Æ tror at æ, i løpet av de siste to dagan, har truffet omtrent alle mine favorittmenneska i Tromsø, inkludert min nyeste favoritt, fantastiske lille Bjørnar, som fikk mæ til å sukke henført som bare det. Det va en god kveld på søndag, med burger på Blårock og kaffe (og mer kaffe) på VT, så va det en god dag på Sånn og hos Therese og på Blårock (igjen) og på Circa (og visstnok på VT, men etter at æ tok sistebussen hjem).

Æ lo av mæsjøl, rulla på øyan, når æ traff Inge og sa «ja, når æ fikk meldinga di i morrest… klokka fem i ettermiddag…» og når vi satt og spiste, og æ blei helt satt ut av samtalen som foregikk mellom mannfolkan som satt ved siden av oss, fordi det begynte med øl og gambling og gudan vet ka, så gikk to av dem (det va fire), for å kjøpe mer øl/røyke/greier og de to gjenværanes snakka om graviditet og katti en kvinne e mest fruktbar («12 eller 16 daga etter mensen») og kor fantastisk det e med babya og små barn og så, på ett eller anna tidspunkt etter at de to andre va kommet tilbake, sa en av dem «æ har aldri prata med dæ om det her før, vi har bare bedrevet sånt fyllesnakk» og æ satt der og va helt oppslukt, helt til dem fortsatte med fyllesnakket sitt.

Og så gikk vi på VT og satt der lenge, helt til Inge holdt på å sovne, og æ blei sittanes igjen aleina og vente på Tor Håvard. Æ følte mæ nesten litt promiskuøs, der æ bytta ut den ene mannen med en anna, og det va det tydeligvis andre også som tenkte, for først kom det en russer og lurte på om æ ville ha selskap (den naturlige konsekvensen av det va at Tor Håvard fikk en melding kor det sto «sorry kjære, men du må være kjæresten min for kvelden»). Ikke det at det hjalp, for etter at han dukka opp – etter at russern va gått, sammen med alle vennan sine – kom det en anna mann og stilte sæ opp hos oss og ville prate. Og han va merkelig opptatt av at æ visstnok e «ho jenta som har den toppen som bestandig trekk til høyre.» «øøh. OK.» «Nei, beklager, æ mente venstre». (Æ HAR INGEN PEILING! Æ SKJØNNE IKKE! Æ TROR HAN VA GAL!

Men Tor Håvard ga mæ et eksemplar av medlemsbladet til Norsk målungdom, fordi det va en artikkel der av Trond Trosterud som æ må lese. Og han sa han hadde vurdert å melde mæ inn der, i julegave, og det e så. Det e så Tor Håvard, og det e så fint, og det e så passanes. Og vi leste Grus, og lo og lo av alle skrivefeilan demmes (seriøst, dem treng en korrekturleser!), og æ fortalte han den mest fantastiske greia i verden. Fordi, når æ va ganske liten, så lovte mora mi mæ bort til en fyr, fordi mora hannes syns æ va så søt og stille og et fantastisk barn (og det va æ jo ♥), og det har æ hørt om før, men, det visste sæ, for et par uke sida, at den fyren va Ailo Gaup (og, øm, kan æ her bare få legge til at æ har googla han for første gang, og ifølge websida si, så kan mannen skrive! I hele setninge, uten (for mange) orddelingsfeil, og i det store og det hele. Fy faen). Hvilket jo fikk mæ til å tenke «Hei Ailo, la oss gifte oss, så kan æ bli med dæ på reisa jorda rundt!» (det e omtrent like edelt som det faktum at æ har fortalt alle at æ også vil ha en kjæreste som hadde kjøpt mæ en iPod. (og av andre grunna da, selvfølgelig. men, en iPod!)) Ikke det, æ tror æ hadde svimt av annahver dag, æ kunne aldri vært gift med noen som «spredde leddet og dro fingeren på plass mens jeg med pekefingern trykket beinet tilbake dit det skulle være» etter å ha gått på trynet (og hånda), auauauauau! (men han e jo søt da)

Æ føle ikke at den her oppdateringa gjør nokka for å bremse Thoralf sin idé om at æ e på vei inn i skapet igjen, eller, at æ må komme ut av skapet og si æ e heterofil. (Det va en lang, komplisert, diskusjon, som endte med Schrödingers skap)

Og i dag, mens æ venta på den siste bussen hjem, mens æ hørte på Edie Carey, fordi det plutselig blei en sånn kveld, og hørte strofen «Hey, if you ever look for me/I’m the one who’s always leaving/Hey, if you ever look for me/I’m the first to go/Oh, I can barely pull myself/Away from your fire/Still here I am running/Into the coldest night» og kobla sammen med linja «What if leaving is the only thing I know how to do?» følte æ mæ rimelig. avslørt?

Som et malapropos til alt det, så har æ innsett at æ har et eget lite alternativt univers, kor æ e gift (kanskje ikke enda, men før eller seinere), med en fyr (som æ nok aldri hadde blitt gift med, uansett kor heterofil æ va), kor æ blir her, utdanne mæ (ende sikkert opp med å ta urfolksmastern), blir professor, vi får barn (to, en med mitt etternavn, en med hannes, det e ikke som om æ noensinne kommer til å skifte navn) og blir en lykkelig liten samisk akademikerfamilie. Og det e litt rart, kanskje, men det fungere utrolig bra i hodet mitt, æ tror vi hadde vært lykkelig sammen, æ tror en del av mæ hadde vært lykkelig med det, en del av mæ tenke fortsatt at det e det æ burde gjøre, om æ skal være en god same, æ må føre Gaski-navnet videre (det e litt rart, egentlig, at det dør ut med mæ, med mindre broren min gjør nokka med det). Æ kommer ikke til å gjøre det, men æ kunne ha gjort det. Og i friheten til å ha den muligheten så ligg vissheten (mye hete der) om at æ ikke treng å gjøre det.

—

Og det her e ikke i sammenheng med nokka anna, bortsett kanskje fra at det handle om en mann, det óg, men æ kom til å tenke på det etter en samtale i dag.

Diktninga til Nils-Øivind Haagensen e min forsvarsløse elsken¹. Det e ikke nokka æ kan forklare, æ vet ikke ka det va med den som gjorde at æ blei ute av stand til å tenke anna enn «ja» til alt (stort sett). Og det e greit nok, på en måte, at Morten hadde mange gode argumenta for koffor han ikke like det, men, det bryr mæ ikke. Æ syns det e interessant å høre, forsåvidt, men æ kan liksom ikke gjøre nokka med det. Æ kan ikke peke på spesifikke dikt og si «men se på det grepet der, se på de litterære referansan, se på [bruken av ett eller anna stort og viktig litterært begrep]», for det e ikke der det ligg, for mæ. Det ligg i at det treff mæ, det sett sæ fast i mæ, det har bodd i mæ i tre år, og det e for seint å skulle si nokka om koffor, og ihvertfall for seint å skulle forsvare det ovenfor noen som e kritisk. (det e forsåvidt også et poeng, på flere områda, at æ e, i mindre grad enn mange andre, tror æ, e uinteressert i å skulle forsvare det æ like ovenfor andre. Æ like det, og det hadde vært fint om du óg syns det va bra, men æ gir egentlig blanke faen i at du ikke like det, for det utgjør ingen forskjell for min nytelse.)

(og mitt favorittøyeblikk, et av dem i min personlige mythos (æ like den ideen, om en personlig mythos, min helt egen), et av dem æ vende tilbake til for å forstå verden, e fra Japan, fra et arrangement i ambassaden i Tokyo (kanskje?), kor en gammel japansk dame kom bort til Nils-Aslak (Valkeapää) og via en ung kvinne som va med ho og tolka fikk sagt at «det rørte hjertet hennes». Og Nils-Aslak smilte, tok hånda hennes og takka, på samisk. Og æ tror at æ, så lenge æ lever, kommer til å leite etter en måte å fortelle det på som kan forklare koffor æ får tåra i øyan bare av tanken. Ho skjønte ikke ordan hannes, og ho skjønte neppe oversettelsen faren min leste på engelsk, og det spørs kor mye joik ho hadde hørt før Ole Henrik (Magga) joika, men det traff ho. (og det e nokka mer der, om forskjellen mellom det, og sånne skumle dame som prøve å finne sæsjøl, som snakke om kor dypt berørt dem blei av gud og hvermann, som leite etter kunsten i alt, som så inderlig forstår ting, sånne æ får frysninga av, men æ klare ikke å artikulere det.)

¹æ vet ikke om æ egentlig får fram ka æ mene, fordi æ ikke helt finn de rette ordan, men forsvarsløs elsken høres rettest ut. E det logisk? At det e det æ elske på måta æ ikke kan spesifisere? dessuten like æ kombinasjonen