Det verste med å skrive nokka som helst i Utropia e følelsen når æ e ferdig å korrekturlese (æ va så langt fra ferdig, har knapt nok sett på kulturdelen (så ikke et ord om alle feilan!), men taxi hjem frista ikke), e kommet hjem og skal legge mæ. Da kommer plutselig den overveldanes følelsen av «å gud, æ skriv så dårlig, æ e så teit, det e ingen som vil like å lese det æ har skrevet, det e den dummeste bokanmeldelsen noensinne (OGSÅ TO AV DEM DA, I SAMME TEKST, kor teit e æ?), koffor gidd æ i det hele tatt å prøve? Æ må hate mæsjøl.»

Egentlig e ikke teksten så ille. Det e bare. Æ tror æ tenkte at det bare va æ (og Clemet, Frithjof og Emilie) som skulle lese den, så derfor e den litt.. ett eller anna æ ikke vil ha på trykk. Det går nok over til i morra, håpe æ, men allikavel. Eh. Også lånte æ Clemet hvorfor er jeg så redd? og det va jo fornuftig, siden æ må jobbe med eksamen og sånt, men allikavel, min bok! min min min min min! (æ like «lese-eksemplar»-stempelet på den, det ser så teit ut. Det e bare den som kan leses, de andre e til pynt. Eller nokka)

æsj, kanskje æ skal sove, det hadde muligens hjulpet litt.

(Men uansett kor ille æ syns det e, så tror æ linja «Om Nils-Øivind Haagensens forfatterkarriere er i riktig alder til at jeg kan forelske meg i den, så er Einar Øklands forfatterkarriere gammel nok til å være faren min» bestandig kommer til å være en av favorittan mine. Om enn bare fordi æ lo høyt helt for mæsjøl når æ tenkte «Einar Øklands karriere e gammel nok til å være faren min!» det e så deilig absurd.)

(og i tillegg til alt anna, så har æ bare hørt på Josh Rouse og Josh Ritter de siste dagan. Snakk om deilig sjølpining)