Æ kunne ha sagt «for en dag», men det implisere ting, at ting har skjedd, at det va nokka stort, og det va det jo ikke. Æ venta på bussen i førti minutt (fordi æ va ti minutt for sein til en, fordi den neste ikke kom, og den siste va ti minutt forsinka), æ stoppa innom Kaffe&Lars og kjøpte en stor, dobbel kaffe latte, æ va på redaksjonsmøte, æ dro hjem, spiste middag, dro til Kaffe&Lars, traff Gøril rett utafor døra («Timing!») og satt der, sammen med ho og Tor Håvard, til æ tok bussen hjem, med en bussjåfør som sa «Der e du!» (med, øh, trykk på alle stavelsan. æ trodde ikke det gikk an) og æ tenkte «øøøh…» og sa ett eller anna. Og smilte for mæsjøl når æ innså at han flørta med alle som kom på bussen, menn inkludert.

Og det va ikke en stor dag, det va bare en vanlig dag, fylt med bittesmå ting («æ syns dem sa ishavs-styrka, og skjønte ikke navnet» [ISAF]), den va ukomplisert, og æ hørte på en spilleliste med bare gamle countrysanga æ har hørt på i minst ti år, og det e så enkelt, det e så enten-eller (kjærlighet eller ikke), og æ tenke at æ e ikke enten-eller, æ e både og ja takk alt sammen, og æ lure litt på koffor æ kjenne så mange fantastiske folk og koffor så få av dem har kjæreste? (Det e en merkelig tanke, et sted inni der, om at det finnes forhold æ e sikker på kommer til å vare i evig tid, også blir æ overraska når dem tar slutt. og så e æ overbevist om at æ aldri kommer til å havne i et, one way or another. ett eller anna)

Og æ blir stadig konfrontert med plakaten for Europeiske filmdager, og det hadde jo vært greit nok, hadde den bare ikke bestått av et bilde fra Gravehopping, som jo e filmen som mest effektivt ødela mæ i 2006. Filmen æ skreik mæ gjennom, filmen med den mest fantastiske sex-scena og de mest forferdelige scenan ellers, filmen som fikk mæ til å gjøre det dummeste æ har gjort. Sjøl om det dummeste æ har gjort ikke e så veldig dumt, ting (æ drikk ikke) tatt i betraktning. Men dog. Som æ gråt. (æ va ikke den eneste, æ hørte hulking, fra andre enn mæsjøl) Og det va den og Tapas, når æ tenkte «om det går bra, om han får ho, så. så e det håp», men det gikk jo ikke, og æ prøvde å gi opp håpet, men det går jo sjelden bra (æ håpe fortsatt, på en måte), og æ tror TIFF ’06 e det mest traumatiske æ har opplevd, egentlig.

Søndagen va fin da, det må sies, søndag e konsument-dagen min, sjøl om æ ikke konsumere vettige ting som sådan, men æ gikk jo på VT og drakk kaffe, blei småskuffa over nokka æ hadde satt min lit til (på en sånn måte som implisere at det ikke kom til å skje nokka uansett), leste ferdig en bok (æ følte mæ veldig ung når æ satt der og leste Wintersmith og alle andre så voksen og veletablert ut) og va lykkelig. Æ e lykkelig, det hold.