Egentlig burde æ sove, fordi æ skal være med på å intervjue Jan Kjærstad i morra, men så vil æ skrive nokka stort og vakkert om at det e Thanksgiving, og at uansett kor idiotisk det e som konsept, så e det min favoritthøytid (æ har hørt om så langt), fordi 1. det e viktig å huske ka man e takknemlig for, og 2. hot damn e maten god! Det e en kombinasjon av de to punktan, det ene kan liksom ikke være uten det andre. Søtpoteta med marshmallows og gresskarpai og kalkun med stuffing og gresskarpai og masse sånne småretta som må være med og gresskarpai. Seriøst, gresskarpai e helt fantastisk. Og alle tingan æ e takknemlig for, æ har ikke tid til å liste opp alt, men æ vil skrive en kort oppsummert versjon.
Fordi æ e takknemlig:

• for at Tale fikk jobben som ansvarlig redaktør, fordi ho e flink på en måte æ ikke hadde vært, og fordi det ga mæ muligheten til å være forelska i syv uke. (æ kan være forelska i et land, om æ vil)
• for at kjærlighetsaffæren med USA gikk så fantastisk godt, for at æ unngikk alle store katastrofa og uheldige situasjona, fordi æ fikk starte året mitt på den måten
• for alle de hyggelige folkan som e dukka opp/æ oppdaga i løpet av året, Gunhild og Inge og Tale og [du, fordi æ glemte dæ], og for alle som har vært der lenge, Thoralf og Stian og Øystein og Therese og [du, fordi æ glemte dæ], og for dem som har eksistert så lenge æ kan huske, Gøril og Tor Håvard. Og alle dem som kom, så og forsvant
• for alle mulighetan æ får, sjøl når det virke som om ting har gått på trynet
• for at æ e blitt modigere, sakte men sikkert, og lykkeligere
• for at æ har et sted kor hjertet mitt føle sæ hjemme, samtidig som æ kan føle mæ hjemme overalt
• for alle bøkern æ fant, alle CD-an som dukka opp og alle de små tingan som endre livet mitt på måta æ ikke kan stadfeste
• for kaffe, for sjelefred, for øyeblikk kor æ kan se ut av vinduet og vite at æ e grunnlegganes lykkelig
• for alle de tilfeldige forbipasseringan som gjør mæ litt lykkeligere akkurat der og da (les: sukk, pene folk og interessante folk og folk som les på ting som får mæ til å smile
• for at æ endte opp med den historien æ har, fordi æ blei den personen æ blir, fordi æ har den bakgrunnen æ får, fordi slekta mi eksistere, fordi æ får være her og nu.
• for eksistensen av gresskarpai og pumpkin spice latte (det e ikke som om æ får drukket det i år, men den finnes. det hold) og melkesjokolade. Og spekelaks og reintunge og ting som får mæ til å føle historien min i magen.
• fordi æ e i live – og det e ganske stort i sæ sjøl

Det va vel klissate nok?

Egentlig ville æ si nokka anna også, om at æ va og så på Gođus [Vekselsang], og at det i sæ sjøl ikke va nokka særlig (godt nok, bedre enn frykta, gode øyeblikk; æ skulle også ønske dem hadde oppdatert historien litt, den skal visstnok foregå på 70-tallet, det forklare mye), men at æ blei hyperoppmerksom på en hel masse ting æ ikke hadde tenkt på ellers, fordi æ så den med Inge og Marius. Det va øyeblikk når æ hadde lyst til å lene mæ mot dem og si «akkurat det der henvise til [sånn og sånn]; når dem sir [det og det] e det fordi [ting og greier]», alle de her detaljan som æ vet, som man kanskje kan anta at folk som ser på samisk teater har kjennskap til, små kulturelle henvisninge som ikke betyr nokka som helst med mindre du e inni kulturen. Og det, mer enn stykket i sæ sjøl, gjorde det ekstra interessant, fordi æ så alt med andre øya, med norske øya, og det har æ ikke prøvd før. Men samtidig va det litt slitsomt også, fordi æ følgte ekstra godt med, fordi æ tenkte «å nei, det der skjønne dem ikke, ka kommer dem til å tenke nu?», fordi æ følte et behov for å forsvare de valgan æ antok dem ikke kom til å forstå. Og det. Det e vanskelig.

Takke mæ til Jan Kjærstad, som fikk mæ til å tenke tanka om skriveredskapa, om naken hud (Joep sa «vi burde sitte og klemme hverandre mens vi intervjue han»), om radikal politisk kunst, om en hel masse små ting æ ikke visste at æ burde tenke på. Det e så deilig når sånt skjer.