æ vil bli den fjerde stjerna i Orions belte

Kristin sa «du får skrive nokka vi kan lese når vi kommer hjem» og det passa egentlig ganske fint, for æ våkna i dag og tenkte «æ vil blogge».

Eller, det vil si. Æ våkna, blei vekt midt i en drøm, akkurat etter at den traumatiske delen va over, og det va gått over til den delen kor æ, vandranes i en trapp, plutselig så Geir. Og Geir så mæ, og så fikk æ en fantastisk klem, og så våkna æ, akkurat i det det hadde vært naturlig for klemmen å ta slutt. Og det va den hyggeligste måten å våkne på æ har opplevd på lenge. (Det hjalp kanskje på at æ hadde sovet i mer enn fem-seks tima.)

Og æ har kjøpt The Weepies, og det e omtrent akkurat så tårevått det kan høres ut som å være. Men ikke tårevått, egentlig, det e mer. Det e skjørt, og vakkert, og litt melankolsk, men på den fine måten. Sånt som du kan høre på litt over midnatt, når det e mørkt ute, sånt man høre på mens man drikk rødvin, om man drikk rødvin. Og æ e litt glad for at æ kjøpte den i stedet for Hamell On Trial. Det e ikke en Hamell On Trial-dag. (det e som regel ikke det, egentlig)

Og på bussen hjem (det e nokka mellom der, men først e det musikk) så fant æ liksom ikke den rette sangen å høre på (bortsett fra at æ hørte på «I’m Alright» av Jeffrey Foucault, fordi den e så fin etter redaksjonsmøta, uansett) (12000++ sanga å velge mellom og ingen av dem funke), helt til æ klikka mæ inn på min Ani DiFranco-spilleliste og satt på «Hell Yeah». [I like you so much, I talk to everyone but you. Life is a b-movie, it’s stupid and it’s strange, it’s a directionless story where the dialogue is lame. There’s a river of people that runs past my eyes, and it’s beautiful enough just to watch it go by] Og den funke bestandig. Det e sangen min, egentlig. Eller kanskje det va sangen min, æ tror det, den føles ikke helt rett lenger, ikke som fra den gang da æ virkelig aldri snakka med folk æ va forelska i. (nu e æ ikke forelska. eller.)

Og det va andre ting, som Tor Håvard (som får mæ til å innse ting som at så lenge du e redd for å korse dæ, eller så lenge du ikke gjør det fordi du som ateist e redd for ka som kan skje med dæ, så e du ikke ateist, da e du agnostiker. Men samtidig at et ønske om ikke å kaste en bibel ligg like mye i 2000 år med kontekst, at det ville være respektløst ovenfor det som e en viktig religion for flerfoldige milliona. Det e nokka der. Og så, to minutta seinere, snakke vi om filmtittelen My Sex Life – or how I Got into an Argument, og uheldige konnotasjona. Litt av alt), og en mann på bussen, med grått hår (æ like grått hår), som leste i Montaignes Essays, og æ tenkte nerdate tanka, og alle de hyggelige folkan på redaksjonsmøtet, alle de små, rare samtalan, alle de bittesmå tingan æ ikke helt kan forklare. (æ kom fram til, men det her e en del av en kjempelang tanke som æ ikke skal komme inn på nu, at Utropia e mitt livs første kjærlighet. Helt på ordentlig. På en måte ihvertfall)

Men de andre tingan kom litt i bakkant, fordi æ så på stjernan, gjennom skydekket, og det eneste æ kunne se va Karlsvogna. Og æ kom til å tenke på en samtale i en bil en gang, om Orions belte, kor æ i ettertid sa «en vakker dag skal æ troppe opp og fortelle dæ mer enn du vil vite om samisk mytologi», mens æ der og da fikk høre ting som ikke helt kan oppsummeres i en enkel linje. Det va uansett en fantastisk samtale, men det slo mæ, kanskje allerede da, men særlig nu, at det antakeligvis blir den eneste sånne samtalen vi kommer til å ha. Det kommer ikke til å skje igjen, alle premissan e endra og sannsynligheta e bitteliten, og det e litt trist, men samtidig så, kanskje det e greit å bare ha den ene samtalen, å ha det minnet, ikke alle de andre tingan? [Sjøl om æ aldri fikk fortalt det æ skulle om samisk mytologi.]

Fordi æ, enten æ like det eller ikke, e «ute av øye, ute av sinn»-tenker. Æ glemme folk om dem e borte i lengre perioda (stort sett ihvertfall) og æ vet aldrisjelden ka æ kan gjøre for å gjenskape det som va, eller eventuelt kordan æ kan skape nokka nytt av det. Og det høres litt trist ut, når æ sir det sånn, men stort sett, så e det ikke så farlig, fordi alt endre sæ, og noen ganga så like æ å kunne beholde folk i den lille bobla av tid dem eksisterte i. Det e enkelt.

Men av og til, en gang i blant, en sein kveld, med snø i håret og en lang, melankolsk sang på iPoden, så tenke æ at det ikke hadde vært så dumt å være i den bilen igjen, sjøl om alt e annerledes, for æ tror det bestandig e rom for mer. Eller kanskje det bare e meninga at æ skal finne noen andre som kan kjøre, noen æ kan snakke med om andre ting. Det hadde nok funka det også.

se her, mp3’a, fordi æ like å dele gleden. (dem e på mediafire, så klikk på linken og last dem ned derifra)
The Weepies – Gotta Have You
The Weepies – Painting By Chagall
Ani DiFranco – Hell Yeah
Jeffrey Foucault – Secretariat
Jeffrey Foucault – I’m Alright
Jeffrey Foucault – Battle Hymn (Of the College Dropout Farmhand)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s