Æ leke tidenes dårligste sekretær og innser at den sikreste måten å få mæ til å glemme nokka e å si at æ må huske det. Alt æ huske huskes i glimt (æ kom plutselig på at Marius sa «du har helt annerledes filmsmak enn æ forventa mæ», bare fordi æ sa at Bring It On e på topp tre-lista mi av favorittfilma, bak 10 Things I Hate About You og Clueless), gjerne tima, daga, etter at det har skjedd. Ka æ gjorde i går? Si det du, men æ gikk i byen en dag og tenkte «hjemme!» fordi det plutselig minte mæ om Portland (æ e forgapt), æ tenkte på bestefaren min fordi nokka minte mæ om han, nokka lukta som han (æ savne han, det e så lenge siden). Æ leite etter sanga om å være 24 (firr og tyve), så langt har æ to – «Four and Twenty Blues» av Jeffrey Foucault og «Born to Hum» av Erin McKeown – og dem dekke hvert sitt behov og et felles et i tillegg. Æ leite etter et dikt – ett dikt – som fortell mæ alt æ tenke, fordi æ e forvirra, æ e fortapt i tanka æ ikke kan verbalisere, men æ lage ord og late som om dem betyr nokka.

Æ skriv ting i Utropia, foreldran mine les dem og fortell mæ at æ e en tosk – kjæresten til broren min sa at tosk e en sånn familiegreie for familien vårres og æ svarte at det e den enkleste måten æ si at æ elske dem – noen, dem – på. Du e en tosk på norsk blir [don leat] toska på samisk, det e utrolig kor mye du kan legge inn i de stavelsan, ufattelig kor mye kjærlighet æ legg inn i å være slem med folk. [] og horoskopet mitt sa at æ må reevaluere måten æ ser på kjærlighet på, men æ tror ikke æ kan endre det, æ e slem når æ e forelska, æ e slem med folk æ like, æ blei aldri ferdig med barneskoletendensan til å trekke i museflettan til alle de søte jentan (akkurat det gjorde æ aldri, men i barnehagen jagde æ noen med en makk). Æ har behov for å forklare alle poengan mine med fortellinge, æ studerte i tre år før æ lærte at det e helt vanlig i samisk kultur, det e en ubevisst del av oppdragelsen min, æ snakke så lite om mæsjøl fordi enhver historie måskalbør være en fortelling, og kæm som har tid til å høre på/fortelle fortellinge nu til dags?

Kanskje æ ikke vil ha noen som ikke forstår at fornærmelsa e kjærlighet og at når æ ikke sir nokka e det fordi alle tankan i hodet mitt e fortellinga, og ærlighet e en dyd [en dyd av nødvendighet], men stillhet e gull. Og kanskje må æ bli flinkere tilå minne mæsjøl på at æ faktisk ikke kler hverken sølv eller gull, at æ heller burde bruke bronse, men det e en liten mulighet for at skrift e bronse [stillhet, tale, tekst?] og i så tilfelle e æ på rett hylle allikavel. E det rart æ e en dårlig sekretær, æ vet ikke ka æ tenke sjøl engang.

Æ e begynt å gjemme hodet i hendern, æ rødme for et godt ord, et godt blikk, en god tanke [god betyr dårlig, betyr bad for you], og æ ler mer nu enn før, dem heng sammen, så klart, æ ler mer av mæsjøl. Tale sa «du e kjempesjarmert!» og æ sa «jaaa…!» og dunka hodet i bordet – sjarmert av semikolonkunnskap fordi æ e billig sånnsett – fordi æ e så enkel å sjarmere (æ like det sånn, æ blir lett sjarmert og har lett for å fornærme folk).

Inge late som om han slår mæ, æ holdt på å dryle en penn i hodet på han (det fjerde tilfellet av ordet interresant gjør sånt med mæ), men lot være, holdt mæ til klementinfrø, dem satt sæ nesten fast i håret hannes, Alexander e kjempekilen – og det e fantastisk, æ kan ikke huske sist gang æ kilte noen – og da Marius spurte ka K-en i navnet mitt står for, virka det helt naturlig å svare «kjærlighet». For min modus operandi e forelska – forelska og sjarmert – det e ikke helt på linje med ukuelig optimisme, men det e min versjon.

æ vet ikke om æ har mer å si, mer enn det her, mer enn hei, hei med et hjerte bak, hei, her e hjertet mitt, æ vet ikke ka æ gjør med det, vet ikke ka du skal med det, vet ikke ka det e laga av, gummi?, enkelt å gjøre inntrykk på, vanskelig å komme inn i? la oss ikke tenke på sånt, æ e lykkelig