fjell og andre ting som stikk litt.

Æ tenkte på en ting, på flyet fra Kirkenes til Tromsø (bortsett fra at æ ikke like propell-fly, dem e så små, også bråke dem, også virke det så teit å fly Kirkenes-Tromsø, æ mene, ærlig talt, det e jo knapt nok verdt prisen, skal man først fly kunne man i det minste dra til Oslo, og så videre langt bort), når vi va i gang med å lande, mens vi suste over fastlandet, Skittenelv eller nokka deromkring, og æ så på fjellan, alle fjellan æ ikke vet navnet på (æ kan peke ut Fløya, Tromsdalstind, Rødtind og Kjølen, det gjelds knapt nok), og tenkte at æ skulle ønske æ va en kjempe, eller at æ i det minste hadde gigantiske hender, at hendern mine va stor nok til at æ kunne ta på landskapet. Fjellan i og rundt Tromsø – og i Finnmark óg, for den saks skyld, men det va tåke i Kirkenes, så æ va ikke i stand til å tenke det samme da – virke som fjell æ vil kjenne på, dra fingerspissan mine over myke linje, gjennom dala som e gravd ut av elve som en gang va gigantisk men som knapt nok eksistere lenger, stikke pekefingern på toppen av Tromsdalstind eller et av de andre litt spissere fjellan, komme borti havet og tørke fingran mine på et mosekledd landskap litt over tregrensa, på et av de fjellan som kan kalles et fjell, som e mer enn bare en stor bakke; alle fjellan i Finnmark og Troms ser ut som bakka som har vokst litt for lenge, tenåringsfjell som ikke helt vet ka dem ska gjøre med sæ sjøl. (bortsett fra i Hamningberg og Båtsfjord – eller Berlevåg, eller deromkring, det e nu to side av samme sak – kor fjellan ser ut til å ha vokst fram på pur trass, og dem e kanskje tenåringa dem også da, men sånne tenåringa du egentlig ikke vil treffe på, ikke som dem som ser sint ut på en sånn måte som gjør at du vil klappe dem på hodet). Tenk å kunne sneie over hele Senja, hele Kvaløya med bare en handflate, å kunne dytte hele Tromsøya under ved hjelp av en tommel, om man ville, men æ vil jo ikke det – det e jo egentlig ingenting galt med Tromsø, bortsett fra at æ fortsatt bor her – æ ville bare ta på fjellan, akkurat som æ av og til må dytte fingran borti murveggen i kjellergangen hjemme, fordi det stikk litt, og æ blir like imponert over fingran mine hver gang, over myke linje og harde spissa og alt det andre midt i mellom.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s