Æ har 2300 tegn til rådighet og æ skal skrive en kulturkommentar – det har æ ikke gjort på ganske mange måneda, jippi – og nu prøve æ å finne ut av ka æ skal skrive om. Så langt e idean kaffe (fordi æ elske kaffe, æ elske Kaffe&Lars, æ elskeelskeelske (men ikke egentlig) kaffetypen min som lot mæ lukte på en pose med nybrent nykverna espressokaffe, og æ tror kanskje ikke æ har vært så svak i knærn på en stund. Av kaffe!), reise (det heng sammen med andre ting, heng sammen med ønsket om å stikke av, æ vurdere det nesten, om æ ikke får jobben, å plukke med mæ et eksemplar av A People’s History of the US av Howard Zinn og et eksemplar av Bitchfest og ta tog på kryss og tvers, finne folk å bo hos, stole på verden og tro at alt går bra, en stund) og Kris Delmhorst (fordi æ ikke klare å høre på nokka anna, sånn som det e noen ganga, når akkurat den musikken, akkurat den sangen, e det eneste som passe inn, så æ satt på bussen og hørte på «Water Water», «Little Wings» [I don’t want to rip the skies wide open, I just want my song to be heard], «North Dakota», «Open Road» (I will know that there is nothing in the world I cannot leave) osv og det e så deilig, det e nokka med stemmen hennes, med gitaren, med tekstan, med Mark Erelli som bakgrunnssanger, æ ville dytte borti mannen som satt ved siden av mæ, putte en av hodetelefonan i øret hannes, si «hør, hør! Høre du? e det ikke fantastisk? E ho ikke fantastisk, e ikke verden fantastisk?» Æ må stoppe mæsjøl fra å sitere absolutt alle sangan hennes), men det kan bli nokka helt anna, vet ikke helt enda, vet ikke, kanskje æ skulle skrive Adjagas-greia, den har æ tenkt på en stund, omså bare for å kunne bruke ordan «samisk maktdemonstrasjon», om ikke det e grunn god nok så vet ikke æ. Eller så kan æ skrive den lille tanken om bøkern æ har anmeldt, særlig dem fra Tiden, for det e nokka der óg, men æ vet ikke om det blir langt nok, det samme problemet har æ med kaffegreia, æ kan vel ikke egentlig bruke de siste tusen tegnan på å si «mmmmmmm, kaffe».

Poenget e uansett at det e en verden full av ting æ kan skrive, og for øyeblikket nyt æ bare følelsen av akkurat det.

(så får det så være at det ligg en pakke på postkontoret og vente på mæ, og at æ ikke får henta den, så får det så være at vi skal ha kjøttkake til middag (æ hate kjøttkake, reint prinsipielt, fordi dem e KJEDELIG), så får det så være at det e så glatt ute at æ helst bare vil holde mæ inne, så får det så være at sukk og stønn og akk og ve og «oh woe is me»-shit ogsåvidere, man skal fokusere på det positive, og i morra skal æ gi blod.)