fotnoteforelskelser og andre vakre ting

[siden Utropia har en webansvarlig som tydeligvis ikke ser poenget i å faktisk legge ut avisa på nett (mæ, bitter? aldri), ser æ mæ herved nødt til å fikse ting sjøl. Og siden æ ikke vet kordan æ legg ting ut på utropia.no, så gjør æ det her.]

Fotnoteforelskelser

Jeg liker fotnoter1, de er, sammen med hakeparenteser,2 mine favoritter i måter å modulere skrift på3. Fotnoter er sterkt undervurderte4, men jeg tror kanskje det bunner i en redsel for å virke [intellektuelt] pretensiøs5. Derfor vil jeg6 med dette slå et slag7 for videre [og bredere]8 bruk av fotnoter: frykt ikke, de er fortreffelige!9

Siri Gaski10

1Fotnoter er som små hemmeligheter, fordi de stort sett består av unødvendig tilleggsinformasjon – eller kildehenvisninger, men det er kjedelige fotnoter og de gjelds ikke – fordi man i fotnoter kan si ting man kanskje ikke på fullt alvor kan si i selve teksten.
2Hakeparentesene gir også mulighet for å legge til ekstra mening i tekster, selv om det jo selvfølgelig ikke er noe man gjør/skal gjøre, men du har i det minste muligheten, og holder ikke det i seg selv?
3Og semikolonet da, selvfølgelig, men det forsøker jeg å begrense bruken av, det er slikt et vanskelig lite tegn, det får så lite respekt fra folk flest at jeg ser meg nødt til å være litt ekstra ærbødig ovenfor det. La oss som vet hvordan det skal brukes gi det frihet til å eksistere i teksten, kun der hvor det passer, ikke som en fetisjistisk pyntegjenstand enhver idiot benytter i et forsøk – et mislykket et sådan – på å virke intellektuelt fremadstormende.
4Jeg tror ærlig talt en del av sjarmen i fotnoter ligger i tekststørrelsen: om bruk av bare store bokstaver er tekstversjonen av å rope, så er fotnoter ting du hvisker, de er det øyeblikket hvor skriveren [av teksten] en liten stund fjerner en av de mange veggene som skiller vedkommende og leseren, som for å si ”jeg vet! Det er fantastisk!/kjempeteit!”
5Fotnoter sier liksom ”jeg har så mye kunnskap at det ikke er plass til at i hovedteksten [er du imponert? Hæ? hæ? hæ?]” siden teksten jo skal [burde] kunne leses uten fotnoter, da blir fotnotene pretensiøse overflødighetshorn av kunnskapsbriefing og ordonani, og såntno vil ikke lesere flest ha. (Skal det onaneres, skal det gjøres kroppslig.)
6Som den subjektivt elskende forsvareren av fotnoter, semikolon, hakeparenteser og tankestreker – og andre typografiske vidunderligheter.
7Et penneslag
8Se, så praktisk! Ellers kunne du som leser ha trodd at jeg mente fortsatt og ikke forstørret.
9Eller: frykt ikke, […] i dag er født dere en fotnote, men vi har jo visstnok nådd en tidsalder hvor bibelske allusjoner ikke lenger nødvendigvis forstås av det store flertall. Hva blir det neste? Mennesker som ikke har hørt om Shakespeare? Gud – og litteraturhistorien – forby!
10Når vi snakker om hemmeligheter: egentlig heter jeg Siri Katrine Gaski, men det var det plutselig ingen som visste, og når det gjelder hemmeligheter man holder for seg selv, så er det en ganske dårlig en. Så da vet du óg det, selv om du antakeligvis ikke bryr deg i det hele tatt. Men jeg kan ta meg friheten til å si det, siden dette er en fotnote og den er irrelevant. Det er det de kaller en vinn-vinn-situasjon.

Du Ove, du Ove

Eg, Ove Kvamme
Jens K Styve
Damm

Noen ganger, når jeg skal kjøpe meg den første CD-en av en artist jeg kun har hørt om fra før, hender det at jeg tenker kvantitet – siden jeg ikke kjenner kvaliteten, men antar den er god – og velger CD-en med flest sanger. Prisen på nye norske bøker tatt i betraktning er kanskje sidetall en god måte å velge fra en tilfeldig samling romaner. Ulempen er at du da definitivt vil gå glipp av Eg, Ove Kvamme, for med sine beskjedne 160 sider ligger den nok ganske langt nede på kvantitets-listen. Da er det heldig at den ligger tilsvarende høyt oppe på kvalitets-listen. Denne boka må være på 160 sider, ikke mer og i hvert fall ikke mindre, det dekker alt av nødvendig – og unødvendig, Ove Kvamme er en rar, rar mann – handling og tenking.

Ove Kvamme – og det er faktisk totalt umulig å tenke på ham uten både for- og etternavn – er reist tilbake til oppvekststedet sitt for å finne sannheten om både det ene og det andre, men mest av alt om faren. I hans innsirkling – både metaforisk og bokstavelig, med gps – av sannheten om det som skjedde dengang da, blir leseren også med på å sirkle inn hvem Ove Kvamme er, og kanskje like viktig: hvorfor han er som han er.

For Ove Kvamme er en av de merkeligste hovedpersonene jeg er blitt utsatt for, motivasjonen hans for stort sett det meste – bortsett fra nødvendige ærend – er meg totalt uforståelig, men Jens K Styve makter å beskrive og forklare karakteren på måter som gjør at jeg – heller enn å miste interessen – tar meg selv i å riste på hodet og si ”men Ove da…” I tv-serier og lignende er det lett å forklare de forskjellige karakterene nøyaktig hva de nå burde gjøre for å komme ut av knipen de er havnet i, og akkurat som du med skrekkfilmer føler et behov for å riste i karakterene og si «ikke gå inn dit, ikke bli med ham, ikke forlat bilen» har du noe av det samme i forholdet til Ove Kvamme, dette ønsket om å styre ham på rett vei, å si «nei, ikke sånn, gjør det og det.»

Slutten – og her skal jeg ikke avsløre noe annet enn at boken har en slutt, og akkurat det var vel ganske åpenbart, særlig all den tid til og med Den uendelige historien slutter – er slik at du først tenker ”men…”, for så å innse at det egentlig ikke kunne ende på noen annen måte. Det er, uten at jeg helt klarer å finne de rette ordene for å forklare, en fullkommen bok, på sin måte. Om Jens K. Styve hadde et prosjekt i denne boka, så virker det, for meg i hvert fall, som om han har klart å gjennomføre det akkurat som ønsket. Problemet, om man kan kalle det noe slikt, er kanskje at prosjektet og fullkommenheten er i så små skalaer – og da tenker jeg ikke på sidetallet i det hele tatt. Men personlig tror jeg at om Styve fortsetter å skrive bøker – og det håper jeg inderlig at han gjør – så vil skalaen vokse, og leseopplevelsen med den. Jeg gleder meg allerede.

SIRI GASKI

Vakkert vitnemål

Ingen vitner for vitnet
Christian Refsum
Oktober

Lyrikkens liv – skrevet av Janss og Refsum, eller som lyrikkforeleseren min, til tomme blikk, sa: Christian og Christian – er læreboka som oftest fikk meg til å smile litt for meg selv mens jeg satt og pugget pensum, og enhver student burde vite å sette pris på slikt. Det var også hovedårsaken til at jeg ville lese Ingen vitner for vitnet. Og akkurat som Christian Refsum klarte å skrive en lærebok man nesten har lyst til å lese for gøy, har han også skrevet en roman man kan lese for å kunne nyte gleden i god lærdom.

Historien i Ingen vitner for vitnet er god, men det som gjorde den til en stor leseropplevelse for min del, var mange små episoder, sideblikk og ting du har tenkt, men aldri har tenkt over at du tenker på. Detaljer som ”Man orker ikke for mye av en slik person, men man blir på en måte oppstemt av at han finnes.” eller setningen som nesten fikk meg til å le upassende høyt i all offentlighet: ”På universitetet lærer man å føle stakkåndet opphisselse over å komme på en original, men treffende definisjon av et begrep som under én prosent av Norges befolkning har hørt om.”

Jeg klagde til en venn om folk som snakker/skriver som om de har svelget fremmedordbøker, folk som bruker språket på en slik måte at alle flerstavelsesordene mister betydningen og mest av alt fremstår som neonskilt som hyller talerens kunnskap, og om motsetningen mellom dem og mennesker som kan bruke tilegnet kunnskap på en organisk måte, slik at henvisninger til franske teoretikere med navn de færreste kan uttale ikke virker som skryt, men heller underbygging av poenget man vil fram til. Derfor er det så deilig å lese setninger som «[…] man ønsker ikke å møte blikket hans, å se inn i den andres ansikt, som Levinas kaller det, […]», å bli videreformidlet denne kunnskapen uten at det virker belærende, uten at man må ha en doktorgrad i Levinas for å forstå referansen.

Av og til, når jeg leser bøker jeg synes er eksepsjonelt gode, ender det hele opp med å uttrykke seg i fysiske reaksjoner: jeg må legge boka fra meg, strekke på armene, jeg blir ute av stand til å sitte stille, jeg må stoppe opp og skrive noe selv, og om jeg er alene hender det at jeg rett og slett må hoppe en stund. Denne boka førte til alle de ovenstående reaksjonene, samt et par til som vi ikke trenger å gå nærmere inn på. La oss bare slå fast at denne boka, og Refsum, nesten får meg til å ville flytte til Oslo for å gjøre ferdig allmennlitteraturgraden min, og mitt forhold til Oslo tatt i betraktning, sier det sitt.

SIRI GASKI

2 thoughts on “fotnoteforelskelser og andre vakre ting

  1. fotnötter
    en annan som gillar fotnoter, eller «fotnötter» som vi brukar säga lite skojsamt i Sverige, var eric hermelin. du kan kolla in hans översättningar av persiska poeter (Attar, Rumi, Khayyam mfl) från 1920-1935. Det är verkligen fotnoternas Mecka. // Ville

    • Re: fotnötter
      Hihi, fotnøtter! Det har jeg aldri hørt før:> Og takk for tipset, fotnotefetishister er bestandig morsomme å lese (og persiske poeter burde man jo bestandig lese mer av).

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s