Det e nesten litt skremmanes kor enkelt det e å overbevise mæsjøl om å tenke ting æ ikke engang hadde fundert på i det hele tatt. Men den plutselige eksistensen av en idé æ ikke va forberedt på e bestandig like fascineranes, fordi en del av mæ sitt litt utafor det hele, ser kor raskt det skifta og tenke «det e ikke det det virke som.», og det e jo ikke det. Bare en tanke.

(æ kan ikke nokka for at æ e jævlig kryptisk akkurat nu, det e ingen av tankan i hodet mitt som e ferdigtenkt, så dem kommer ut i sånne halvformulerte klumpa av usammenhenganes babbel)

Noen ganga, så ser Tor Håvard på mæ, også smile han et spesielt smil, nesten på grensen til fnising latter, og æ vet akkurat ka det e. I dag gjorde han det tre ganga, mens æ sto der og va et eneste stort spørsmålstegn (og prøvde å overbevise han om at Gøril hadde satt pris på en lett blanding av Celine Dion, High School Musical 2-soundtracket og Idol-CD-en, æ like å peke ut alle tingan noen ikke hadde likt når æ skal hjelpe andre å kjøpe gava), helt til han, når vi endelig hadde fått vandra videre sa «Ho SÅ på dæ». «SÅ.» og måten han la trykket på ordet fikk det nesten til å virke to stavelsa langt (fikk det til å virke litt som om ho enten ville drepe mæ eller spise mæ, eller en god kombinasjon), og æ lo og lo, helt til vi gikk på Taras og dama i disken helt tydelig trodde at vi va sammen, når ho antok at æ hadde vetorett på ka slags te han skulle kjøpe. (æ får så lyst til å si «du skulle bare visst!» til folk når dem ser sånn ut, eller lene mæ konspiratorisk mot dem og hviske «han e egentlig homo» eller nokka anna upassanes.)

(«Ken e homo! og det e Barbie også!» sto det på en del av russekortan æ delte ut, den gang da vi va den dysfunksjonelle kjernefamilien.)

Æ e lykkelig i dag, en kuliminasjon av en haug med bittesmå ting som fikk mæ til å smile endte opp med at æ vandra til bussen og kjente at æ e lykkelig over å være i live. Og i en kontinuasjon (woo, dårlig norsk!) av gårsdagens idé om å trenge bekreftelse på ting og ikke å be om bekreftelse på andre ting, så kom æ – i en samtale med Tor Håvard – fram til at om noen hadde sagt «Siri, du e så utrolig vakker!» så ville min første reaksjon vært nokka ala «… e du full?», men om noen derimot hadde sagt «du skriv så bra/e så smart at æ blir mo i knærn av det», så ville æ antakeligvis vært/sagt.. nokka kjempeupassanes. Fordi æ e dritbillig på enkelte områda. Heh.