Mus lei measta miella jearrat «manin leat don nu čappa?», muhto ii dat orron heivemin. (æ kan ikke skrive samisk)

Det va uansett ikke poenget, bortsett fra at et bilde plutselig fikk mæ til å tenke på det (og noen ganga så e det litt fint å kunne samisk, det føles litt som en hemmelighet æ ikke treng å dele med andre, det e et språk lagd for folk med hemmeligheta, eller ihvertfall for hemmelighetan mine). (I en lignanes tanke så gjenfant æ en linje æ skreiv for noen måneda siden: «mu vaimu hállá sámegiela, danin mun eanáš darustan» – hjertet mitt snakke samisk, derfor prate æ som regel norsk. Æ prøve å forstå ka æ mene (for det e ikke det at æ e falsk, eller lyg, men kanskje æ bare ikke e ekte nok), men æ vet ikke helt om æ har grepet på det riktig enda. Æ tror uansett at det e rett, det e nokka beroliganes i å skrive samisk, sjøl om æ vet at grammatikken min e på trynet og at hvert femtende ord blir på norsk eller engelsk fordi æ ikke vet ka det e på samisk.)

Og det va ikke poenget det heller, men det e midt på natta og æ digresjonere for harde livet, fordi æ fortsatt prøve å formulere det æ egentlig skulle si. Æ va i Skibotn, og hilste nesten på kronprinsen og -prinsessa, men det va en teit finsk familie i veien, så det gikk ikke. Men æ smilte for mæsjøl mens æ tenkte på det fineste komplimentet æ fikk, samt kor overbevist æ va om at det en vakker dag skulle bli nokka der (og ja, det e kryptisk), men det e jo selvfølgelig for seint, og det har enda ikke gått opp for mæ, æ tror ikke det kommer til å gjøre det. (Det e fascineranes med sånne ting man e helt sikker på når man e ung, for en del av mæ e fortsatt helt sikker på dem, sjøl om æ vet at det ikke e sånn, ikke kan bli sånn.) Også smilte æ litt ekstra når æ hørte en mann prøve å forklare en anna mann at han måtte snakke høyere og stå nærmere mikrofonen, siden mann1 snakka norsk og mann2 forsto finsk og samisk, så æ ropte «don fertet hallat jitnosebbo!», og så va det noen andre som va barmhjertig og gikk for å leke tolk.

Etter at det va over, så traff æ Therese, og kjøpte en ny Huui-t-skjorte, med teksten attes munnje cummá (gi mæ et kyss), som æ skifta til med en gang æ fikk ta av mæ kofta. Og så gikk det tre minutta før æ faktisk fikk et kyss – på kinnet, av en mann som e over femti og gift, men æ rødma (fordi det e sånn æ ror (øh, dét e Mia Berner-nerding det)) og lo og det hele va litt søtt – fordi æ fikk spørsmål om skjorta funka (av kona hannes) og svarte at æ nettopp hadde tatt den på mæ, så det visste æ ikke enda. (æ e en jævel på å sjarmere menn over femti, samt fulle menn, hvilket jo skulle bety at æ etterhvert kommer til å bli forfulgt av fulle, samiske menn på over femti, eller nokka deromkring. (forøvrig har æ lagd mæ et slags alternativt univers kor æ kommer til å gifte mæ med en samisk mann, få søte, små, samiske barn, blir professor i samiske ting og leve et lykkelig samisk liv, og av alle de ruten livet mitt kunne tatt, så e ikke det den verste, sjøl om æ ikke vil ha barn. eller en mann for den saks skyld. (som regel vil æ ikke ha en mann, men samiske menn i kofte e i en litt anna klasse enn andre menn)))

Det a forøvrig også en hypotese æ delte med Therese – men det e egentlig ikke en hypotese for det e helt sant – nemlig at folk i kofte automatisk blir mye penere, uansett kjønn, alder, etcetc; har man først en kofte på sæ, så vinn man ekstrapoeng lett som bare pokker. (personlig trekk æ fra noen poeng for Kautokeino-kofte, men det e bare fordi æ syns den e så bråkate (men det kommer mest an på kæm som e inni kofta), men det e bare mæ. Også får man bonuspoeng for fine sølje, og ekstra bonuspoeng for fine sølje lagd på smia mi<3)

Og noen ganga så e æ mer samisk enn ellers, fordi æ som regel snakke så mye norsk. Æ blir litt myk av å være sammen med så mange andre sama over lengre perioda (og det e nokka der óg, om minoriteta og tilhørighet, om sama i Karasjok/Kautokeino/Tana og homofile i Castro og en lesbisk jentegjeng i St Paul, men det e en anna sak), og det e fint.