Hvorsomhelst ut av denne verden
Charles Baudelaire

Livet er som et sykehus hvor hver eneste pasient er besatt av trangen til å skifte seng.
Den ene vil gjerne lide foran ovnen, en annen tror han vil bli friskere fremme ved vinduet.
Jeg tror at jeg alltid ville få det godt der hvor jeg ikke er, og dette spørsmålet om å flytte diskuterer jeg ustanselig med min sjel.
– Si meg du sjelen min, du stakkars forfrosne sjel, hva tror du om å flytte til Lissabon? Der er det alltid varmt, og du kommer til å friskne til igjen som en firfisle. Byen ligger like ved havet; det påstås at den er bygget i marmor og at befolkningen hater all vegetasjon så sterkt, at de river trærne opp med røttene. Det måtte vel være et landskap etter din smak; et landskap av lys og mineraler og så vannet hvor alt speiler seg!
Sjelen min svarer ikke.
– Siden du liker å hvile deg, og betrakte noe som beveger seg, ville du bo i Holland, dette lykksalige landet? Kanskje ville du more deg i områder som du har beundret på malerier i museene. Hva med Rotterdam, for deg som elsker skoger av mastetopper og fartøyer som ligger fortøyde like ved husene?
Sjelen min er fremdeles taus.
– Batavia ville kanskje tiltale deg mer? Forresten, der ville vi stifte bekjentskap med Europas ånd og samtidig den tropiske skjønnhet.
Ikke et lyd til svar. Er kanskje sjelen død?
– Kanskje er du blitt så forsoffen at du bare kan gledes over det som er ondt i deg selv? Om det skulle forholde seg slik, burde vi flykte til et land som ligner Døden. … Nå vet jeg hva vi skal gjøre, min sjel. Vi pakker kofferten og reiser til Torneå. Ja, la oss reise enda lenger, øverst i Østersjøen, ja enda lenger vekk fra livet hvis det er mulig. Vi bør slå oss ned på Nordpolen. Der sneier solen såvidt borti jorden og den langsomme skifting mellom dag og natt gjør det sparsomt med vekster. Dermed øker monotonien, som jo er halvparten av det rene intet. Der kunne vi bade lenge i mørket, mens nordlyset for å behage oss sender rosenrøde buketter – likesom gjenskinn fra et fyrverkeri i Helvete!
Endelig blusser sjelen opp og i sin visshet roper den til meg: – Hvorsomhelst! Hvorsomhelst! Bare det er ut av denne verden!

[oversatt av Tore Stubberud]