Amnestymannen [på engelsk]: Se, dokker kom tilbake! Æ visste det, dokker sa nok «jo, vi må dra og prate med den hyggelige amnestymannen igjen» og så kom dokker, men OK, dokker går igjen, da får dokker ha en fin dag!

Det hadde vært mye enklere å bli irritert over folk som plage dæ på gata om dem ikke va så hyggelig.

Mæ: Æ vil gå forbi han saksofonmannen igjen og gi han småpenga!
Gøril: Du mene trompetmannen?
Mæ: Ja…. Men æ like saksofona bedre!

Og det e ironisk, i ordets rette forstand, at æ endte opp i parken mens Gøril ikke kom sæ dit. (æ like parka, i teorien, æ syns bare dem e kjedelig i realiteten)

Og det va en mann i en kafé i en bokhandel i en bokhandelgate (The Café på Foyles i Charing Cross Road) som hadde den mest fantastiske nesa æ har sett og æ klarte ikke å slutte å stirre på han. En vakker dag må æ vel innrømme at æ har en nesefetisj. Jaja. (og det finnes én, nesten to, type menn æ e særlig tiltrukket av, sånn om man ser bort fra det faktum at æ ikke egentlig e spesielt tiltrukket av menn, og det e nesten litt flaut å innse, fordi det e så. stereotypt, for mæ. Kanskje æ bare skal si at æ like stygge menn, det e jo óg en fetisj.) Men det va mange flere pene dame/jente/ikke-menn, så, du vet.

Og folk smile til mæ når æ smile til dem, og det va litt rart og oppdage, og en fyr på en Starbucks kjente mæ igjen andre gangen æ va der, og det va og litt gøy, egentlig, for æ e bestandig sikker på at folk ikke huske mæ, men så gjør dem det allikavel og det appellere til den delen av mæ som vil si «Æ E HER!» – og på flyplassen, på Heathrow, va det sju kvinnekjønnsmenneska (mæ og Gøril inkludert), to mannlige turist-utseende folk, og minst tyve, kanskje tredve, menn i diverse forma for dress/skjorte/slips/stresskoffert/laptopveske etc, og det e nesten litt gøy det óg. På en nokka mer «verden e så håpløst typisk» måte.

Men morsomt e det nu å kunne sove i min egen seng.