Til den personen som i Dagbladet Fredag (ja, æ vet, æ burde ikke lese det, for det e så ut og tre år siden og gudan vet ka) presterte å si at det e ironisk å bruke palestinaskjerf og en «I ♥ NY»-t-skjorte samtidig: Æ håpe du råtne. Eller i det minste at du drar hodet ditt ut av de kroppsdelan du har pressa det inn i, for du e så teit at æ egentlig bare syns synd på dæ, hadde det ikke vært for at æ har et sånt intenst ønske om å bruke tarman dine til å lage et stort hjerte med USA inni.

Og når vi snakke om klær og sånt, æ bladde i Riddu-avisa i dag og kom endelig fram til ka det e med Nina Erdahl sin same-fashion som plage mæ. I det siste har æ ganske ofte havna i samtala om de her kristne grupperingan som e veldig aktiv på det med å vise at dem kan være både kul og kristen samtidig, og det e nokka av det lignanes æ får følelsen av med den same-moten. Den e så veldig in your face med å rope «Æ E SAME, MEN Æ KAN VÆRE SKIKKELIG KUL ALLIKAVEL, BARE SE KOR KUL Æ E! Se den fancye måten æ bruke samebeltet mitt og samesøljan mine og sameskoan mine og samelua mi og samevottan mine, samtidig som æ e skikkelig hipp og kul og har på mæ AKKURAT SAMME KLÆR SOM ALLE VANLIGE – DOG SKIKKELIG KULE – NORDMENN! Det må bety at æ e skikkelig stolt av at æ e same, samtidig som æ også sir at æ e hipp og kul og ikke sånn teit same som nordmenn flest forbinde med sama, SÅ DET SÅ!» (eller nokka deromkring, og æ vurderte å skrive alt i store bokstava, for det føles litt som om alt ropes med store bokstava, men æ gidda ikke)

Og æ blir litt sliten av det, særlig siden det føles som om det sies i veldig store bokstava, særlig siden det føles som om noen har et enormt behov for virkelig å mate dæ med teskje sånn at du skjønne det, særlig siden æ egentlig ikke syns det e så fantastisk stort å bruke same-ting sammen med ikke-same-ting, fordi en overvekt av klærn som finnes e ikke-samisk. Også virke det som om det ligg en slags redsel for å bruke kofta i det, at man i stedet for å ikle sæ den (og det e jo et helt prosjekt i sæ sjøl, æ tror ikke æ kommer til å anse mæsjøl som voksen før æ faktisk kan kle den på mæ helt aleina), bare tar de enkle delan og bruke dem.

Og videre i det ligg det en slags kommersialisering, men klokka e halv seks på morran, æ har tenkt på det her i tre år, og det finnes ikke en måte i verden æ kan si det på uten at noen blir fornærma. Og det æ egentlig, til slutt, slo mæ til ro med, e at æ e essensialist. Og det e en jævlig billig måte å slippe unna alt på, men noen ganga så kan man ikke forklare, uansett kor gjerne man vil. (æ tror det e der mitt litteraturanalytiske grunnlag ligg, æ har bestandig bært på den kunnskapen om nokka æ ikke kan forklare, og da fungere ikke realfag uansett, for der burde X til slutt ende opp som ett eller anna tall, ikke bare som en armbevegelse som omfavne alt, som sir «æ skjønne akkurat ka æ mene, men æ kan ikke si det til dæ».)