I tell everybody something, but it’s usually goodbye

sometimes the whole world is a city where noone knows your name

Her e greia: æ e ikke et sosialt vesen. Selvfølgelig e æ det i den grad alle e sosiale vesen, alle treng kontakt og kroppskontakt. Men bortsett fra det elementære og åpenbare, så e æ en enstøing1. Æ har bestandig likt å lese og æ har aldri vært med i noen gruppeaktiviteta. Reint bortsett fra Utropia har æ aldri vært med i nokka som helst bortsett fra Bokklubbens barn. Æ har aldri hatt veldig mange venna, mest kanskje fordi æ bestandig har hatt en veldig snever definisjon av ”venna”. Det og det faktum at æ e dårlig på å snakke med folk. Æ e mye flinkere å uttrykke mæ skriftlig, og det forklare for det første koffor æ har blogga i snart åtte år og for det andre koffor 70%, sånn cirka, av de folkan som kjenne mæ best/vet mest om mæ e folk æ enda har tilgode å møte. Æ har aldri regna det her som et tap på noen som helst måte, æ har tvert i mot vært takknemlig for at æ har funnet folk som har delt opptil flere av de småsære interessan mine og som har lært mæ mer om sine egne småsære interessa.

Og det va egentlig ikke poenget, det va bare nesten nødvendig bakgrunnsinformasjon. Poenget va at æ satt på bussen i kveld, på tur til Kaffe&Lars for å skrive om en bokanmeldelse og lese en bok, og at æ va veldig mye inni mitt eget hode2 og ikke så klar for å snakke med noen, når noen kom på bussen. Æ smilte og sa hei, men klarte ikke helt å slippe unna tanken på at æ antakeligvis burde ha sagt nokka mer. Men æ hadde ingenting å si, æ vet ikke om æ hadde vært i stand til å holde i gang en samtale om nokka som helst, fordi det va en sånn dag. Og det va da æ kom fram til at det burde eksistere et hilseord som sir ”hei, så fint å se akkurat dæ; æ vil ikke snakke med noen nu”, sånn som Agnar Mykle i Sangen om den røde rubin foreslår for flørting3.

Samtidig så e det også så fint å treffe folk æ kjenne, det e, og det e her æ bare finn engelske ord, som grounding og tether for å forklare ka æ mene, og jording og teltplugging har ikke helt de samme konnotasjonan, samtidig som æ ikke kan si jordnær eller ankerfeste. Eller kanskje? Det e nokka forankranes i å se de her folkan æ kjenne, nokka som jorde mæ til byen; sjøl om æ aldri har hatt et hjem, kjære hjem-forhold til Tromsø, så e det menneskan æ kjenne her4 som gjør at æ kan tilhøre, har tilhørighet. (og det e litt rart, e det ikke?, at æ har bodd her hele mitt liv, men æ har fortsatt [bare] det samme forholdet til det – Tromsø – som 90%, kanskje, av de innflytta studentan. Bortsett fra at æ antakeligvis/kanskje kjenne en bredere variasjon5 av menneska.)

Når æ va i Portland, Oregon i januar, så va æ kjempelykkelig, men alle postkortan æ sendte derifra led av en underligganes – og i enkelte tilfella ganske eksplisitt – melankoli. Fordi æ i Portland fant et sted æ kunne bosatt mæ i, æ fant en by æ forelska mæ i, gjennomført, fra gjestehuset æ bodde i til alle de rare folkan som tok bussen, også satt æ der og va mest av alt trist. (!) [Bare] fordi æ ikke kjente noen, fordi det ikke va noen æ kunne snu mæ til og si ”se, e det ikke fantastisk!”, fordi æ visste at uansett kor ofte og langt æ tok bussen, så kom æ ikke til å treffe noen æ kjente; det kom kanskje til å dukke opp noen æ kunne smile til – det finnes bestandig noen som smile til dæ, fordi dem kan, fordi dokker dele et sympatisk blikk grunnet ett eller anna, fordi dokker har nokka til felles som e verdt å smile for eller fordi vedkommende e under syv eller over søtti år gammel – men det va ingen som visste kæm æ e, ka æ gjør, enkelte bittesmå detalja folk vet bare fordi, ingenting.

Og det e jo ikke overraskanes at folk ikke kjente mæ, æ va i ørten – nærmere bestemt ti – andre bye uten at det va et problem – og ja, i seks av dem bodde æ hos folk, fire av dem hadde æ aldri truffet før, men dem tilhøre de tidligere nevnte 70%6 – men i Portland va det overtydelig. I Portland va det påfallanes nettopp fordi æ forelska mæ, fordi æ følte mæ hjemme – på en måte æ enda har tilgode å føle mæ hjemme i Tromsø, tror æ. Og hjemmet e der hjertet e, eller hjemmet e i hjertet, eller hjertet e hjemme, men æ – og nu snakke æ meget muligens bare for mæsjøl, det e mulig ingen andre tenke som mæ – har aldri opplevd at hjertet mitt har mangla selskap, uansett kor det va, uansett ka det har tatt med sæ eller ka det har lagt igjen. Og det va ikke hjemlengsel, æ har enda tilgode å finne ut av ka æ lengte etter når æ har hjemlengsel, bortsett fra melkesjokolade og Dagens Næringsliv og Klassekampen, men dem kan jo ikke sies å være stedsbestemt, det e mest et tilfelle av praktisk lokalisering.

Det e der, et sted, problemet ligg. Fordi æ skal flytte fra Tromsø, det har æ bestandig visst [villet], men æ vet ikke kordan æ skal finne venna der æ flytte, fordi æ, for å bli kjent med nye menneska, e nødt til å oppføre mæ på en måte som e motsatt av det æ e, som e kontraintuitiv for ka æ føle mæ komfortabel med. Og æ kan gjøre det, æ kommer til å gjøre det, for æ vil ikke sitte aleina og ferdigutdanna uten å kjenne noen, uten å ha venna, bortsett fra dem som e minst ti tima unna med fly. Men æ glede mæ ikke til det, og det blir ikke nokka gøy, og det e ganske teit, for det skalbør jo være gøy å bli kjent med nye menneska.

Det va bare det.

1Æ holdt på å skrive enhjørning. Noen freudianera – eller Dumdum Boys fans – som vil tolke det?
2pluss at æ hadde iPod
3sjøl om det ordet gjerne kan være enklere å huske enn Agnar Mykle sitt, som æ jo passanes nok ikke kommer på for øyeblikket
4samt K&L, universitetet og UB
5her holdt det på å bli ”en bedre versjon”. Det verste e at æ syns det virka helt logisk.
6æ bodde hos folk i seks bya, men enkelte av dem gjelds ikke. Grunna oppgis om ønska

there’s noone to talk to and all that I can think is your eyes are full of train smoke your mouth it tastes like rain and I know when I know nothing I’ll always know your name [you’re my only one]

6 thoughts on “I tell everybody something, but it’s usually goodbye

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s