Det flyt, alt flyt, æ skreiv i hjerneboka mi (noen lurte på om det va en dagbok, det e ikke det, så æ kom fram til at hjernebok fungere best, det e ikke en oppsummering av dagan mine, det e et forsøk på å tømme hjernen min, det e der det ligg): «noen ganga e ordan plutselig der, noen ganga dukke dem opp og alt e rett og til og med stemman i hodet mitt stemme sammen og sir bare det som måtte sies om akkurat det æ ville si nokka om. av og til går det (for mæ) og da flyt alt. Det va nok det Derrida mente.» og æ huske ikke lenger kordan essay av Derrida som snakke om det flytanes¹, det va kanskje bare et eksempel fra forelesern sin side, men det e der det ligg – alt e flytanes, relativt og flytanes. æ lure på om æ kanskje ikke e tiltrekkanes med mindre æ finn mæsjøl uimotståelig, Tor Håvard og æ har samtala om å være uimotståelig, (noen e uimotståelig), alt passe sammen og det e en rekke ting som stille sæ opp og blir logisk eller som rett og slett bare forblir flytanes, men på en sånn måte at æ skjønne koffor.

æ vet at det ikke høres logisk ut for noen andre, konnotasjona e ikke denotasjona og æ tenke bare på mæsjøl (på så mange måta), men det e bare for mæsjøl: Einar Økland skreiv nokka og æ tenkte at det e der det ligg, han har navngitt det punktet akkurat som det skal være, men så blar æ i boka hannes og finn det ikke igjen. Og om ikke det e hermeneutisk så vet ikke æ. Det som gjorde at du forelska dæ i diktsamlinga e også det du først glemme, så i stedet finn æ mine egne ord igjen, dem som fikk mæ til å trekke fram Derrida i det hele tatt:

stille
stille
stille

det e en hemmelighet
det skal ikke fortelles til noen det skal knapt nok impliseres
ingen må få vite det knapt nok noen vet
ikke si et ord, ikke kast et blikk i gal retning
vær stille og la stillheta forklare ingenting for alt e hemmelig
og det skal ikke inkluderes noen i det her

det skal være mellom mæ
og noen som ikke vet at det e dem det alluderes til når æ ikke sir nokka

og i en parantes skreiv æ
(en gang i blant tenke du at noen står for tett til at dem ikke e i et forhold/flørte/nokka
av og til lure du på kæm du står så tett inntil at andre kan tenke på det samme)
og øverst på en side som ellers bare e sitata fra en diktsamling (mmm, Haagensen) fordi æ må finne gode sitata står det plutselig «og det e nokka med måten etterbarberingsvann og lukta av mann av og til brenn i nesa, nokka som føles som sjølplaging og kjærlighet» og linja hemmelig og halvhjerta ligg overalt fra september til nu fordi den dukka opp og va akkurat det æ mente. Plutselig e linja «I forgot I wasn’t eighteen» der, men den e ikke min, den e fra Nickel Creek, fra en sang (kordan sang?, bare en sang, en av dem æ like, en av dem som fikk mæ til å tenke bluegrass for BlåRock-folket) og i en ny parantes står det (if you think I’m ugly, just wait until you see my mother) fordi vi diskuterte babyklær og andre ting. Og æ ser linje der det kanskje ikke e noen bortsett fra dem æ trekk opp, og det e sånn æ vil ha det, æ treng ikke å være stemmen til en generasjon så lenge æ kan snakke for mæsjøl.

Det hold og det flyt og det e det æ har skrevet i det siste, akkurat det æ kommer nærmere innpå, når æ endelig fant ordan mine, sånn som dem skal være.

¹og han snakke om sex hele tida, om auto-erotisme (som e onani) og hetero-erotisme (eller nokka anna) (som e samleie), om ting som noen har fortalt mæ e skitten og ekkel (alt som e deilig e skittent og ekkelt?) som æ blir overraska over å finne i en av de viktigste dekonstruksjonistiske verkan. Det e nokka der også, den ubekymra bruken av seksualitet, så æ skriv på nokka æ ikke vil vise til noen (men som æ skulle ønske folk kunne få lese), for å plage mæsjøl, for å øve?, øve på å skrive skitne ekle deilige ting, et eller anna e det, nokka som treng en undertittel av typen «æ e dårlig med fiksjon men god på dagdrømma» (og plutselig e det eneste æ vil ha setninge med ordet men, men uten komma, for det kan gå an, av og til).