Hånda mi lukte som noen andre, lukte jente, lukte av ett eller anna æ e ganske sikker på at æ ikke har tatt på, parfyme, nokka feminint (sånt driv ikke vi på med). Merkelig.

Akkurat nu, om æ skulle ha tvunget dæ til å høre på nokka musikk, så hadde det vært Delicate December og Born To Hum av Erin McKeown, Weatherman og Little Wings av Kris Delmhorst, Another Mystery og Wilder Than Her av Dar Williams, Back In Love og Closer av Melissa Ferrick, Flaming Red og Mad Mission av Patty Griffin og nokka av Ani DiFranco (Soft Shoulder? Pulse? Hell Yeah? Overlap? æ vet ikke, Overlap, tror æ, og nokka mer oppegåanes. ). Det e en ganske sær blanding, ihvertfall sær innafor rammen av kvinnelige musikera med gitar og fantastiske tekstskrivingsevna. (min favorittsjanger det) (æ kunne ha lasta opp en zip-fil, men absolutt alle de sangan e på den andre maskina)

«Ho freistar å lesa meg, men finn ikkje så lett ut av det. Eg freistar ikkje å vera tunglesen. Tvert imot. Skulle gjerne vore så lettlesen som det berre lét seg gjera.» [Jens K Styve – Eg, Ove Kvamme]

«For Staying In er en fiffig sammenblanding av klubb og kakao. Det er som en rave i Tarjei Vesaas Isslottet. Frosne cinematiske lydlandskaper settes opp mot fete houserytmer og pulserende diskovibber. Det er kaldt, men kult – og støttes opp av et rytmeskjelett som gjør det umulig å holde dansefoten i sjakk – selv om du er hjemmesitter fordi den tilfeldigvis er i gips.» [Sigrid Hvidsten, Dagbladet 27.11.07, om DiskJokke]

[teksten æ skreiv for at du skulle lure på kordan det blir når æ ikke lenger e i nærheten av dæ] Uten tittel
Det eksisterer noe utenfor det som er, selv om det ikke burde gå an – det finnes en liten flik av virkelighet, den som satt seg fast i døråpningen akkurat i det du slamret igjen døra og gikk. En bitteliten bit av din virkelighet henger igjen hos meg, den ligger fortsatt der den først havnet. Jeg tør ikke røre på den, vet ikke om den vil overleve flyttingen – og vet ikke om jeg lenger er i stand til å eksistere i din virkelighet, om det ville være selvutslettende. Så den ligger der, jeg drar av meg skoene tretti centimeter fra, henger opp jakka mi tyve centimeter over, tenker ikke på det, bortsett fra når jeg mister noe nedi – en hanske, en sjokolade, en brukt kinobillett – og ikke ser det igjen. Det er nesten så jeg vil ringe og si at om de dukket opp hos deg, så var det et uhell. Beklager.

[du e alle de hemmelige pustepausan æ tar i løpet av dagen, du e de blanke tomromman i alt æ skriv, du e det kryptiske i facebookstatusen min, du e en hemmelighet æ hviske til mæsjøl når æ miste troa på det gode i mennesket, du e den siste blanke sida i alle skrivebøkern mine, den som blir igjen for å fange opp all poesien æ ikke skreiv]

På lørdag
Jens Harald: […] men folk som mæ skriv jo bare, så kommer folk som du og gjør det leselig, æ trodde det va sånn det skulle være.
mæ: Men problemet med det e at folk som mæ bare hold ut til et visst punkt, og etter det dør du.

I dag
mæ: Det va det æ foreslo på forrige styremøte, men da syns alle det hørtes for totalitært ut… [heh!]

og det første Helene sir (etter «hei» etter «eg leste kulturkommentaren din» etter en klem og en klem til) e «du får full kunstnerisk frihet» og æ ler (glemme å si «det må du vel nesten avtale med Inge») og æ tror 2008 blir et bra år. (Selvfølgelig e det mer innimellom der, selvfølgelig, men det va det fineste.)

… men æ vil vite at/om [at] du syns æ e verdt å anstrenge dæ for. Æ håpe æ e det, æ tror du like mæ godt nok til det, men æ vet ikke. Og problemet e at æ e redd for at du ikke tenke så mye på det – på mæ – og at vi forsvinn for hverandre om æ ikke anstrenge mæ, og æ vil ikke at nokka skal forsvinne, æ vil bare ikke at det skal være ensidig fra min side.

(æ skifta navn på den her bloggen, for første gang siden æ lagde den, så nu hete den ikke lenger side opp og side ned, nu hete den «store verk – med fotnoter – og popmusikk» fordi Jan Kjærstad sa det, om akademikera, og æ syns det va fint)