Her e linja som definitivt ikke kommer med i Frode Grytten-anmeldelsen min: Denne boka er kanskje litt for gammel for meg, men det gjør ingenting, jeg liker eldre menn. (uansett kor sant det måtte være.)

(når æ hadde skrevet ferdig anmeldelsen min, skreiv æ følgende: hele teksten føles litt som om den e skrevet med et sukk, et litt sånt tungt sukk, som ikke nødvendigvis betyr at du e ulykkelig [as much as] at du bare e. Og noen ganga e væren – og verden – melankolsk, og det fungere, det e helt greit, egentlig, det e bare feige menneska som unngår melankolien)

Her e en fantastisk fin linje fra Frode Grytten-boka:

Det var fint, det du skreiv i avisa, sa han. Eit verdig farvel
Ho takka med samme reserverte haldning som kvar gong ho fikk skryt for noko ho hadde skrive. Ho blei glad på samme tid som ho følte at det ikke var noko å snakke om.
[Frode Grytten – «Ei kvinne i sola» Rom ved havet, rom i byen]

Og her e samtalen som, vel, æ vet ikke. Samtalen som vel egentlig ikke e en samtale.
Mæ: Bjørn Gabrielsen e den nest beste [avis]mannen æ vet om,
[…]
etter Nils-Øivind Haagensen.

Og der kor […]-en e, så må du putte inn ansiktet til Inge som ser veldig forventningsfullt og lykkelig ut. Æ tror nesten du måtte være der:> (det blei enda bedre når æ korrigerte det – etter at Inge blei :( – og sa «OK, Bjørn Gabrielsen e på tredjeplass, Nils-Øivind Haagensen e på andre, og på første ligg… Alexander!» Men da va æ tross alt bare slem:D)