røde rose og ting æ like å tenke på

Det e litt ille, på en slitsom måte, at æ nettopp innså at når æ skal skrive kåserian mine for Sameradioen (æ tror kanskje æ glemte å nevne akkurat det? Æ har fått Sameradio-jobb, på ett eller anna tidspunkt, visstnok, fem kåseri på ca 5 minutta hver, og det e absurd godt betalt, jippi!), så e æ rett og slett nødt til å nevne det faktum at æ e lesbisk. Minst en gang. Fordi det saman treng nu til dags e tydeligvis samiske homofile. Og fordi æ e usedvanlig heldig og har forståelsesfulle foreldra og ikke leve i en liten samisk bygd ett sted i Finnmark. Det bare må gjøres, og æ innså at æ ikke egentlig kan vente på at noen andre gjør det. Det e liksom greit nok at æ gjorde det i Utropia, men det e ingen som les Utropia, nesten, ihvertfall ikke sammenligna med kor mange som høre på Sameradioen. Dessuten har æ et utgangspunkt som e litt unikt i samisk sammenheng – litt ihvertfall – i og med at æ e vokst opp med akademikerforeldra og sånt. Det nevnte dem forsåvidt også i politikerdebatten på onsdag, at flere folk med minoritetsbakgrunn må slippe til på universiteta. Æ hadde litt lyst til å vifte med arman og rope «her e æ!», men æ tror ikke æ e minoriteten dem tenkte på. Dessuten mente dem at universitetan burde åpnes opp for folk som ikke e vokst opp i hjem med velmøblerte bokhylle, så æ tror æ dett litt mellom to stola.

Uansett. Poenget mitt va heller at æ kom til å tenke på en blomsterbukett æ fikk en gang. Og det e en av favoritthistorian mine, bare fordi den e liten og søt og absurd og fordi æ va seksten år gammel og følte mæ begjært, og det e ganske stort når du e seksten. (ihvertfall for mæ når æ va seksten, for æ va liksom aldri alt det der man burde være når man va seksten. Det e liksom greit nok å komme godt overens med gutta når du e treogtyve, men når du e seksten så e ikke det nokka særlig, sjøl om du kanskje heller skulle ønske at det fantes en søt jente et sted etcetc. (og på et tidspunkt så va det jo ei jente, men du og du e det en anna historie eller ka? en lang historie også… En vakker dag.)) Og det beste e at den begynte med at æ sendte en melding feil. Bortsett fra at æ ikke gjorde det, fordi æ visste akkurat kæm æ sendte den til. Fordi æ va seksten, uskyldig og manipuleranes. (den eneste grunnen til at æ huske at æ va seksten når det skjedde e at æ på ett tidspunkt vurderte å sende en melding kor det sto «æ e gammel nok til å ha sex, men for ung til at vi kan gifte oss» og det e fortsatt min favorittmelding æ aldri sendte) Men på ett eller anna tidspunkt innså æ at det hele va litt skummelt (fordi mannen va dobbelt så gammel som mæ. Æ hadde god smak, men. Ja.), så æ sa takk og farvel. Også sendte han blomster. En bukett røde rose. (fem av dem, tror æ) Og et kort kor det sto «Mr. X» og gud som mora mi lurte på kæm som hadde sendt dem.

Det e forsåvidt første og eneste gang æ har fått blomster på den måten, men det gjør ingenting, fordi den ene buketten va sjarmeranes nok til at den kan vare i minst ti år. Så det e fortsatt tre år igjen.

Og ja, æ kom til å tenke på det fordi æ sendte blomster sjøl og æ håpe dem blir mottatt på samme måten. Eller eventuelt bare en fjerdedel, æ tror ikke æ vil kreve å skulle huskes i ti år. Sukk mitt hjerte etcetc.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s