noe trist.

Nils-Øivind Haagensen
noe trist

du blir trist på kveldene
nettene
og kveldene
det bare renner inn i deg
det triste
som om noen åpner en kran
som om noen løfter et fat
og holder det inntil deg
noen skvulper og dråper og drypper det triste
inn i deg

du sitter rett opp og ned
og kjenner det
her kommer det

i kveld
i natt

sånn er det:
huset raser
rommet raser
stolen, bordet, senga

alt raser
du tar i det og det raser
eller: det som raser tar i deg
et lite puff
så vidt en berøring
så i knas
så åpner kranen
så skvulper det i deg

og du hører ingenting
og du ser ingenting
og du tenker at det livet du trodde skulle begynne
sånn omtrent nå
må vente litt
og det er en vanskelig ting å si til et liv
at det må vente
men det er det du sier

og så må du sove
og så må du våkne
våkne som i en annen
våkne og vite
at det ikke er du som våkner
sånn omtrent er det

du leser en roman

James Agees The morning watch fra 1950
hvor Alan Pryce-Jones skriver i et forord
at gode forfattere
er dårlige mennesker
uhyggelige mennesker
Agee var uhyggelig
(skriver han)
og Shelley var uhyggelig
og Dylan Thomas
og JD Salinger
og Vladimir Nabokov
og så videre
og du vil være forfatter, ikke sant?
men hva om Pryce-Jones har rett?
da er du enten en dårlig forfatter
eller et dårlig menneske

du åpner og lukker noen skuffer

finner et bilde
av deg selv
tatt tidlig høst, 1978
første skoledag
Aspøy barneskole
Arve, Trond-Eivind, Lisbeth og du
like før det ringer inn
de andre har teite, barnslige klær på seg
men du har mørk dress

et stort lyst hode
i en tynn mørk dress

kranen
kvelden
nettene
det varme vannet som ikke vil ut
som skyer opp
og regner
gjennom deg
som drypper
og pipler
og slår
fra hodet
til hælen

du skriver en e-post til Geir

sånn vil du ikke ha det
(skriver du)
men sånn har du det
det kommer og det vil ikke bort

men hvis det kommer
(svarer Geir)
så må det ha vært borte en stund?
hvis det kommer
må det også ikke ha vært der
eller?

jo

det er kanskje sånn
(foreslår Geir)
hver dag følger jeg guttungen til barnehagen
og noen dager er han hoppende glad
full av forventning
han skal gjøre det og det og det og det
men andre dager er han helt knust
vil ikke av gårde
vil noe annet
bare gråter og vil noe annet
men han vet ikke hva
og jeg vet ikke hva
og kan ikke gjøre annet enn å huke meg ned
ta rundt den bristeferdige lille kroppen hans
holde den fast
hysje
og si: hei kompis
hei gutten min
det kommer til å gå bra
jeg kommer jo og henter deg snart
og så skal vi hente mamma sammen
ikke sant?

og det er aldri noe bestemt som leder opp til fortvilelsen hans
det har ikke skjedd noe
vi har ikke gjort noe
det bare kommer
som kveldene
og nettene dine
bare kommer
og noen ganger er du lykkelig
noen ganger trist

hva skal vi gjøre med det

hva kan vi gjøre
annet enn huke oss ned og
trøste oss selv
si at det blir bedre
du vet jo at det blir bedre
ikke sant?

og her kommer kvelden

du står i ei døråpning
mellom to duse rom
i ei leilighet
på Dæhlenenga i Oslo
du står mellom Lisbeth og Trond-Eivind
i ei skoleplan på Aspøy
du er et lyst hode
i en mørk dress
du huker deg ned

hei, kompis
hei, gutten min

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s