Fordi det ikke passa inn i homokåseriet mitt på noen måte – siden ting i Utropia helst burde henge sammen – men æ syns det va litt fint.

Si noe. Ut av skapet, ut av deg selv, ut av innelåst og bortsatt. Ut av og inn i fellesskapet og inn i HomoPolaris og inn i SSSR og ut igjen og vennskap basert på felles seksuell legning og felles bakgrunn du ikke egentlig kan noe med – evangeliske prester eller ikke. Stand up and be counted og statistikk og mer fornøyd med kropp og større fare for selvmord og større og mindre og verre og bedre og homo i Tromsø og hetero i Tromsø og same i Tromsø og nordmann i Tromsø og født sånn og blitt sånn og dør sånn eller ikke og mitt livs store kjærlighet er Markus eller Maria og jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg gjør jo det. Kanskje.

Mitt livsprosjekt er å fortelle alle deler av meg selv slik at det ikke lenger er noe som er hemmelig, men det er ikke alt Utropia får vite, det er ikke alt som røpes i dagslys til Gud og hvermann, gudene vet hvordan puslespillet Siri noensinne kan settes sammen igjen, men det er å foretrekke, biter og deler og fragmenter – fullt og helt er umulig, det er ingen, ikke en gang jeg selv, som vil ha så mye av meg, så da er det bedre å gi bort stykker – dele litt med alle og bare være hel med deg selv – det er enklere når du er åpen for andre. Åpen og ærlig og ærlighet er en dyd og en dyd av nødvendighet og hemmeligheter er gøy, men morsomst når du vet at du vet at du før eller senere kan fortelle noen det du holder hemmelig – å være forelsket er morsomst når det bare er du som vet det – før du finner ut om det gjengjeldes, før du må begynne å lure på om vedkommende eventuelt liker det kjønnet du skulle finne på å tilhøre – enklest når du kan stråle av et smil og få en bedre dag bare av å tenke på det – det gjelder uansett.