Hjelp! Fyren som va på jobb på Kaffe&Lars snakka til mæ! Som en ordentlig samtale (han blei sjalu fordi æ skal til Berlin, hihi!). Det e nok bare Gøril som skjønne kor traumatisk akkurat det va. Ikke det, han virke som en hyggelig fyr og sånt, men allikavel, han prata til mæ! (også mente han at æ ikke likte musikken han spilte (æ gjorde det, han spilte Bigbang), siden æ heller hørte på iPoden min, så æ måtte fortelle han at det va for å slippe unna de teite folkan, ikke for å slippe unna musikken.)

Æ kom opp med den ultimate sammenligninga:
Korrekturlesing e som et Sisyfos-arbeid med brekte arma.

Det va dog ikke poenget, æ ville bare ha et sted å gjøre av det her liksom-kåseriet. Det blei skrevet samme dagen som æ va syk og svak etc, og fordi det ikke blir nokka av det (æ tror kanskje æ kommer til å bruke en linje i kåseriet æ skriv på), så tenkte æ at æ sku putte det inn her, bare fordi æ kan.

En sturers bekjennelser

Det er en sånn dag, en dag hvor jeg vil sette opp et skilt på kafébordet jeg sitter ved: Ikke forstyrr, jeg sturer. Et skilt som nok ubønnhørlig vil virke mot sin hensikt, men som strengt tatt – jeg må innrømme det – har som hensikt å virke som sin hensikt. Jeg sturer, men det er absolutt bortkastet å sture uten at noen vet det, helt poengløst å forbanne verden når verden ikke hører etter, derfor vil jeg gi beskjed. Jeg vurderte en stund å knuse kaffeglasset mitt, bare for å vise verden at jeg er sturete, men jeg liker denne kafeen, jeg vil tilbake hit, og derfor lar jeg være og sturer heller i stillhet. Kanskje kan jeg gjøre som kvinnen som nettopp gikk forbi og dunke handa hardt i vinduet. Dog, kjenner jeg min flaks rett, ville det vel føre til at hele vinduet ble knust og at jeg dermed ble nødt til å betale erstatning. Dette nok ført til livstidsutviselse fra kafeen, i tillegg til at hele kaffebudsjettet mitt – som ikke er ubetydelig – ville gå bort i å betale for et vindu, og det hadde vært bortkastet det.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg sturer? Hva, kjære leser, er det som har fått meg så aggressiv at jeg med vitende og vilje kaster bort en hel dag på å være sturete? (og hvorfor insisterer jeg på å bøye ordet sture på så mange måter som mulig? Akkurat det er enkelt å svare på: jeg syns sture er et morsomt ord, og jeg liker å bøye morsomme ord) Jo, nå skal du høre, årsakene er, om ikke mange, så gode at du nok vil forstå meg. For det første har jeg, etter på ha brukt hele vinteren på å være glad for å ha et sterkt immunforsvar, blitt forkjølet. Jeg blir ikke syk, i hvert fall ikke mer enn en gang i året, så når det skjer, bruker jeg all energien jeg har – og det er ikke så mye, siden jeg jo er skrøpelig – på å klage over å være syk og på å håpe at det snart går over. Det er ikke veldig fornuftig, men jeg er syk, jeg har lov til å være teit. For det andre – og dette er den virkelige årsaken til at jeg sturer, den kom på toppen av å være syk og gjorde dermed alt ti ganger verre – tok iPoden min kvelden. Sent på kvelden for to dager siden sa den takk og farvel og døde. Min lille pode – som strengt tatt var ganske stor med sine 40 gb – ville ikke leve lenger, og forlot denne verden etter gjentatte runder med Apple-ikon, trist iPod-ikon og mappe med utropstegn-ikon. Apples hjelpsomme supportsider sa at jeg nok må forsøke å gjenoppbygge poden, men det er lettere sagt enn gjort, all den tid datamaskinen nekter å tro at jeg faktisk har koblet til noe som helst.

Fordi jeg på dette tidspunktet var godt i gang med å blir syk – og dermed var litt svakelig innstilt – tok jeg det hele ganske pragmatisk og gikk til sengs med et svakt sukk og et lite stønn. Dagen etterpå, når hodet mitt var fullt av bomull, jeg fungerte på fire timers søvn – vi vet jo alle hvor umulig det er å sove når det føles som om halsen din kveler seg selv – og alt var veldig morsomt, dro jeg til den autoriserte Mac-forhandleren for å klage min nød og be allernådigst om hjelp. Akkurat det gikk som det måtte gå, den hyggelige mannen var ubrukelig, iPoden var død som noe skikkelig dødt, uten muligheter for oppvåkning på den tredje dag. I tillegg kunne han konstantere at jeg har den første iPoden med splittet personlighet, fordi datamaskinen merket at noe ble forsøkt oppkoblet, men den trodde det var opptil flere ting. Jeg lurte litt på om poden kanskje hadde reddet meg fra sinnssykdom, siden den påtok seg galskapen og dermed lot meg slippe unna, men kom fram til at det nok var den stadig fremadstormende sykdommen som snakket.

Uansett, en ødelagt pode er en ubrukelig pode (og det er nå vi alle er glade for at jeg ikke skal ha barn), og uten en velfungerende pode fungerer ikke Siri, så her var det bare en mulig løsning: Ny Pode. Siden en ny pode koster 4000 kroner og jeg hadde ganske nøyaktig fire tusen kroner i banken som skulle vare i tre uker til fantes det bare en løsning på problemet: foreldrebanken. Den beste plassen for langsiktige lån og behagelige renter. (og jada, jeg vet, jeg er bortskjemt, ingen grunn til å påpeke det) Siden mammabanken var i møte, var det pappabanken som ble avlagt et besøk, med triste hundevalpøyne og ekstra mye selvmedlidenhet – særlig siden jeg var syk. Den snille, snille pappabanken innså at den sykelige/skrøpelige datteren ikke kunne klare seg uten musikk (så) veldig lenge, så det ble lagt planer om et kort, men produktivt besøk hos podeselgeren dagen etterpå.

Dagen kom, og sykdommen var litt bedre, utsiktene til en ny, velfungerende pode gjorde nok sitt til at jeg ble litt friskere. Jeg dusjet og trosset det forferdelige været for å komme meg til byen. Vel framme troppet vi opp på Libris og sa “gi oss en iPod eller gi oss døden!” Den hyggelige mannen bak disken sa “hvilken type?” og jeg repliserte, smilende: “en 60 gb (jippi!)” hvorpå ansiktet til den hyggelige mannen så litt mindre hyggelig ut og han sa “å.” Jeg er ikke verdens beste menneskekjenner, men skjønte at dette nok ikke var et godt tegn. Verre ble det når mannen fortsatte med “den har vi ikke”, og jeg tror han så tordenskyene i ansiktet mitt, for han skyndte seg å tilføye “vi har hatt den i bestilling siden november, men vi far ikke tak i noen og leverandøren kan heller ikke si noe”. Vel, jeg får ikke plass til hele musikksamlingen min på en 40 gbs pode, så utsiktene til å måtte slå meg til ro med en liten Nano med 4 gbs lagringskapasitet var ikke beroligende. Nedbrutt og utslått forlot jeg butikken, mens pappabanken virket litt glad for å ha spart så mye penger, og nå sitter jeg her og vurderer å lage et skilt, bare for at noen skal spørre hva som er galt, slik at jeg endelig kan få klaget min nød.