Ceci n’est pas une pipe [aka «se mamma, æ kan være pretensiøs når æ prøve!»]

Jeg vil ha huden din spredt under hendene mine. Jeg vil ta en penn og skrive på deg, lage mønstre på innsiden av låret ditt (følge med på hvordan mønstrene forsvinner etterhvert, se hvordan de endrer seg), skrive et epos på ryggtavlen din, la den være min hustavle, jeg vil bruke armene dine som huskelister over alt jeg har å være takknemlig for; jeg vil bruke en fjærpenn på innsiden av albuen din, skrive hemmelighetene min bak knærne dine, la frustrasjonene mine få blomstre på utsiden av lårene dine, forbanne alle jeg ikke liker (finne en svamp og vaske dem bort, bytte dem ut med et mønster som matcher innsiden av låret, lage et mønster jeg kan følge med tunga mi, senere, når jeg er ferdig å skrive), jeg vil bruke leggene dine til tankemyldring, trekke linjer, la enkelte poeng bevege seg helt ned til tærne dine (skrive historien jeg helst vil glemme i bare initialer mellom tærne dine), jeg vil skrive reisene mine på fotsålene dine, bevege meg oppover igjen og bruke skuldrene dine til å skrive alt jeg ikke lenger er i stand til å bære selv, jeg vil la favorittmaten min pryde magen din, skrive om måltider som selv ikke babette kan overgå, lage menyer for framtiden nedenfor navlen din (la det være rom for vekst), jeg vil beskrive framtiden vår langs fingrene dine (den er ikke lang, det vil aldri vare evig, men akkurat nå, akkurat akkurat akkurat nå [helt ytterst på lillefingeren din] holder det) og la selvfølgelighetene prege håndbakene dine, alder tid sted og rom et hvemhvahvor som forsvinner neste gang du vasker deg, inni den ene håndflaten skriver jeg megselv, i den andre skriver jeg deg (og ber deg folde hendene, skjul oss en stund), i nakken din skriver jeg det jeg aldri vil glemme, du får fortiden min bak hvert øre, kjeven din bærer ordene jeg aldri tør å si, armhulene dine får frykten min, på baken din skriver jeg alle plassene jeg har følt meg komfortabel, alle menneskene jeg er komfortabel med (det virker upassende, men de er ikke deg, det er bare du som får ordene), og på brystkassen din, et sted i nærheten av der hjertet ditt er bytter jeg penn, skriver med sprittusj, selv om ikke engang den varer evig på hud som byttes ut, skriver navnet ditt, selv om det virker for enkelt; det finnes ikke noe annet som forklarer hva du betyr, det er det eneste ordet som er igjen. Du.

(Noen ganga e alt æ gidd å tenke kom igjen kom igjen kom igjen, elsk mæ, ka du vente på?, kor lang tid kan det ta å bli hals over hode forelska i noen?, en dag en uke en måned, kom igjen kom igjen, æ vente, æ vil ikke vente lenger, æ tror æ kan vente evig, æ tror æ blir lei før du blir klar, og da kan du bare angre, så det så, kom igjen kom igjen kom igjen! og når æ e ferdig med å tenke det, når hjertet mitt igjen har funnet et tempo det kan slå sæ til ro i, når åttefeltsveien i hjernen min tenke på åtte forskjellige ting og ikke bare dæ du det, så vet æ ikke lenger kor hastverket kom fra og e stort sett bare takknemlig for at det ikke førte til en kjedekollisjon, bortsett fra den lille veien, gangstien ved siden av, som tenke at det finnes verre ting å kollidere med enn dæ.)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s