Ting og tang plage mæ. Sånn som at æ ikke lenger klare å trykke på de rette tastan på tastaturet, og æ hate å måtte skrive ting om igjen, men det eneste æ hate mer e skrivefeil, så… Ond ond sirkel.

Også e æ litt… irritert, kanskje, fordi Frankenstein-analysen vårres i metodekurset innehold uttrykket «direkte pen» om Frankensteins monster. Æ vet at alle de andre (ihvertfall Stian, Øystein og Gerhard, og da e det bare Johanna igjen, så det e minst 60% av klassen, i tillegg til læreran…) syns æ overreagerte fordi æ ikke ville ha det med. «For det føre jo tross alt bare til at oppgaven blir mer muntlig, og det e egentlig greit, e det ikke?» Og det e jo det, æ skal ikke klage på sånt, æ like ting som ikke e så stiv og formell som dem ofte har for vane å bli, men allikavel.

Grunnen til at «direkte pen», eller mer korrekt; «Frankensteins monster er satt sammen av kroppsdeler fra døde dyr og mennesker, og er følgelig ikke direkte pen» plage mæ e egentlig ganske enkel, men samtidig kompleks. (æ har en følelse av at akkurat den linja e veldig mæ:D) Det hele ligg nemlig i nokka sånt som at æ føle at æ kjenne altfor mange folk (les: jente) som vil sette sæsjøl i den båsen med «æ e ikke direkte pen», kor dem også inkludere et «men, om æ sminke mæ/kler mæ rett/smile søtt nok så kan æ kalles søt/pen/nusselig/vakker». Og æ satt mæ sjøl i den båsen alt for lenge, så det plage mæ.

Æ e søt når æ smile, æ har en pen latter, æ e faretruanes nusselig når æ e teit med vilje etc etc. Dessuten skinn øyan mine så pent når æ ler. Men æ e ikke direkte pen, e æ vel? Æ mene, æ e for lite ditt og for mye datt. For feit, for rar, for lite sminke, for mye jente for mye gutt for mye forvirranes for de stakkars heterosentrerte norman til folk flest. For jævlig kordan æ aldri blir fornøyd, fordi æ tror at ingen andre e fornøyd.

Fordi æ ser at folk ser på mæ, og æ skjønne ikke koffor;
1. ser dem på mæ fordi æ e for feit til å oppføre mæ som æ gjør? (og etter å ha hørt reaksjona til andre feite folk en gang i blant fra folk æ kanskje hadde kalt vennan mine så e det godt mulig)
2. ser dem på mæ fordi æ e mye penere/søtere/vakrere enn æ egentlig sjøl tror?
2.5 e æ sjølopptatt og egoistisk om æ tror at folk ser på mæ fordi æ e søt?
3. e det galt av mæ å være såpass sjølsikker/høy på pæra at æ tror folk ser på mæ fordi æ e søt?
3.5 e det galt av samfunnet at æ tror æ ikke kan tro at æ e søt fordi æ ikke passe inn i forutbestemte norma og regla for kordan jente skal se ut?
4. har æ egentlig noen som helst grunn til å tro at folk flest ser utover de norman samfunnet har lagt sæ opp til, e æ for optimistisk?

Æ vet ikke, vet ikke en gang om æ like at folk ser på mæ. Kanskje gjør æ det.
Kanskje syns æ det e interessant at voksne menn på kaffe&lars ser på mæ på en måte æ helst ikke vil at dem skal se på mæ på, for sjøl om æ ikke vil at dem skal se på mæ, så betyr ikke det at æ ignorere det faktum at dem gjør det.
Og tenåringsjente ser på mæ, men på en helt anna måte, og æ tror æ vet ka den måten betyr fordi æ tenkte sånn sjøl når æ va på den aldern. Og det e egentlig jævlig synd at tenåringsjente skal læres opp til å hate andre jente fordi dem ikke passe inn i standardan for samfunnet.

2 på natta e et godt tidspunkt for retoriske spørsmål.