«go west, young man, it’s something you’ve never done before»

Min nye gaysir-profil for øyeblikket sir «æ e usammenhenganes og kjempeteit», fordi æ har kommet fram til at ærlighet e en dyd. Den sir også at på to uka har fem forskjellige persona spurt mæ katti æ skal gi ut bok. Hvilket e kjempesært. Alt e kjempesært. (og æ e blitt kjempeglad i å bruke kjempe som prefiks. Det e så bra) Også kom det en e-post fra Tony Winkler om ting som skjer på Driv, og hver gang æ ser navnet hannes (og det skjer jo oftere enn man skulle tro, siden han virke å være med i absolutt alt av arrangement og festivala) så bynne æ å nynne på «hey Tony, what’s so good about dying? think I might do a little dying today.. [looked in a mirror, saw that little faggot staring back, pulled out a gun and blew himself away]», og det e jo en fin sang, men. Æ føle mæ litt skyldig hver gang æ gjør det:>

Forøvrig har æ en sånn uke (æ tror det blir en sånn uke) kor det eneste æ kan tenke e «komigjenkomigjenkomigjen, elsk mæ! se mæ!» osv. Æ vet ikke helt koffor. Æ drømte at æ fant en fantastisk billig og fin leilighet, kor alle vegga va malt i en farge. Æ ville male den grønn. Og rød. Æ vil bo i et hus med farga.

Det finnes en Greg Brown-sang med tekstlinja «and I say hey baby hey baby hey» (den hete muligens Hey Baby), men hver gang æ tar mæsjøl i å nynne på den, så transformeres den om til den der Gwen Stefani/No Doubt-sangen. Det e litt distraheranes, og ganske deprimeranes.

Æ kom fram til at om man får tak i en av de billigbillettan til London, så e det kanskje mulig å derifra få tak i billigbilletta til USA. Og, OK, æ vet æ ikke kan si at æ har hjemlengsel, all den tid gudan vet kor hjemme e, men det e ikke i USA, men. Æ holdt på å skrike av glede. Æ har et forhold til USA æ ikke helt kan forklare, og æ savne det mer enn æ klare å artikulere. Mer enn æ egentlig innser. Æ hadde en e-post samtale med en æ kjenne, som bor i San Diego og hin sa «you and the us… makes sense in a way.» og det e der det ligg. Æ og USA e. vi funke sammen. (vestkysten mer enn østkysten, men æ skylde New York et besøk som vare i lenger enn en og en halv dag) Vi e ment for hverandre, tror æ, æ og Portland, æ og San Fransisco, æ og Seattle, æ og bittesmå plassa i New England, i St Paul, i Madison, i ensomheta i Washington DC, på et tog fra sted A til sted Å til kor som helst. Og det e nesten litt trist at det e blitt så stereotypt med oss som elske USA (tristere at det e så stereotypt med alle dem som hate USA), men det e ikke nokka æ kan bekymre mæ for. For om det e ett land her i verden æ vil bruke resten av livet mitt på å forundres, forbauses og forbannes over, så e det USA. Det har det bestandig vært, og æ ser ikke for mæ at det tar slutt med det første.

Og. Som om ikke det e nok. Så e hin et så fint pronomen at æ blir litt forelska.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s