Hei! Æ e tilbake. Og greier.

Æ hadde egentlig plana om å skrive en lang greie (fordi det e det æ gjør), men så endte æ opp med å intervjue Dag Solstad på torsdag, og så våkna æ på søndag og va syk, så inntil videre e æ bare semi-død. (æ skreiv nesten same-død. æ e kanskje det også:D)

Egentlig skulle æ ikke intervjue Solstad i det hele tatt, men det første som skjedde når æ kom vandranes inn på desken på torsdag va at Inge hang sæ rundt halsen på mæ og sa «værsååååsnill», og det e ikke som om æ kan si nei til en jomfru mann i nød (ihvertfall ikke en med krølla), så det gikk som det måtte gå:> Men fantastisk nok gikk intervjuet ganske bra, dog e æ glad for at Inge blei med, sånn at æ ikke trengte å gjøre det helt aleina – da e det en viss sannsynlighet for at æ hadde satsa på Tor Håvard sin «du kan drikke dæ til mot»-plan og endt opp med. vel. katastrofale følga.

Sommern va lang, men æ fikk ikke lest halvparten av bøkern æ ville lese, men æ leste alle Harry Potter-bøkern (inkludert den siste, som æ leste (les: skreik mæ gjennom) fra fem på ettermiddagen til halv tolv på kvelden.), litt Jane Austen, en dæsj forferdelige bøker (OK, æ har oppdaga min favorittsjanger nest etter YA: Paranormal Romance. Det e så billig, og så gøy!), og litt andre ting som æ helt har glemt nu. Det blei rundt tyve tilsammen, langt fra så mye som æ vanligvis les. Men til gjengjeld så æ alle seks sesongan av Sex & The City. Gudan vet koffor, men når æ først va ferdig med den første sesongen kom æ fram til at det va like greit å bare tvinge mæ gjennom resten også. Merkelig nok så va ikke skohandlanes, cosmopolitandrikkanes, overurbane kvinne nokka æ klarte å identifisere mæ med. Særlig ikke når hele serien har et noget ubehagelig (for min del) forhold til ikke-tradisjonelle seksualiteta og sånt. (Nei, det hjelpe ikke at den ene bestevennen til Carrie e homo, ikke når han stort sett e den eneste. Og måten lesbiske blei framstilt på va merkelig.) Dead Like Me derimot va kjempegøy, og Friday Night Lights (som æ har åtte episoda igjen av) e den mest fantastiske TV-serien æ har sett, på tross av at den handle om amerikansk fotball. Og snart, snart skal æ glede min indre nerd (som egentlig e ganske sammenfallanes med min ytre nerd) og begynne å se på Stargate: Atlantis. Æ tror det e på tide.

Ellers så har æ kommet fram til en forholdsvis merkelig konklusjon om min egen seksualitet, men det får vi ta seinere, det og Jeffrey Foucault-sangen æ skal tvinge alle i verden til å høre på, akkurat nu skal æ seriøst vurdere å legge mæ. Æ e så trøtt!