Verden e ikke så ille.

Æ drømte om kaffetypen min, og mora mi vekte mæ med spørsmål om æ har begynt å smugabbonere på Klassekampen, siden faren min hadde fått en regning i posten. Æ kom fram til kordan æ kan gi bort et kompliment æ burde ha kommet med for lenge siden, alt ordne sæ.

Noen daga, og det her høres teit ut, e verden bitter som en gin&tonic. Og det gjør mæ ingenting, æ like det sånn. (noen daga e æ bitter som en gin&tonic.)

Også e æ blitt et bedre menneske. For på redaksjonsmøtet så sa Frithjof at kåseriet mitt va bra, sjøl om æ hadde hatt problema med å skrive det. Og æ brøyt ikke ut med «jaja, men sjøl på mitt verste e æ bedre enn alle de andre folkan som prøve sæ på kåseri. Tilsammen.» – sjøl om det va fristanes. Og sant. (her. Æ e ikke så veldig fornøyd, men det e nu der.)