You can’t write me off
and you don’t turn me on
[Ani DiFranco – Gratitude]

(det va en fyr på Kaffe&Lars i kveld som tilbød sæ å betale for kaffen min, nokka æ svarte et meget kort «nei takk» til. Så fulgte han opp med «du bor på Kvaløysletta, sant? Æ har sett dæ på bussen» Og det, mine venna, e ikke den beste måten å bli kjent med nye menneska på. (æ like ikke folk som prøve å snakke til mæ når æ ikke vil snakke med folk.))

This is me without my hair
welcome to my open stare
I’ve got nothing to hide no more
why disguise what isn’t there?
I am an eyesore, I am a detour
you can find me crying on the
shoulder of the road
[Ani DiFranco – Itch]

også kjent som sangen (høyreklikk lagre) som bestandig får mæ til å ville barbere av mæ alt håret. Særlig fristanes akkurat nu, håret mitt e langt og ekkelt. OK, ikke ekkelt som sådan, men hver gang det blir lenger enn skulderlengde ende æ opp med en følelse av at æ har gitt etter for binære kjønnsstruktura æ egentlig ikke tror på, også får æ et veldig behov for å være skikkelig butch for å veie opp for det, og i tilfelle noen ikke har fått det med sæ, så e æ skikkelig dårlig på å være butch i det hele tatt, så det funke jo ikke – særlig ikke siden æ gikk til innkjøp av to nye skjørt i dag. (Æ FANT SKJØRT MED LOMME! O lykke!) Så. Æ vurdere en seriøs hårklipp, så får det så være at æ kommer til å se ut som en bowlingball.

Ellers så fikk æ plutselig et tilfeldig kompliment fra noen æ aldri har hørt om før, samt at æ fikk et tilfeldig kompliment i form av «Æ håpe for Utropia sin skyld at du aldri blir ferdig å studere», samt at Glenn sa at Bright Eyes-anmeldelsen min va skrevet sånn at man kunne høre mæ når man leste den. Og det e det fineste komplimentet æ vet om, særlig fordi æ bestandig føle at det mangle når æ skriv på bokmål, så sukk og jippi og ♥ og sånt:>

Og her (høyreklikk lagre) e min ultimate Ani DiFranco-sang, Make Me Stay. Særlig fordi den begynne med latter, og linja «I’m going to turn and walk away» (og det va det æ pleide å gjøre når æ va yngre, noen ganga gjør æ fortsatt det) og «I want to hear you call my name, it’s too easy just to say it soft» og noen ganga like æ å se kordan folk sir navnet mitt, kordan æ sir navnet mitt (ka æ hete, om du vil, Sire Siri Sire Siri, eller på engelsk, det funke det óg)

«You know I know all your secrets and you know all of mine» (og kanskje litt fordi det e et slags romantisk ønske der, et sted inni det hele, men det e ikke så nøye, most of the time)

Egentlig burde æ laste opp She Says også, for det e en av de fineste sangan i verden, og de fineste sangan i verden burde man dele med folk, men det får bli seinere, en anna gang. og jo eldre æ blir, jo mer sett æ pris på folk som dukke opp som idea, jo mer skjønne æ at dem ofte dukke opp på feil tidspunkt (Æ snakka om det med Tor Håvard, at kanskje grunnen til at [.x.] gikk så galt va for at det skulle gå bra seinere; han va ikke enig, men æ like tanken. Det skjer ikke nu fordi det skal bli så mye bedre seinere, du må bare vente.), og at det kanskje ikke gjør nokka, for noen ganga e ideen om kordan nokka kunne vært bedre enn måten det blir. Men noen ganga e det faktiske resultatet så mye bedre enn det imaginære at æ ikke helt skjønne koffor æ ikke bare hoppe uti alt med en gang, hver gang.