æ våkna til en mannsstemme som svant hen, tror æ, æ drømte om en mann, tror æ, en mann som snakka til mæ, tror æ, en mann med dyp stemme som fortalte mæ myke hemmeligheta, tror æ, en mann æ e ganske sikker på at æ va forført av, en mann som forførte, tror æ, stemmen hannes romma hemmeligheta og det va derfor æ likte han, tror æ, han va voksen og behagelig å høre på, han visste ka han snakka om, tror æ, han visste at æ va forført, at æ våkna med et sukk og en lengsel etter en mann som snakke med dyp stemme om ting han vet mye om og æ smilte mæ våken og det va det han ville, tror æ

(det va i går; i natt drømte æ om en transseksuell mann som hadde et hemmelig rom fullt av seksuelt misbrukte småbarn (sånn fra ti måneda og opp til seks år) og æ stod midt på gulvet og hulka i sinne fordi æ ikke kunne skjønne koffor, fordi æ ikke kunne skjønne koffor han insisterte på å vise mæ det. æ hate å våkne til med den der følelsen av å skulle skrike, det ødelegg liksom hele dagen. æ har litt lyst å vaske hjernen min med klorin.)

Æ skal anmelde bøker for Utropia, og nu blei det plutselig ganske mange av dem
Kristin A. Danielsen – Nynorsken
Frode Grytten – Rom ved havet, rom i byen
Christian Refsum – Ingen vitner for vitnet
(og på kanskje-lista: Jens K. Styve – Eg, Ole Kvamme
Rauni Magga Lukkari – En lykkens mann)
Æ vet ikke helt kordan det gikk til, men æ tror det e bra at æ les fort. (dvs, Nynorsken leste æ ferdig første gang på et kvarter mens æ venta på bussen, Rom ved havet, rom i byen har æ stort sett bare sett på så langt, æ får mæ ikke til å begynne på den. Æ tror det e ærefrykt. (og nokka med den ideen om at så lenge æ ikke les den, så kan æ heller tenke mæ kor bra den e))