Det sner! Æ følte for å si det. Fy faen folkens, det sner! (og det regna og det blåste og det hagla og det va sol og det va overskya og det va vindstille og det va vindsterkt) Små snøfnugg i sola, store snefnugg som dekke for alt, mellomstore som ligg på bakken og skjule blomster og hånflire av optimistiske småjente i miniskjørt. Det e mai og det nærme sæ den søttende og det snør! Eller sner! Snør! (æ e dialektalt forvirra, tror æ)

Og det va ikke det æ skulle si, egentlig ville æ snakke om fine ord – eller stygge ord, slemme ord, et slemt ord, fine slemme ordet¹ – og penisa. Uten sammenheng for øvrig. Men får komme tilbake til det, seinere, når æ e ferdig med å tenke på at det snør! I mai! Så rart.

¹ Æ har fått en forkjærlighet for slemhet. Ondskap. Så Kingdom of Heaven og æ kroa mæ i kinosalen i pur glede over sverd og vold og angrep og brutalitet. Og barmhjertighet, og øyeblikket når du kan drepe noen, men ikke gjør det. (Drømte at æ vridde rundt halsen på en person, så mye at han skulle ha dødd, men han gjorde ikke det for det va som på film, som i en drøm, våkna og følte mæ lykkelig.) Eller eventuelt gjør det, med samvittighetsnag. Kanskje bare mæ, æ tenke «nei, ikke drep han, ikke gjør sånn, se han e ubrukelig, la ham gå, slipp han fri, ikke», fordi store brutale scena e bra, instinktivt angrep e bra, tortur for torturs skyld e slemt.