Bakhtin, en fortelling
ALI-3110
kand.nr: 000000

Og det skjedde i de dager at Bakhtin vandret rundt i Christiania. Egentlig vandret han rundt i Odessa, men har man forlest seg på Hamsun, har man sett at Sult er godt, så tar man seg poetiske friheter. Og Bakhtin ikke bare tok seg poetiske friheter, Bakhtin ville skrive en helt ny poetikk. For Bakthin hadde lest Poetikken av Aristoteles og han så at den var kjedelig og han tenkte at dette kan jeg gjøre bedre selv, og som det ble sagt, så ble det også gjort. Men reisen til poetikken var lang og lengre enn lang, med mange farer og tankespinn på ferden.

Bakhtin var en beskjeden mann, som sådan, men han visste at han hadde mange nyttige tanker som kunne forundre studenter og akademikere i tiår etter hans død. Og nettopp denne formiddagen hadde han bestemt seg for at nå skulle det virkelig tenkes, nå skulle han komme opp med den geniale tanken som virkelig skulle sette navnet hans på kartet. I hvert fall et bykart, om han fikk en gate, eller kanskje en park, oppkalt etter seg, for Bakhtin visste, som de fleste andre, at tiden for å få hele byer oppkalt etter seg beklageligvis var ugjenkallelig over. Det eneste måtte være om noen oppdaget noen nye planeter eller lignende, men siden Neil Armstrong enda hadde tilgode å foreta sitt lille store steg – Bakhtin vurderte nesten å skaffe seg TV til det skulle skje, men han kom fram til at det ville være billigere å tilfeldigvis besøke naboen rundt landingstidspunktet – var sannsynligheten for nybrottsarbeid på planetfronten fortærende smått. Derfor måtte det være en stor tanke, en som ville overleve i årtier om ikke århundrer eller årtusener.

Kronotopene hadde han allerede tenkt på, men de var så vanskelige å forstå at det nok ikke ville skaffe ham en park eller noe lignende, inntil videre var han bare blitt truet med juling av frustrerte mennesker som ikke skjønte hva han snakket om. Derfor måtte det være noe litt enklere, ikke nødvendigvis lett, men enklere.

Så Bakhtin begynte med å tenke på at noen – kan det ha vært Tor Jonsson? – snakket om «berre kjærleik og død», men, tenkte Bakhtin, det er da ikke bare-bare?, hva ville Halldis Moren Vesaas sagt til en slik reduksjon, der hun tar heisen opp og ned? Halldis Moren Vesaas ville nok ha satt øynene i Tor Jonsson og sagt at Tor Jonsson ikke måtte tenke som Gud, for hva visste vel Tor Jonsson om kjærligheten. Bakhtin fant fort ut at dette var en tanke som ikke førte hverken den ene eller den andre veien, og ærlig talt var det ikke så mye genialt å hente i norsk poesi.

Bakhtin hadde en gang hatt lyst til å bli poet, han la det fra seg etterhvert, når han ble så voksen at han forsto at han var en dårlig dikter. Men det hendte fortsatt at Bakhtin tenkte med ujevn høyremarg, at han ikke bare leste og diskuterte den nye diktningen, men at han også skrev den. Bakhtin visste at han var bedre på å uttrykke seg i prosa, lettere å forstå – ikke enkel, men lettere – i sakprosa, men noen ganger, når Bakhtin ville skrive noe så han selv kunne få en bedre forståelse av det, noe som ikke nødvendigvis var av rent akademisk natur – med mindre det faktum at vedkommende det kanhende berørte var akademiker skulle medregnes – da ga han seg den ujevne høyremargen i vold, da lot han setningsstruktur og argumentoppbyggelser være setningsoppbyggelse og argumentstruktur og skrev til han fikk vondt i både hånden og hjertet.

Hovedgrunnen til at Bakhtin ikke skrev så mye om poesi var at han så sjelden visste hva han skulle si. Selvfølgelig hadde han alle de tekstlige verktøyene han behøvde for å foreta analyser, selvfølgelig kunne han lese både det symbolske og det bokstavelige i diktene, men det han aldri helt fikk grepet på var hvorfor enkelte dikt fikk ham til å stirre ut i tomme luften i timesvis etter lesing, mens andre ikke gjorde noe som helst inntrykk, de etterlot seg ingenting, og de tok heller ikke med seg noe, de var kun tekst. Og ikke tekst slik Barthes definerte det, ikke tekst som alt var tekst, ikke slik at alt kunne og burde analyseres, bare tekst, bokstaver som ord med denotasjoner og konnotasjoner, men ord uten konnotasjoner somga ham noe som helst. Ordene bare var, de ble ikke noe mer, og da visste ikke Bakhtin hva han skulle gjøre; hvordan analyserer man en tekst man ikke bryr seg om?

Bakhtin fant aldri svaret, så han lot det være som det ville, han fokuserte på tekster han likte og en sjelden gang – når pennen rant over med det hjertet var fullt av – skrev han selv, kastet han seg inn i den ujevne høyremargen og foretok en mental utrensing.

Bakhtin tenkte videre, for det var noe han var nært ved å oppdage, noe som kun behøvde de rette ordene for å komme fram og tilkjennegi seg selv, og Bakhtin ville så gjerne vite hva det var, for Bakhtin var et nysgjerrig menneske. Det eneste han kunne komme opp med der og da, mens han tenkte uten å tenke på noe spesielt, var historien om Jesus. Ikke noen av de historiene som sto i Bibelen, eller i noen av de apokryfiske skriftene for den saks skyld, men den som kun eksisterte som en regional muntlig fortelling, fra den gang Jesus gikk i kortbukser og var i det som den gang var kjent som Lappland¹. Bakhtin visste at historien neppe var sann, greit nok at man visste veldig lite om Jesu liv som barn, men sannsynligheten for at han noensinne hadde vært på Finnmarksvidda var nok enda litt mindre enn minimal; dog, om Anne Spice kunne skrive om Jesu liv som ungdom, så måtte vel Bakhtin også kunne gjøre det samme.

Uansett, Bakhtin syns historien var litt søt, det var derfor han kom til å tenke på den – huspleiersken hans hadde nemlig nettopp kommet med en skål sukkertøy – den handlet som sagt om Jesus og Maria på tur i Sameland. Maria hadde bestemt at Jesus måtte klippe håret, men som smågutter flest syns Jesus dette var ganske kjedelig – dessuten øvde han seg på mirakuløs hårklipping, men det gikk bare med små hårtuster av gangen – så han sprang avgårde, og etterhvert kom han til en myr med masse modne multebær. Jesus spiste noen mens han sprang fra tue til tue, helt til han plutselig hørte at stemmen til Maria var faretruende nært. Så Jesus gjorde det eneste fornuftige: han krympet seg selv og gjemte seg inni et multebær. Det fungerte, Maria gikk videre, Jesus slapp unna hårklippen og i tillegg, som takk for beskyttelsen, gjorde han multebæra vidunderlig velsmakende. Bakhtin var i tvil om multebæra hadde behov for velsignelsen, men det hadde i hvert fall ikke skadet smaken, så da gjorde det ingenting.

Bakhtin hadde spist opp alt sukkertøyet, og nå hadde han fått tak i en kopp kaffe. Han satt og så på kaffekoppen, mens han tenkte som så – for Bakhtin sluttet egentlig aldri å tenke, de færreste slutter å tenke, men Bakhtin sluttet aldri å tenke tanker som var geniale, alle tankene i hodet hans var, som Pinkson Capps så pent sa det i «A Love song for Mikhail Mikhailovich Bakhtin»: «way past anything they done thunk» – «jeg må drikke denne kaffen slik at den er et mål i seg selv, og ikke kun et middel for å nå noe annet. Om jeg drikker denne kaffen, så må alle andre også kunne drikke kaffe, men kanskje ikke akkurat denne koppen, for den er ikke stor nok til at jeg kan dele med alle, men en kopp, en hvilken som helst kopp.» Han tenkte litt videre på det hele, men kom fram til at det var altfor åpenbart til at han hadde lyst til å gjøre noe mer med det. Og det var derfor Kant kunne sette sitt eget navn på det kategoriske imperativet.²

Bakthin tenkte videre, og nå tenkte han på den elisabethanske æraen. Ikke det at det var så mye å tenke på, men den hadde trådd i kraft ganske nøyaktig 338 år før Bakhtin ble født, og det syns Bakhtin var litt gøy. Dessuten håpet han, at om han hadde store nok tanker, så kunne den bakhtinske æraen starte. Han visste ikke nøyaktig hva den skulle bestå av, men han tenkte mye på hvor gøy det hadde vært å ha en hel æra oppkalt etter seg, det var helt klart bedre enn en park eller noe lignende smått. Så tenkte han litt mer på bursdagen sin, som det faktum at det også var den internasjonale studentdagen, for å feire studenters politiske aktivisme. Kanskje, tenkte Bakhtin, kanskje kunne studentene feire med å drikke øl – den fremste formen for, om ikke aktivisme, så i hvert fall studentaktivitet – og skåle i hans navn, før de demolerte utdanningsinstitusjonene slik de var. Det hadde vært ganske imponerende.

Akkurat den tanken var så spennende at Bakhtin ble rent andpusten, så for å roe ned litt leste han en bok av Einar Økland, den nyeste boka til Einar Økland – og han så at det var godt [skrevet] – og Bakhtin fant et vakkert sitat han kunne spinne videre på, for om Bakhtin først begynte å spinne, så var det nesten ingen grenser for hvor langt han kunne spinne. Først måtte han bare lese ferdig boka. Når Bakhtin så var ferdiglest fant han fram en Moleskine skrivebok³ og skulle finne igjen og skrive ned dette sitatet, men uansett hvor hardt han lette fant han ingenting. Bakhtin kunne kjenne frustrasjonen øke, det var nesten så han kastet boka i veggen, men der!, rett før han slapp taket med et dundrende russisk bannskapsord, dukket det opp en tanke! Det var nesten så han kunne ha ropt «Eureka!», men den gang ei, for det Bakhtin ropte var «hermeneutikk!» For når delen i Einar Økland-boka forsvinner inn i helheten har man foretatt en hermeneutisk lesning, og gjenoppdagelsen av dette var så fantastisk at Bakhtin sporenstreks gjenfant verket av Rabelais og satt seg ned for å gjenlese både deler og helhet. Og om han fortsatt lever, så sitter han nok der enda og lar seg overraske av nye sammenhenger i forholdet mellom mat og kropp i Gargantua-serien.

¹Det som nå het Sameland, for Bakhtin forsto betydningen av navn og ord, og han skjønte at den som ble omtalt var den som burde definere hvilke ord som skulle brukes. Og Bakhtin skjønte at det fantes tilfeller hvor man kunne bruke «samedama» om noen, men det var bare om samedama selv syns det var greit, om hun selv hadde brukt det først, dessuten hjalp det ikke å unnskylde seg i etterkant med at det ikke var ment som det var ment, for fornærmeren kunne aldri definere hvor stor og viktig fornærmelsen eventuelt var. Bakhtin innså sånn cirka deromkring at han kanskje var kommet litt på avveier i tankevandringen sin, men slikt skjer.
²Det er nok så at Kant kom før Bakhtin, men Bakhtin var slik en stor tenker at han stod utenfor enhver kronotop, han kunne tenke tanker fra tidlig middelalder på slike måter at selv Augustin ville revurdert sine evner som forfatter. Det var ærlig talt bare Rabelais som fikk lov til å beholde sine egne fortellinger, og det var mest fordi Bakhtin syns det var litt uheldig å skulle analysere bare sine egne tekster.
³Alle de viktige forfatterne brukte Moleskine, og selv om Bakhtin mente at merkepress var noe tull lot han seg fortsatt presse, mens han fortalte seg selv vakre løgner om kvalitet på papiret og høy kvalitet på permen og at man, om man bare brukte Moleskine, var garantert en enhetlig notatboksamling, og for dem som likte estetikk var slikt også viktig.

Kilder:
Andersen Forrigø, Pelle (1910): Bakhtin Erobreren. Gyldengran, Christiania.
de Saint-Prince, Anton (1943): Den little hermeneutikeren. Dabb, Christiania.
Gud, et al (0-500 e.Kr): Bibelen. Diverse, Verden.
Haffen, Merk (2003): Den hermeneutiske hendelsen med Bakhtin om natten. Nedbrenthaug, Christiania.
Ukjent (ca. 1600): Vestenfor loven og bakenfor hermeneutikken. Ukjent, Verden.
Woodecastle, Pallmall Greengrass (1930): Meget bra, Bakhtin. Stedet, Christiania.
Bakhtinpedia.org (hentet fra web, 17.11.06)

—–

Eventuelle skrivefeil må rett og slett bare ignoreres. Det e litt flaut, men noen ganga gidd æ ikke å lese gjennom ting. Særlig ikke ting æ i utgangspunktet kommer til å stryke på. Clemet sa dog at æ burde klage, bare for å få en begrunnelse på koffor æ stryk, og det har han kanskje rett i, det hadde vært gøy å se forklaringa:>

Men nu har æ juleferie, og det e fint, og sånt:>