skuff på skuff på skuff. (ka e en kommode?) Best uten trompet!

Æ håpe æ va den eneste personen på Adjagas-konserten som gikk hjem litt misfornøyd.

Det her va min fjerde Adjagas-konsert (to på by:Larm og en i Vadsø på Varangerfestivalen), men dog den første med ho nye jenta og det nye bandet. Og kan æ bare få si med en gang at æ vil mye heller ha Silvola-brødren enn de folkan der? Jepp. (Ikke det at det va nokka galt med det nye bandet, men æ nære muligens en svakhet for staute finlendera… æ e tross alt bare et menneske) Den nye jenta (æ fikk ikke med mæ ka ho hete) va flink, men etter Sara Marielle Gaup tror æ alt ville vært en nedtur. Det hjalp ikke at ho i tillegg hadde en litt whiny undertone i stemmen (æ finn ikke et godt norsk ord som har samme konnotasjona som whiny), og om æ hadde visst mer om stemmebruk generelt kunne æ nok ha sagt mye pent om Sara Marielle Gaup, men kort og enkelt sagt så e ho bare så mye bedre. Ho e suveren, og samtidig også perfekt sammen med Lawra Somby (som kanskje prøve sæ på en Øystein Greni-greie ved å være eneste gjenværanes medlem i bandet?).

Uten Silvola-brødren forsvant også litt av sjarmen i de rolige låtan (fordi det e usedvanlig morsomt å se en skikkelig svær fyr stå bredbent som bare helvete og spille musikk som nesten kan karakteriseres som litt fisefin (men på en fantastisk måte)), og med introduksjonen av trompet og tverrfløyte kom Niko Valkeapää-sammenligningan raskt på bordet. (Dog e ikke Niko Valkeapää Niko Valkeapää uten Georg Buljo og Harald Skullerud (av og til har æ våte drømma om perkusjonsinstrumentan hannes (BLÅSKJELL!)), bare sånn at det e sagt) Og det føles litt unødvendig. Æ mene, Niko Valkeapää e fantastisk (sukk mitt hjerte), men det va Adjagas også, på sin måte. Og æ hadde helst sett for mæ et scenario kor never the twain shall meet, kor Niko e Niko og Adjagas e Adjagas og dem e på hver sin ende av skalaen (kor endan e det ultimate og midten e fyllt opp av alt etno-tøvet og Rolffa, sorry!). Dessuten æ e så jævlig lei av all den fintfølanes samiske musikken med joik og trompet i en salig blanding, det va fint de første femhundre gangan folk gjorde det.

Men «bompibompibompibom æ satt mæ fast i gjerdet bompibom» og «enn om du blir med mæ, så skal vi ha det gøy» (den første samiske come-on-sangen? Neppe, men særs effektiv hadde den uansett vært) va definitive høydepunkta, sammen med Dolgemátki, som for evig og alltid kommer til å være en av mine favorittsanga og grunn god nok til å kanonisere Lawra Somby som Sirmas store sønnesønn (hihi:D). Æ skulle bare ønske at han blei kanonisert med Sara Marielle Gaup, Silvola-brødren og han siste fyren æ aldri lærte navnet på.

Alt i alt, det e fortsatt fantastisk, men om æ skulle anmeldt den her konserten, så kunne æ ikke brukt «samisk maktdemonstrasjon», frasen æ hadde festa på Adjagas etter de første tre gangan. Alle gode ting e visst fortsatt tre, så æ må vel glede mæ til den sjette konserten.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s