«Feels good, like poetry, don’t ask me to explain»

Æ e utrolig sjølsentrert. Og egoistisk, men det e vi alle. Psykologilærern til venninna mi hadde sagt at alle må være egoista for å holde sæ i live. fordi du kan ikke sette alle andre før dæ sjøl. Og han hadde nok rett, men det høres veldig feil ut. Æ mene, mæmæmæmæææææ hele tida, fordi æ e viktigst.

Og såklart e æ viktigst i mitt eget liv, men kor skal æ sette alle andre da? Rett etter mæ, så klart. Så ønsket om at alle skal være i godt humør e reint egoistisk fordi når folk e glad, så blir æ glad. Og om æ har sørga for at noen blir i godt humør, så føle æ at æ har rett til å kreve litt tilbake igjen av den gleden, æ kreve anerkjennelse for at det va mine handlinga som brakte glede, og at æ dermed skal få en klapp på skuldra for det, ikke bare av den personen som blei glad, men av alle dem som e glad for at vedkommende e glad.

Det e vel egoisme på sitt verste/beste? Når æ glede noen for å få andre til å legge merke til mæ. Og ikke den typen «ååå gud, ho e så pen, æ skulle ønske ho så mæ» legge merke til heller, mer en sånn «wow, ho gjorde det helt frivillig for å glede den personen, da må ho jo være ganske spesiell. Lure på om ho vil bli min venn også?». Det virke veldig galt, og æ føle mæ skyldig.

Men vi vil jo alle bli lagt merke til. I en undersøkelse (som æ så en notis for i dagbladet en gang), mente 96% at dem va smartere enn gjennomsnittet. Min første tanke va «stakkars de siste 4% da». Den andre va «Men æ e i det minste smartere enn gjennomsnittet, uten at æ treng å ha spesielt høye tanka om mæsjøl av den grunn». Og akkurat da slo min egen egoisme mæ i hodet. Hardt. For æ e sikker på at æ e smart. Det vet æ. Og æ ligg muligens litt over gjennomsnittet. Men det føles fortsatt feil. og ikke vet æ om det e janteloven eller om det bare e det generelle ønsket om ikke å stikke for langt ut fra folk flest.

Men samtidig, så e det jo det æ vil. Æ vil ikke være gjennomsnittlig, og æ vil ikke være som alle andre. Tror ikke æ kjenne noen som vil være det. Eller, kanskje noen, men ingen æ egentlig har respekt for. Men det føles feil det og, for ærlig talt, koffor skal æ kunne synke ned til en «du vil ikke være spesiell som mæ, derfor e du ikke verdt min respekt» holdning, når det e akkurat den holdninga æ hate i alle andre. Eller, ikke hate. Hat e et sterkt ord, æ mislike det dypt.

Det e få ting æ hate, sånn egentlig. Fordi æ gidd ikke å bry mæ om det så mye at æ hate det. Fordi det virke mer logisk å bry sæ mye om ting man like enn ting man mislike, da den førstnevnte vil føre til en større utbreding av positiv energi, og egoist eller ikke, jo flere folk som e glad, jo bedre blir min lille del av verden, og sånn e det jo bare. Ingen unntak.

Og kanskje æ e egoistisk, kanskje æ e sjølgod, kanskje man må være det for å klare sæ i verden. Kanskje æ slit med å respektere Frp’era, fordi æ ikke skjønne politikken demmes, kanskje fordi dem ønske ting æ ikke ønske. Æ e egoistisk, fordi det e få ting æ like bedre enn å lese ting æ sjøl har skrevet. Gi mæsjøl en klapp på skuldra for den lille frasen der, og bruken av ord akkurat der, fordi det flyt så bra og det e så fint. og æ like det.

Vi e alle egoista, kanskje poenget bare e å innse det? Ikke vet æ.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s