så mye kjærlighet at du aller helst vil gråte

Hei. God jul! og andre intetsiganes uttrykk for generell glede og gode ønska. (nitti prosent av alle bloggan æ les e på engelsk, og alle e veldig politisk korrekt og sir «blabla god jul! Til dem som feire! God dag til alle andre!» og det slår mæ igjen og igjen at det virke litt passivt-aggressivt, egentlig. Det e ett eller anna med det som får mæ til å tenke at det e mer enn bitanke, «å nei, æ må inkludere alle de slitsomme folkan som ikke tror på det samme som mæ.» Æ vet ikke, men æ tenke hovedsaklig at æ feire jul, derfor e det naturlig for mæ å si god jul, og anta at folk flest har vett nok til å skjønne at æ ikke prøve å tvinge på dem en feiring dem ikke tror på, men heller et håp om at dem også har en god dag, en god «jippi, sola snur!»-fest, eller ka som helst. Æ har kanskje for stor tiltro til folk flest.1)

Det va uansett ikke det æ skulle si, sånn bortsett fra den delen med god jul!, for i videreføringa av det lå en julegave æ lagde til faren min, en mix-CD med femten sanga om USA-turen min/vårres tidligere i år.

Den kan lastes ned her, og om du vil se alle bildan, så finnes dem her (med mine veldig hjelpsomme kommentara til hvert bilde). (æ tror helt klart polaroid-formatet e Alexander sin feil, æ e blitt påvirka av Nord-Norgebanen, men det fungerte utmerket: æ lagde et egen CD-hefte, av side fra en russisk bok, sydd sammen, med pålimte bilda. det hele e så vakkert at æ har mest lyst til å bare ta på den hele tida)

Og, OK, greia e, æ e så utrolig fornøyd med den. Det e den første, ordentlige, fysiske representasjonen av kor lykkelig den reisen gjorde mæ. Æ har skrevet – og snakka – helt utrolig lite om den, ting tatt i betraktning, men det e mest fordi æ ikke vet ka æ skal si. Æ finn ikke ord, og når æ prøve, så blir æ som regel utsatt for folk som ikke forstår. Og æ har full forståelse for at folk ikke forstår den utrolige kjærligheta æ har for det utrolig idiotiske landet. I diktsamlinga si skreiv Kristin A. Danielsen2 at hennes (les: diktets jeg) forhold til nynorsken va som en mors forhold til barnet som e blitt heroinist, kor ho tenke at «men det e da ikke ungen min, ungen min e så fin og snill og grei og fantastisk», og mitt forhold til USA e litt sånn. Samtidig som mitt forhold e litt som et søskenforhold, kor du av og til vil slå lillebroren din i bakhodet og si «ærlig talt, e du dum, eller?», men kor du angrip alle andre som sir stygge ting om han. Den ubønnhørlige kjærligheten kommer både på tross av og på grunn av alle de idiotiske tingan, og det ene utelukke ikke det andre, og sjøl i de mørkeste øyeblikkan (når du sitt på en buss fra St Louis til Chicago og har lyst til å bannes høyt fordi du e så jævlig lei av alle flaggan, alle GOD BLESS THE USA, SUPPORT OUR SOLDIERS, alle de idiotiske tingan alle de idiotiske folkan tror på), så e det så mye kjærlighet at du aller helst vil gråte fordi du vet kor fantastisk det kan være. (fordi det første du så når du kom ut fra flyplassen, på parkeringsplassen (inn i den bittelille bilen med «caution: Norwegian driving» rundt bilskiltet) va en av de gule sløyfan og du tenkte «faenfaenhelvetefaen» helt til du kom nært nok til å se at det sto «PRETEND EVERYTHING IS OK» og hjertet ditt sir «ja.» sir «ja» og «å» og «æ elske» «Æ elske» og du elske og det finnes ikke ord og du aller mest tenke at folk som ikke kan skjønne det, vel, dem kan ikke skjønne en av de vesentlige delan av dæ, og det e litt synd.)

I tillegg til at æ elske at de tretten sangan om USA e omkransa av to sanga på samisk. Det va egentlig begynnelsen. Fordi Adjágas og «Dolgemátki» (fjærreise?) fulgte mæ over hele USA, fordi Niko Valkeapää og «Ruoktu vaimmus» (og Ailu, bestandig Ailu også) va en påminnelse om alt æ glemte å savne, men visste at æ har. Fordi uansett ka æ e, uansett ka æ gjør, så e æ same. Ani DiFranco syng «every time I move I make a woman’s movement» og æ like den linja på nynorsk: kvar gong eg rør meg er det ei kvinnerørsle, og hver gang æ gjør nokka, så e det samisk. Og om folk ikke skjønne det heller, så. bryr æ mæ ikke, fordi æ vet det, og det holder.

Det finnes en myte i samisk kultur3 som sir at når saman blei skapt, kom til Sápmi, så plasserte sola et reinsdyrshjerte i jorda. Og at så lenge du kan høre hjertet banke, så e det håp for saman, så finnes vi fortsatt. Det e en fantastisk idé, faren min fortalte mæ om den en gang, vi snakka om en film (plana, bare plana), om sjamana og håp og nokka stort. Men det e ikke bare ideen, det e nokka mer der, det e en visshet, tror æ, om at du ikke treng å høre etter (en frykt for at det blir borte, uvitenhet e glede), du vet at det fortsatt slår, og du vet at om du legg et øre til bakken, om du prøve å høre etter, så e det en innrømmelse av destruksjon, og det vil være det mest destruktive av alt. Broren min fortalte om en myte fra Midtøsten, eller deromkring, om at rundt jul, så slår Sirius (tror æ?) sæ sammen med Orions belte, sånn at det ser ut som om det e fire stjerna, at det va et tegn på at nokka stort skulle skje. Og juleevangeliet e på fjorten vers, og tatt i betraktning kor stor kulturell betydning det har, så virke det reint latterlig lite.

Æ har en følelse av at æ har brukt hele 2007 på å jakte på nokka som e så nært ved å la sæ gripe, men som ikke helt e der enda, hele året føles som begynnelsen på nokka, uferdige tråda æ ikke kan nøste opp i før dem vil la sæ nøste opp i, æ har en følelse av at alt æ skriv følg den samme uferdige tankerekka, æ håpe 2008 blir bedre i så måte, med hele setninga og begripelige idea. Æ vil ha tangible. (det e et fint ord.) Men æ tror at på tross av den totale mangelen på studiepoeng, så har 2007 hatt en lang rekke ting som kommer til å bli fantastisk, når dem får spilt sæ ferdig. Og æ glede mæ til å se kordan det går, æ glede mæ til 2008, fordi det e nødt til å bli fantastisk. Så det så:>

1Meterologen på NRK1 sa ett eller anna om at det va ekkelt vær i Nord-Norge, «men pent hos folk flest.» Det e nesten så æ vurderte å bli fornærma

2æ anmeldte den boka, og e i og for sæ fornøyd med anmeldelsen min, men. Æ fikk tilsendt en pdf-fil, fordi den ikke va ferdig hos trykkeriet eller nokka sånt. Og når æ så boka i bokhandelen tenkte æ «å.», for æ syns den va utrolig stygg. Boka i sæ sjøl va fin, men formatet va så rart, den e liksom kjempestor og kvadratisk, og det hele va bare litt rart. (og det e delvis fordi en liten del av mæ tenke at det e så bortkasta å bruke så mye papir på en diktsamling kor enkelte side bare har en linje tekst, men det e.. dårlig kunstforståelse.) Men det e nok mest fordi æ elske små bøker, æ like ikke store bøker som kreve stor plass og e vanskelig å bære med så.

3Cathrine Krøger anmeldte en bok av Brita Pollan, og det va en veldig god anmeldelse, uten at det burde overraske noen, siden Cathrine Krøger e en vettig dame, og Brita Pollan sikkert skriv vettige bøker, men Krøger klarte å bruke ordet «samekulturen». Og det plage mæ. Det får det til å høres ut som om alt samisk e én ting, alle sama e én homonym greie, alt samisk kan puttes sammen inn i samekulturen, en helt egen greie, i motsetning til den norske kulturen, som tillates særegenheta fra region til region. Men en same e en same, det sæ være sjø-, reindrifts-, akademiker-, kaffelattesama eller ka vi nu enn kan være.

4 thoughts on “så mye kjærlighet at du aller helst vil gråte

    • Æ tror kanskje det e den fineste gaven æ noensinne har gitt bort, og æ har hatt fryktelig lyst til å [rømme hjemmefra] helt siden mars en gang, så, du e ikke aleina.

    • Æ tror kanskje det e den fineste gaven æ noensinne har gitt bort, og æ har hatt fryktelig lyst til å [rømme hjemmefra] helt siden mars en gang, så, du e ikke aleina.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s