«manisk brukervennlig og sykt effektiv» «ting barentstære»

Æ e våken, æ e våken fordi æ våkna igjen etter å ha sovna, fordi kroppen min mente knappe to tima med søvn får holde, ka slags menneske e det som kreve mer enn to tima søvn, æ e våken (æ høres ut som Jon Fosse, fy faen), det e jo i og for sæ greit nok (men Jon Fosse! Æ tror nok æ må sove mer), men æ skulle gjerne hatt mer søvn. Æ får ikke sove og æ klare ikke å spise, fysiologiske forklaringe mangle – de psykosomatiske e utilfredsstillanes; æ e lealaus av mangla, men ute av stand til å korrigere dem, klokka e tre og æ får ikke sove, vil ikke være våken, det e som det der teite eventyret med ho stakkars jenta som ikke skal få han prinsen med mindre ho e både/og over hele linja – koffor virke det så naturlig for en jente å gjøre sånt for å få en fyr som jo helt tydelig ikke e god nok for ho (koffor skulle ho jakte på en fyr som e sånn?)? (æ burde lese eventyret om igjen; æ burde slutte å tenke)

Æ sa det til Gunhild i kveld, spurte, et retorisk spørsmål, ka vi har så dårlig smak for? Menn kan være så stygg dem bare vil, men det finnes alltids ei dame et sted som like dem, vi e så billig, koffor det? (koffor e vi så lett å forkaste det øyeblikket vi ikke e standardstørrelse, standardtype, standardeilig? Koffor e dem ikke det? Ka vi e så jævlig opphengt i innsida for?) (koffor e æ e del av det vi-et? Gudan må vite)

Det her e mer usammenhenganes enn æ mente å være, æ skulle egentlig bare si nokka om at æ va på kafé med Gunhild og det va fantastisk, at æ va på Kråkeslottet og lata som om æ hjalp til med å rydde etter julebordet, at æ håpe noen huska å plukke med sæ bøtta mi, sånn at den på ett eller anna tidspunkt kan transporteres i retning universitetet. Æ bakte 104 muffins til julebordet, to bøtte full, av alle ting, æ e god på muffinsbaking – ett av få mattalent æ e i besittelse av. Æ e blitt forelska i muffins med rips og sjokolade, det e kanskje det mest fantastiske i hele verden, søtt og syrlig og med små smakseksplosjona. Æ tok bussen med den ene bøtta, det e nokka absurd i å vandre rundt i byen med sånne ting som folk som regel ikke vandre rundt med, alle kikke litt ekstra på dæ, som om du egentlig burde gi dem en god forklaring på ka du hold på med. («muffins. mange. transport» hold kanskje? Æ prøvde ikke)

Julebordet va gøy. Det va en lang, overdådig full affære, som sæ hør og bør, æ e egentlig ikke så glad i fulle menneska. Eller, æ har ingen problema med fulle menneska, men når full går over i totalt hinsides, så e det ikke like gøy, det e en linje mellom «æ lure på om du kommer til å huske det her i morra» og «æ lure på om du fortsatt heng med på samtalen vårres akkurat nu». Æ klagde til taxisjåføren som henta mæ klokka fem – en mann som måtte være same, siden han hadde kjørt taxi i tolv år, men så ut som om han va på min alder. (det mest tiltrekkanes og absurde hos sama – dem/vi/dem ser så ung ut. Kor mange dame på 30+ med opptil flere barn har æ sikla etter inntil æ innså at dem e mer enn ti år eldre enn mæsjøl? Mange.) Æ gjemte mæ oppe i andreetasjen på barnehagen en stund, det hjalp, æ følte mæ usosial, men gudan vet at æ e det.

Tora sa at ho syns æ va finest av alle som va der, æ lurte på koffor æ ikke kan ta imot komplimenta det øyeblikket dem ikke lenger handle om nokka æ gjør (æ blir ikke ferdig med det der, æ heng sånn fast i tanken om gjøren og væren), Jens Harald sa æ lyste opp den mørkeste delen av rommet, og på ett eller anna tidspunkt e æ begynt å ta mæ til hjertet (det omkringligganes hjerteområdet på brystkassa, siden æ aldri huske kor hjertet mitt e plassert hen) når noen gir mæ et kompliment, i fullt alvor. Så idiotisk. Æ kan ikke takke ordentlig heller, æ e dårlig på sånt. Sirin sa ho hadde et mentalt bilde av Siri Gaski før ho begynte i Utropia (liten, på alle måta; tjukke brilla; svartkledd), det må være det mest tilfredsstillanes æ har hørt – æ like tanken på at noen lage et bilde av mæ ut fra tekstan mine, vet ikke kordan æ hadde sett ut – det e ikke farlig – men at det skjer. Gratifying. (for et fint ord)

Æ brukte ordet statuesque i samtalen med Gunhild i dag, om noen som. hadde gjort ting mer komplisert enn dem noensinne treng å være («det hadde vel gjort forvirringa komplett, tror du ikke?»), men det e et fantastisk ord. Æ tror æ vil ha en kjæreste (en jente) som e det, sjøl om æ antakeligvis hadde hatt kompleksa herfra til evigheten for det. (egentlig ser æ for mæ mæsjøl som en sånn liten, merkelig stygg fyr på førti+ som kommer vandranes inn med den peneste dama i byen på armen, ho e høyere enn han og altfor pen til at det e logisk – det har æ ikke skjønt før. Så rart, og perfekt) Æ skulle ønske æ kunne være statuesque, men det e nok mye å håpe på.

Vi (æ, Alexander, Inge) lagde forside til Tale og Jørn («tidenes dårligst bevarte hemmelighet»), og dem blei så bra at æ ikke helt vet ka æ skal si om det. Æ blei så fornøyd. (æ kom fram til at æ heller vil ha en jukse-nord-norge banen, heller enn en forside, med masse fine ting som skjer (og minst fem tilfella av «Siri sitt på Kaffe&Lars» eller nokka sånt:>), men æ tror kanskje det e den typen spøka æ bare kan lage sjøl. (Æ foreslo et ordspill på «Tung tids Tale» på forsida hennes, men dem tok den ikke. Også det som e verdens fineste dikt da. Og det som nesten får mæ til å skrike, hver gang))

Klokka e fire, æ tror æ skal gjøre et ærlig forsøk på å sovne igjen. (æ e totalt ubrukelig når det gjeld sånt her, æ blir så fort lei av at æ ikke funke som vanlig, æ kreve å sove lenge og spise når æ vil (alt smake tørttørttørt), og ikke måtte drikke fire liter vann om dagen fordi æ e så tørr i munnen at æ kunne ha svelgt en hel isbre – æ e såå leeei. faen)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s