Frode Grytten, kor blei det av dæ i alt mylderet?

Og æ leste Frode Grytten, en novelle æ bare har tenkt på – ikke gjenlest – i snart to år (kanskje flere, muligens færre, men to år virke som en fin tidsperiode, lenge nok til at det e imponeranes), om en trist mann på sytti, nesten, sekstini, som e forelska i en dame som e for ung, ung, en mann som vil ha ho (som vil at ho skal møte han, møte han, møte han og æ tenkte «å», tenkte at det hadde æ glemt, om æ noensinne hadde huska det), men som har innsett (kanskje?) at det e over, og æ tenke at æ e som han mannen, æ sammenligne mæsjøl med en søtti år gammel mann, og det kan man vel ikke gjøre. Sekstini år gamle menn hadde nok ledd av mæ om æ sa at æ sammenligna mæ med dem (bortsett fra dem som e på gamlehjem med bestemora mi, dem hadde nok ikke sagt nokka som helst, hadde antakeligvis krangla på at dem ikke e så gammel, som bestemora mi gjorde når ho fylte åttifem, «det gjør æ vel ikke det, så gammel kan æ umulig være!»), æ som bare e treogtyve, det e ikke som om treogtyve i det hele tatt ligne på sekstini-søtti, ligne ikke i det hele tatt, ka vet vel æ? Men æ tenke at æ vil heller være sekstini, men ikke som æ tenkte når æ va ti og tenkte at æ ville sove til æ va eldre, til verden va enklere (og hadde æ visst da, visst som da æ fant julebrevet mora mi skreiv den jula, kor ho i en innskutt bisetning nevnte at «Siri hold sæ for sæ sjøl, men det går vel over», og det gjorde det jo, etter tolv år, så hadde æ kanskje ikke vært som æ e, og æ vet ikke ka æ hadde valgt, og det kan man jo ikke tenke sæ uansett), æ vil heller være sekstini fordi æ e sikker på at æ egentlig e for bitter til å være treogtyve, om æ hadde vært sekstini og så bitter som æ e (om æ kunne si at æ e forelska, tenk at man kan bli forelska når man e sekstini!, men ho e for ung til å skjønne, for ung til å ville – hadde æ sagt det nu hadde ho vel måtte være tretten, og det blir for ille, sjøl for mæ, sjøl om æ mentalt føle mæ tretten oftere enn æ like) så hadde æ i det minste hatt flere år å spre bitterheta utover, og det må jo være å foretrekke, æ tror den mengden bitterhet æ har passe fint for noen som e sekstini, da hadde den blitt ganske liten per år, for den e for stor for treogtyve. Og egentlig e æ ikke bitter, egentlig, æ bare tror ikke på evigheta1, e bare usikker på om æ noensinne vil leve for noen, om æ har lyst til å si at om du går fra mæ, så dør æ; æ har aldri vært en fan av melodrama og kjærlighet e jo bare melodrama – men problemet ligg i at mangeln på kjærlighet e minst like melodramatisk, og da e man like langt, kanskje vil æ bestandig bare sette mæsjøl først, sånn som æ gjør i setninga og alt allerede (æ og du, aldri du og mæ), æ tenke bare på mæsjøl (sjøl om det ikke e sant) og kanskje e det sånn æ vil ha det, sjøl om æ av og til tenke at æ kanskje kunne ha tenkt på noen andre også, men hver gang æ skal konstruere kjærlighetsforhold kommer det et øyeblikk kor æ også konstruere slutten, og den kommer aldri i det vi begge dør i samme øyeblikk (på forskjellige gamlehjem tre tima fra hverandre, vil æ i det hele tatt ha kjærlighet om æ ikke kan få kjærlighet som den?), den kommer når æ sir takk og farvel, og det e ikke bare fordi alt æ konstruere må ha begynnelse-midte-slutt, for gudan vet at det ikke e sant.

Og hele tekstfila teksten befinn sæ på hete «alt e Frode Grytten sin feil» og det virke merkelig passanes. Men han e tilgitt, alt e tilgitt, Frode, sjøl om du nesten fikk mæ til å skrike med historien om den gamle mannen og flyet (Thoralf fortalte mæ ka Den gamle mannen og havet handla om, æ fikk egentlig ikke lyst til å lese Hemingway), kanskje va det ideen om at livet tar slutt hver gang man flyr (kor mange flytura har æ vært på, sendt foreldran mine på, kor æ har tenkt «nu, nu e det over.» og æ vet aldri ka æ syns om det, bortsett fra den gangen i London kor æ ikke ville at det skulle være over om det va over (æ tror det va fordi Gøril va med, fordi det hadde vært for ille), så æ vandra rundt, og fant bønnerommet, kikka inn og så alle mannfolkan som lå på kne og ba, tenkte at mine bønna aldri ville bli hørt i samme rom som dem, men kjente at det holdt at dem ba, at æ kunne kjenne pulsen min i fingertuppan, det hold, æ vet ikke koffor, men det e det nærmeste æ kommer gudstro, pulsen i fingertuppan og negla på bittesmå babyfingra), eller kanskje e det bare den sekstini år gamle mannen som minne mæ om mæ på treogtyve, og æ skjønne ikke kordan det går an, men sånn e det nu en gang, og da får det være.

1Det eneste æ har lovt evigheta til så langt e Klassekampen, og sjøl da va det med prefikset «and I don’t believe in eternity», til og med med en avis må æ si at evighet e en fiks konstruksjon men æ tror ikke det du, æ vet ikke om æ tror på til døden skiller oss ad engang, ihvertfall ikke hos folk flest, kanskje noen, men ikke så mange, ikke hos flertallet, så evighet e å forlange mye. Og forøvrig vet æ ikke kordan det går med mæ og Klassekampen i lengden, det e vanskelig. Kan man si det (det kan man vel), «Kjære Klassekampen (æ må slutte å besjele avise, av alle ting), æ elske dæ, men det e vanskelig. Eller skal man si som Jan Erik Vold, æ elske dæ og det e håpløst (æ vet ikke om æ gir opp)? Kjærlig[kjølig?] hilsen, Siri» Kor mye enklere hadde livet mitt vært med en uendelig mengde avisabonnement og en uendelig mengde tid til å lese dem?

(og alle bøkern mine, æ rydda i bokhylla, så nu e det dobbelte rade igjen, med bøker på toppen også, og æ putta inn tre bøker og fant seks nye, fant så mange at æ blei takknemlig hver gang æ hadde lest en av dem, for det ga mer tid til å lese alle bøkern æ enda ikke har lest, og æ vet at alle eie bøker dem kjøpte uten egentlige plana om å lese dem, æ har et tobindsverk av Dostojevskij æ tenke det om, men æ har tre bind med Camilla Collett og fjortentusenmilliona (sånn cirka) side med faglitteratur æ frivillig har plukka med mæ (da føle æ mæ voksen, sjøl om det e teit), og flere poesibøker enn æ trodde (masse norsk poesi, rart, og æ eie [minst] fire eksemplara av Enkelte dikt om du tell med den som e i Adressebøkene, en av dem e gave fra Gøril og to e kjøpt på posesalg, tiltenkt som gave til en ubestemt noen en dag, vi får se.), og alt anna, romana og novellesamlinge og klassiske ting (Jane Austen og Racine) og Bitchfest og fantasylitteratur og historiske romana og Pere Goriot på både norsk og engelsk og mer Meg Cabot enn æ egentlig vil innrømme, samt mer norsk samtidslitteratur enn æ trodde, det e en salig blanding og om man kunne bade i bøker som Onkel Skrue bade i penga så hadde æ gjort det, fordi æ elske dem alle, både de uleste (en dag, Johan Harstad, en dag, æ love, så skal du sprette ut av mylderet, alle syvhundreogørti sidan av dæ) og de utleste (Jørgen + Anne = Sant og Børnerim og andre vers (på dansk) fordi æ e enkel sånn sett). Bøker+Siri=Sant, og det tør æ og vedde både evigheta og dødsadskillelse på, æ og du, sidetallet som aldri tar slutt, æ og du for alltid.)

(Påska va fin. Og æ tenkte en gang at om æ kunne påta mæ all verdens lidelse for at all verden skulle slippe, så hadde æ gjort det, men nu vet æ ikke lenger, for smerteterskeln min e så lav. Æ og Arundhati Roy kommer godt overens (a viable, die-able age), hele familien spilte TP og vi vant, jippi)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s