1. Det gikk som forventa. Akkurat som forventa. Faren min lo av mæ, kalte mæ en tosk og sa at han bestandig har visst at æ foretrekke å uttrykke mæ skriftlig. I tillegg til at æ e flink å skrive (men det visste æ jo fra før av), og mora mi kalte mæ en tosk ho óg. Æ føle mæ mishandla og uelska (og som verdens heldigste Siri).

2. Når man snakke tenke på sola, så skinn den. Både bokstavelig (sjøl om det regna ganske mye) og metaforisk. Alt passe sammen. Og æ e modigere på papiret både metaforisk og bokstavelig. Best skriftlig og alt sånt. og nu klare æ ikke å slutte å nynne på «om æ fikk være sola di». Det e visst mitt lodd her i livet å vræle ut norske klassikera til mæsjøl

3. Her e kåseriet.

4. Øystein ga mæ det fineste komplimentet æ har fått på lenge. Kanskje siden februar (for da ga Clemet mæ det fineste komplimentet æ har fått, for æ klare ikke å huske nokka som har fått mæ til å smile mer enn det). For Øystein sa at æ har et generelt høyt nivå på språket mitt, at æ skriv godt både på anmeldelsa og kåseri og ellers, og at æ klare å opprettholde den røde tråden der kor mange andre rote den bort. Og det høres kanskje ikke ut som tidenes mest imponeranes kompliment, men det e Øystein det e snakk om, og han hadde ikke sagt det med mindre han mente hvert eneste ord, og det e så fint at æ egentlig ikke klarte å gjøre nokka anna enn å komme med en dårlig spøk (og si at han varme mitt lille skriverhjerte. Æ har landa på ordet skriver, for forfatter e en umulighet og skribent høres rart ut (for mæ), skriver e bra. Sjøl om det høres litt uselvisk ut, men det får så være.)

5. Æ like tankan æ tenke nu til dags. Men det hadde vært fint om flere av dem hadde handla om pensum.