Æ tror trikset med å forholde sæ til fulle folk e at æ egentlig blir full sjøl og. Pseudo-fyll da, siden æ ikke drikk¹, men æ påvirkes av det økanes alkoholnivået til de andre, æ blir dummere og dummere, og det eneste som får mæ til å stoppe opp e tanken på at samtalen vi har nu, e det en viss sannsynlighet for at alle andre enn mæ har glemt til i morra. (e det rart man vil bli bibliotekar/nasjonalarkivet?) Og egentlig så e det helt sant, som æ sa tidlig på kvelden, at æ like fulle folk, fordi fulle folk ofte glemme den beskyttanes ramma som ofte ligg rundt samtala, og det e ganske befrianes deilig, å ikke være den eneste som sir for mye.

Men samtidig, så gjør øyeblikk som
Ho: Men e du en rumpe- eller puppe-mann?
Han: Nja, det e jo som Derrida sir…
(og «Å, så det e litt som Ole Brumm!» «Nu merke æ at æ blei både litt kåt og litt kvalm…»)
(og ja, vi e kommet til det punktet i studian vårres kor vi i fullt alvor gjør bruk av Derrida for å forklare at man kan like både puppa og rumpe, uten at det ene nødvendigvis treng å være mest framtredanes.)

Og det va snakk om dame i dress (sexy eller ikke?) og menn i dress (og menn i kofte, men, øh, det va bare mæ) og høye, mørke, muskuløse menn (en dag vil æ treffe han fyren!) og «Nu må du si at æ e søt, yndig og smart!» og en særdeles uheldig visitt innom Bridget Jones.

Og Gunhild sa «Du vet, det va bare et øyeblikk, men man kan leve lenge på dem» og det. Det fungere så bra. Fordi det fikk mæ til å innse at æ akkurat nu e forelska, men det e mest i de øyeblikkan som dukke opp, av og til, som gjør sæ gjeldanes, som e så fin at æ blir litt ør, smil som æ ikke kan plassere, som æ bare må plukke med mæ og tenke på i etterkant, om æ tenke på dem i det hele tatt, bortsett fra når æ smile litt, til mæsjøl, for mæsjøl, i noen korte øyeblikk når æ e forelska, uten egentlig å være det hele tida.

Men mest av alt, aller mest, så slo æ fast, en gang for alle, at æ e et tekst-basert menneske, om du vil. Æ føle mæ mest komfortabel med utlevering av den her sorten (æ vet ikke ka æ utlevere, men æ sir for mye, la oss si at æ e full) når æ kan gjøre det skriftlig, når æ kan late som om det ikke egentlig gjeld mæ², det e bare ting æ skriv, fordi æ like å skrive.

Det æ egentlig skulle gjøre va å lime inn de avsnittan her, fordi æ skreiv dem ned mens æ venta på bussen, inspirert delvis av samtalen i løpet av kvelden og delvis av Thoralf som sa «Siri, du e en frik, men vi like dæ allikavel» (eller nokka sånt, æ e pseudo-full, æ får lov å parafrasere). (Og det e litt teit, kanskje, men, æ har et uavklart forhold til kjønn, særlig nu, uten at æ vet koffor, og den linja va liksom akkurat det trengte å høre, for det e ikke så farlig ka æ ende opp med å tenke, fordi det finnes fantastiske menneska i verden som kommer til å like mæ uansett, som har vent sæ til å like mæ allerede, og det holder):

Æ e en liten smule bifil. Ok, det e en idiotisk ting å si, men det e sant. På Kinsey-skalaen, om den nu e laga på feil grunnlag eller ikke, e æ omkring en forholdsvis solid åtte. Mest fordi æ ikke tror noen kan være en eller ti (mest fordi æ tenke at du må jo kunne tenke at noen av ditt eget kjønn/det andre kjønnet e pen/tiltrekkanes, og det virke ikke som om det e rom for det engang om du e en eller ti), og mest fordi det aldri har virka, på mæ, som en god idé å totalt avvise nokka som helst. Et av de første spørsmålan æ fikk, av en venn, når æ kom ut av skapet (som bifil den gangen, det va en gradvis overgang) va om æ trodde æ kom til å ende opp med en Marius eller en Maria, og æ svarte at det visste æ ikke. Æ vet fortsatt ikke, æ e hovedsaklig tiltrukket av kvinne, men om æ treff en mann, om det en dag skulle skje, på ordentlig, så vil æ ikke tilbringe resten av livet med en evig anger om at æ ikke torde å prøve, koffor i all verden skulle æ ville mæsjøl så ondt?

Det æ tiltrekkes av hos menn og kvinne (og alt i mellom de to fastlagte sosiale konstruksjonan, for det e der æ ligg i kjønnspolitikken) e ikke det de fleste heterofile menn og kvinne vil tiltrekkes av. Æ e svak for androgynitet, en spesiell type femininitet hos menn, en viss form for butche kvinne, alle tingan i mellom de delan. Æ kan ikke sette fingern på ka æ like, æ kan ikke beskrive drømmepersonen min, det e visse selvsagte dela, men dem e få, og resten e situasjonsavhengig.³ Og hver gang æ prøve å liste opp ting, så kommer æ til et punkt kor æ sir «men det motsatte av den e også tiltrekkanes, og det motsatte av nesten alt æ har sagt så langt kan også være tiltrekkanes», fordi æ operere med en ja takk, begge deler-tankegang, kanskje, eller fordi æ e enkel å glede.

Æ vet ikke, alt det her heng sammen på måta, alt heng litt i at æ også, tidligere, tenkte «æ e ikke kroppen min» og tre daga seinere tenkte æ «æ e i kroppen min på en måte æ ikke har vært før» og det heng ikke sammen, men kanskje, av og til, så e æ personifiseringa av at motsetninga tiltrekkes av hverandre, sjøl om det bare e tankan mine som aldri blir enig, men som tenke «Det går fint, æ like dæ allikavel».

(herregud som æ kan prate.)

¹ren løgn, nokka folk kanskje ikke vet. Men ja, æ drikk ikke, fordi æ ikke like smaken av øl, vin og andre ting som e enkelt tilgjengelig. Æ kunne gjerne drikke mæ full på mojitos og caipirinha, men det blir vel dyrt

²Det e den ene delen i A Heartbreaking Work of Staggering Genious æ stadig vende tilbake til, når hovedpersonen sir at han, når han har skrevet nokka, når han har fortalt nokka om sæ sjøl, så regne han den delen som en avslutta del av sæ; ja, det va det han tenkte, men nu når han har sagt/skrevet det, så e det over, så e den tanken avslutta. Den sendes ut i verden, og e ikke lenger hannes. Det e som forfattera som har innsett at når dem har skrevet ferdig, så kan dem ikke lenger styre kordan folk les det dem sir, og da e det kanskje like greit å vinke farvel mens du enda sitt med makta?

³Man skal aldri si aldri, men tanken på noen som skriv dårlig, i både grammatikk og generell språkførsel e nesten utenkelig. Det strid mot prinsippan mine. Og æ vet det høres fordomsfullt ut, men det e en av få fordomma æ tør stå for. (som i at andre fordomma æ har gjerne må utfordres, at dem e ubevisst og ubehjelpelig til dem påpekes, ikke at æ ikke har andre fordomma, så kulturrelativistisk kommer ikke engang æ til å klare å bli.) men bortsett fra det, så like æ intelligente, smarte menneska (og nei, ikke nødvendigvis studiesmart heller, ikke universitetsintellektuell, sjøl om det bestandig hjelpe). Og det e strengt tatt der det stoppe. Æ tror ikke æ kunne ha inngått et langvarig forhold til noen som har et radikalt forskjellig politisk standpunkt, fordi politikken min e verdian mine, og æ kan ikke tilbringe livet mitt, tror æ, med noen som mene at et ufødt foster e verdt mer enn en kvinnes sjølverdi. (men samtidig, abort bør være den siste løsninga uansett, fordi folk treng ordentlig seksualundervisning og enkelt tilgjengelig prevensjon og ja, lenge leve RU-486)