Å jo! (æ har så mye å si)

Æ framkalte bildan æ tok i London (æ hadde med mæ speilreflekskameraet mitt, et sånt med ordentlig film i og greier) og innså at det bare e bilda av arkitektur. Og noen statua, tre eller fire. Æ like arkitektur, eller så like æ ikke å ta bilda av menneska (om æ skal ta bilda av menneska så vil æ gjøre det uten at dem vet det, eller merke det, oppstilte bilda e så teit (det kommer av et langt liv med forundring over den her greia med at jente på fest, når noen skal ta bilde av dem, enten gjemme sæ bort eller åpne munnen så vidt dem kan og så glise. Det ser teit ut. Beint fram stygt)), det e nokka der. Samme skjedde i Berlin, men da va det fire rulla med pop9-film, og æ syns det e penere, men folk flest syns det ser rart ut. Folk flest e teit. Og så fant æ svart-hvitt bildan fra i sommer, av slekta (der e det nesten bare bilda av folk, svart-hvitt gjør sæ nok bedre på menneska), inkludert bildet mitt av bestemor. Og da mene æ bildet mitt av bestemor på den måten Barthes snakke om det i Camera Lucida, som det ene beskrivanes bildet av den personen, men samtidig et bilde som bare kan beskrive den personen i henhold til måten du allerede kjenne vedkommende [ho ser sint ut, ho va irritert fordi æ hadde putta blitsen i ansiktet på ho opptil flere ganga, ho sa «ja, så får du vel ta det ene bildet, men etter det har du med å forsvinne!» og alle va bekymra for at æ blei såra og vonbroten, men æ tenkte bare «bestemora mi ♥»], det e mitt bilde av ho, det e det æ kommer til å sitte igjen med. Men bilda uten menneska i e best, eller bilda med menneska, men menneska som en slags sidenote, et påheng.

Bortsett fra et bilde:

men det e fordi æ forelska mæ i skjørtet til dama, fordi æ ikke engang så på ansiktet hennes, fordi æ va redd for at ho skulle oppdage at æ tok bildet, at det skulle bli usentrert, ett eller anna, vi venta på grønt lys og æ va redd det skulle komme før æ fikk trykka inn utløsern, men det gikk, og det blei perfekt og æ like det sånn. Det va alt.