Æ så en film i dag. Sammen med faren min og et ganske stort antall andre menneska. Om Adjagas.

Også tenkte æ forferdelig store tanka om alt. Og identitet. Og innså at problemet med å skulle snakke om det samiske, for mæ, om mitt forhold til det samiske, e at alt heng sammen i en forferdelig stor floke av identitet, av store spørsmål om eksistensielle ting (ganske bokstavelig).

Sara Marielle Gaup sa nokka, i filmen, om å være – og bli sett på – som veldig samisk av alle andre i situasjona kor det samiske e det mest naturlige for dæ. I hennes tilfelle va det joiken det gikk på, men om det hadde vært endra litt på, så kunne det like gjerne vært kordan æ har det i forhold til det samiske. Sjøl om utgangspunktan vårres e ganske forskjellig, fordi ho tross alt va i Kautokeino. Æ mene, på ett tidspunkt, da æ gikk på ungdomsskolen, så va det to jente æ aldri hadde sett før – i barneskolealder – som fulgte etter mæ og «joika», fordi dem tydeligvis visste at æ va same. Æ har ingen peiling på kæm dem va, men i store dela av min skolegåanes alder, så va æ same, for ikke å si samen. Den eneste ene. Så det va ingen som sa at æ va ČSV, men hadde dem hørt om det, så hadde æ sikkert blitt erklært for det, bare fordi det ikke fantes noen andre å putte den merkelappen på.

(og det e nokka mer der, om å ha en liste av øyeblikk kor det gjøres klart at «du e ikke som oss», om å bli fortalt at man e en jævla same, å bli fortalt at noen andre e skikkelig same, men ikke sånn som du e Siri, bare sånn samisk, en liste av avisoverskrifta kor du blir fortalt KA DU E OG KA DU MENE, for gudan vet at alle sama tenke det samme (og det e delvis derfor, tror æ, at æ så opphengt i å si at æ mene og æ tror og æ syns, fordi æ har brukt så mange år på å bli fortalt ka æ tydeligvis e, mene, tror, burde gjøre etcetc), men æ tror ikke den e unik, æ tror den eneste forskjellen ligg i ka som e på listen vårres)

Og hovedgrunnen til at æ vil gi Lawra Somby en klem akkurat nu (det e i det minste facebook-statusen min) e fordi han sa ting om språket som æ ikke helt har klart å uttrykke. Eller kanskje ikke har villet uttrykke, for det e jo tross alt morsmålet mitt og noen ting sir man bare ikke. Ett eller anna om å være så redd for å bruke språket fordi det e så lett å få kritikk for kordan du bruke det. Og det e jo fordi folk vil beholde språket, dem vil at det skal være så pent som det dem e vokst opp med, dem vil at vi – æ – skal snakke ordentlig, men det e ikke så enkelt. Det e så mye på samisk æ ikke kan, så mye samisk æ må bytte ut med norsk/engelsk/ka som helst for i det hele tatt å kunne si det æ tenke, og da føles det som oftest enklest å ikke måtte prøve, å heller bruke norsk eller engelsk, for da kan æ tenke mer på ka æ skal si og ikke så mye på kordan æ skal si det.

Men som sagt, alt heng sammen i en eksistensiell floke, og det hjelpe svært lite at den floken, i tillegg til alt det samiske også innehold kjønnspolitikk og seksualitet og til en viss grad religion og det ene med det andre. Det føles litt som om æ, om æ skal snakke om det her, må lage en database av alt som heng sammen, for så å kunne vise kordan dem heng sammen og koffor. (og hele greia e jo bare min egen oppfatning av alt det samiske, for e det en ting æ e sikker på, så e det at min oppfatning av det samiske, ikke e lik den veldig mange andre har.)

Mitt største problem med filmen va egentlig at ho ene dama snakka engelsk når det va overveldanes tydelig at ho hadde vært mye flinkere å uttrykke sæ på norsk (eller samisk, men sånt skal man jo ikke anta. Æ like ikke å anta sånt. Og det e tydeligvis – i følge enkelte ting æ har sett – ikke allment akseptert lenger (fordi folk e kjempeteit), at det finnes sama som ikke kan samisk. Æ vet ikke helt katti æ lærte det, men det e liksom en av de tingan æ bestandig har visst: det finnes folk som e samisk som ikke snakke samisk, akkurat som det finnes folk som e samisk, men som snakke samisk æ ikke forstår. Det e ikke demmes feil og det betyr ikke at dem e forskjellig fra mæ. Noen ganga funke sånn barneskolelogikk best av alt.

Forresten, fordi det fikk mæ til å le:
Mæ [til mora mi]: Dem snakka om å bli gammel og sånt, også va dem enig om at etter femti så blir man glemsk, så Per Ludvig sa at det nok kom til å skje med mæ óg. Så æ svarte at da hadde æ vel bare seksogtyve år igjen å huske ting på. Og så sa han ikke nokka mer.