Det her strid delvis mot prinsippan mine (har æ prinsippa? Ja. Noen som e verdt å ha? Nei.), men herved legg æ ut en sak på bloggen min før avisa e ute. Mest fordi den va tusen tegn for lang, og æ måtte kutte nokka grassat (det virke rart at det ikke e en t i det ordet, menmen), så dermed foretrekke æ den her versjonen. Jepp.

La oss si det slik: for tre måneder siden vandret du rundt i Portlands gater, lykkeligere enn du noensinne har vært fordi du endelig har funnet favorittbyen din, men samtidig også så trist at du kjente det langt inn i beinmargen fordi ingen du kjente var der, fordi du ikke kunne snu deg til noen og si «her, se, er ikke dette fantastisk?»
La oss si det slik: dette er CD-en du skulle ønske du hadde hørt på da.
La oss si det slik: det er noe uanstrengt amerikansk over det hele, du kunne hørt på denne CD-en mens du suste bortover amerikanske interstater og highwayer, hadde du bare hatt førerkort.

La oss si det slik: du hatet Bright Eyes tidligere, syns han hørtes ut som en bæsete jævel, en man som knapt nok kunne synge.
La oss si det slik: du har ombestemt deg, kjære Bright Eyes, jeg elsker deg, du er alt jeg ønsker at USA hadde vært, jeg håper du tilgir meg min tidligere impertinens og forhåndsdømming.

La oss si det slik: Med Gillian Welch, Rachael Yamagata, Maria Taylor, M. Ward og Janet Weiss blant gjestemusikerne er det ingen grunn til at det skal bli noe annet enn fantastisk, og det blir det, stort sett.
La oss si det slik: det minner om mye, uten at du helt kan sette fingeren på hvem og hva, men det er den typen musikk du vil inkludere i spillelister med pretensiøse titler som omhandler havet, døden og kjærligheten.
La oss si det slik: det var et utklipp på et kjøleskap i St. Paul med tittelen «Nation Planning Surprise Party to Cheer Up Conor Oberst» (klippet ut fra den geniale satireavisa The Onion) og du lo når du så den, men nå høres Conor nesten glad ut, og stort mer enn nesten kan man nok ikke forlange, ihvertfall ikke fra ham.

La oss si det slik: jeg er forelsket, udefinerbart, i noenoen, og Cassadaga er kulminasjonen av denne forelskelsen, Cassadaga er et kjærlighetsbrev du ikke visste at du ville skrive, full av karakterer du ikke visste at du kjente.
La oss si det slik: Cassadaga er pretensiøst («I had a lengthy discussion about The Power of Myth with a post-modern author who didn’t exist»), men hvorfor skulle det være noe galt i det? Kan vi ikke la Bright Eyes være pretensiøs, i hvert fall når det er så appelerende?

Men la oss også si det slik: om du ikke er meg, om du ikke har forelsket deg i Portland, i togreiser som aldri tok slutt, så vet jeg ikke om jeg vil garantere at du kommer til å like det. Men for meg, for min del, er dette ett av årets album, selv om det kom tre måneder for seint.