har forstått – være der uten å måtte handle, og det slo mæ som overraskanes at senteret gjør nokka sånt, fordi det jo e det motsatte av ka man ofte regne med at dem e interessert i. Og den ene kiosken i byen hade også pussa opp, og fått inn flere og hyggeligere sitteplassa, fordi dem tenkte på ungdommen som bruke å være der. Æ vet ikke kor ungdommen på Mo heng, det e et ungdomshus her, men æ antar det e som Tvibit va da æ va ung (sjøl om det jo knapt rakk å åpne før æ va for gammel), greit nok at det va et tilbud, men vi dro jo ikke dit. Gudan vet koffor, men sånn va det bare, det va et sted for folk med andre interessa enn oss, vi kunne gå på konsert der, men ikke ellers, det va ikke interessant. Og æ tror ikke biblioteket her i byen egne sæ for ungdomma som vil henge og kanskje bråke og i hvert fall være ung, æ e der ikke så ofte sjøl, men æ synes aldri æ har sett gruppa av ungdomma, dessuten tenke æ at det finnes en terskel for å gå på biblioteket også, når man e vokst opp med ideen om at man ikke skal bråke der, du skal lese bøker eller låne bøker eller gjøre nokka, du skal ikke gå dit og sitte og stirre ut vinduet og kanskje snakke laust og fast med noen du kjenne, med mindre det skjer nokka spesielt der e æ sjelden høylytt på biblioteket, æ vil ikke bråke, lage lyd.

Og det e nu det burde være en konklusjon her, nokka som trekk trådan sammen, men ka e sammenhengen mellom å kutte ned trær og å bygge kommersielle rom kor ungdommen kan oppholde sæ med minimale økonomiske innskudd? Kanskje nokka med å være en industriby? Prioriter at menneska skal trives i å oppholde sæ i kommersielle rom, kutt ned trær som kommer i veien for ka enn menneska har bestemt at dem e i veien for, æ har av og til lurt på om Mo tar så lett på å hugge ned trær fordi dem historisk har tatt så lett på å starte gruvedrift og industri? Og som ledd av det så bruke man sine kommersielle rom for å gjøre rom for de folkan man ikke unnslipp og som man kanskje vil rekruttere til framtidige kommersielle interessa?

Æ tror det blir for banalt, for enkelt, æ tror ikke man kan bygge opp en hel by på så instrumentelt vis, men noen ganga lure æ litt på ka det e med den her plassen, for det ligne ikke stedet æ flytta fra, sjøl om heller ikke stedet æ flytta fra lenger ligne på sæsjøl – det eneste som e konstant e endringan, sier dem, og kanskje va det derfor Obstfelder blei forvirra, plutselig så han opp og visste ikke lenger ka han hadde fulgt med på, og ka han hadde glemt å legge merke til?

ikke en midtlivskrise, men en stadig innsnevring av muligheta

Æ lure litt på om æ har en midtlivskrise, eller om det e en midtlivsahaopplevelse eller en midtlivskonstatering? Her om dagen tok æ mæ i å tenke at det e så mye æ ikke rekk, alle de her livssituasjonan det blir mindre og mindre sannsynlig at æ havne i (æ har bursdag om en drøy måned og æ skulle ønske det fantes noen i livet mitt som hadde tatt mæ med storm og fløyet mæ avgårde til en kjempefancy restaurant kor vi kan spise sytten retta og la oss fascinere av alle (og fortsatt være litt sulten når det e over, for man får jo ikke mat for å stille sulten på sånne plassa)),

æ leste et nyhetsbrev æ får per epost, eller æ leste en liten bunke av dem, og en god del har en paypal-link til slutt nu til dags, skrevet som dem e av frilansjournalista og dets like, og æ tok mæ i å tenke at æ skulle ønske æ hadde penga nok til at æ kunne donere en absurd sum i sånne situasjona med jevne mellomrom, tusen dollar her og femhundre der, ikke fem ti femten som æ gjør (en av dem æ følge på alle områda på internett kor man kan følge ho (twitter, instagram, nyhetsbrev) skreiv et kor ho sa at grunnen til at det har vært så stille fra ho i det siste va at faren hennes døde, så ho va opptatt med sånt man blir opptatt med når noen du elske dør, og æ ville gjøre nokka, men man kan jo sjelden gjøre nokka for vilt fremmede menneska, så æ gikk på powells.com og bestilte boka hennes, så har æ i det minste gjort nokka, sjøl om det e en bitteliten dråpe), æ skulle ønske æ hadde penga nok til å bestandig kunne reise på businessklasse og i komfortvogna, at æ bestandig kjøpte SAS plus uten å måtte tenke over det, at æ kunne spre om mæ med penga kjøpe middag til vennan mine, gå på youcaring.com og betale for alle som treng hjelp,

æ har bestandig, eller de siste ti-femten-tyve åran, som jo nesten e bestandig, tenkt at æ hadde vært skikkelig god på å være avskyelig rik, fordi æ hadde betalt skatt, og æ hadde donert penga til kunstfond og kulturtiltak og gode formål, og mæsjøl – æ e ganske egoistisk, men det finnes en altruisme i mæ æ ikke tror e så lett å fjerne som den virke i enkelte nyrike menneska (æ vet ikke om mine donasjona ville regnes som akseptabel tiende, tiending?, kordan man nu enn bøye det på norsk, men det e ikke så langt unna, altså, og æ e kanskje ikke en god kristen, men æ e et godt menneske så langt æ får til),

og i dag lærte æ at Axel Drolsum jobba i biblioteket i femti år, det finnes folk som har vært gift i femti år, det finnes folk som går samme turmarsjen i femti år, og æ tror det eneste æ kan ha sjanse på å gjennomføre i femti år e å gå på kaffebar, (sjøl om pensjonsalderen sannsynligvis øke så mye i framtida at æ burde jobbe til æ blir minst åtti), kanskje æ kan være aleina i verden i femti år (ikke aleina sånn, æ vet æ har venna (dem blir ikke kvitt mæ), men aleina sånn), nokka må man jo gjøre med livet sitt, det her e ikke en midtlivskrise, det e en stadig innsnevring av mulighetan som gjenstår i livet – æ kommer aldri til å feire gullbryllup, men æ har fortsatt tilgode å ha lyst til å gifte mæ – og det e ikke et tap, men det e å kjøre videre og vite at du ikke svingte inn den ene veien, og du kommer ikke til å kjøre forbi der igjen, men samtidig vet du ikke ka du … finn rundt neste sving, eller lignanes kleine metafora, det e kanskje enkelte ting æ e redd for å gå glipp av i det store og hele, sånt æ ikke kan orkestrere på egenhånd, sånt æ bare må håpe på skjer, dukke opp, gjennomføres, men æ blir eldre og mer satt og

det eneste æ slit med å forsone mæ med e at æ slutta å være soft butch og gikk over til å bli soft femme, fordi det e så mye mer behagelig å gå i kjola enn i dongeribukse som aldri passe ordentlig – det e en merkelig lengsel, og det e ikke det at innsida ikke matche utsida, tror æ, men æ blei voksen og slutta å være synlig queer, æ slutta å komme ut av skapet med mindre det passe inn i samtalen, og det e ikke stress, æ e ikke i skapet, men æ finn ikke ordet som definere mæ som æ også e komfortabel med å si – æ fikk mæ en fast jobb og blei streit, ikke legningsmessig men livsstilsmessig, og det e litt rart, og det e kanskje ikke egentlig det at æ vil endre på mæ, æ funke fint som et menneske i kjole og cardigan, men æ vil ikke bli sett på på måten et menneske i kjole og cardigan blir sett på, og det e litt knotate (det e ikke æ som e problemet, det e de samfunnsmessige strukturan! Something new and different for us!),

men æ fylle femogtredve om en drøy måned og om dét, en rotate leilighet, og litt mer kredittkortgjeld enn fornuftige menneska burde ha (… fordi det e så mange plassa det e gøy å dra til som ikke e Mo og æ har dårlig impulskontroll) e mine største problema, så e det egentlig helt greit – æ tror æ kan gå for femogtredve år til med det her.