Æ tror iTunes prøve å se kor mye som må til før æ begynne å gråte, nu har den spilt «Rain» av Patty Griffin tre ganga (tre forskjellige versjona da), og greit nok, æ satt den på shuffle med alle Patty Griffin-sangan, men det e over hundre av dem, så æ syns det va litt ofte. (æ like ikke helt den ene linja i den sangen («I’m not looking for the rest of your life, I just need another chance to live»), den e så deprimeranes og co-dependent. (æ e trøtt, æ kreve retten til å bruke engelske ord æ ikke kan huske om det finnes en norsk versjon av)

Æ vet ikke ka æ skal si, vet bare at det meste av alt æ vil si e upassanes og smått hemmelig; ikke fordi æ like å ha hemmeligheta, mest fordi æ ikke like å ydmyke mæsjøl? sånt som skjer når man har hemmeligheta om andre. Omkring andre. Ikke nødvendigvis om, bare. Æ vet nokka om mæsjøl som omhandle noen andre, og. sånt.

Her om dagen tenkte æ på ting, det va en av de der lange, kompliserte tankerekkan som du plutselig dett ut av og glemme helt, bortsett fra en eller to små linje, og den ene lille linja va «æ e ikke lagd av sukker, men hadde æ vært av is ville du smelta mæ med engang» og den andre va «om æ hadde vært av typen som slo knyttneva i veggen, så hadde æ gjort det nu [det finnes mange murvegga på universitetet]». Og det e jo noget uheldig sammenhenganes. Det går litt opp og ned med livet.

Æ vandra rundt og va lykkelig helt til æ plutselig blei bitter, helt til æ ville si slemme ting til folk som ikke kan nokka for at æ vil si slemme ting til dem, folk som ikke har gjort nokka for å fortjene det. Til og med æ skjønne at æ ikke kan være bitter på folk på grunn av ting æ sjøl e skyld i. Men noen daga e det vanskelig å la være.

En helt anna ting e at æ har så lyst å fortelle om den fantastisk ironiske hendelsen, den som egentlig mest av alt e ironisk på den måten bare Cleanth Brooks mene e ironisk, men som æ tillate mæ å tenke på som ironisk, fordi det va min teite situasjon og I’ll cry if I want to. Eller le, og finne ut at det e det mest fantastiske øyeblikket i livet mitt, om enn bare fordi æ aldri (forhåpentligvis) kommer til å sitte igjen med den samme følelsen av «det her e den dårligste scenen i alle de dårlige b-filman æ noensinne har sett». Og fordi æ, om ikke anna, har fått nye og interessante konnotasjona til linjen «I’d chime in with a «Haven’t you people ever heard of closing a goddamn door?’/No, it’s much better to face these kinds of things with a sense of poise and rationality».

La oss late som om æ ikke har hørt så mye på Panic! at the Disco at æ huske sangtekstan demmes. … Det e ren løgn, æ har hørt på CD-en på repeat minst fjortenhundre ganga. Cirka. Den har en kvalitet æ ikke hadde funnet i musikk før: det skjer så mye på en gang at hjernen min ikke kan gjøre anna enn å gå til summetonen. Det e høyt også, og det e litt fint når det e mørkt ute.

De andre tingan som gir mæ summetone (fordi æ ikke kan meditere, æ mene, om noen skulle sette mæ i et stille rom og si «sitt her til tankan dine e tom» hadde æ antakeligvis svimt av før æ kom så langt. Æ kan underholde mæsjøl i timesvis, æ kan ikke la være å gjøre det) så langt e bilda tatt med pop9-kameraet mitt. Og det ene teaterstykket æ så tidligere i høst, «Hangen til…», der foregikk det så mye at når det va over, va hodepinen og mageknipen min borte. (Det va psykosomatiske hodepina og mageknipa, dem varte i over en uke og det e det teiteste æ har vært med på så langt; æ tror dem kommer tilbake snart, fordi verden e uunngåelig på dumme områda. og fantastisk.) Og akkurat der og da tror æ det va det beste komplimentet æ kunne gitt.

Og se så: syv avsnitt om én ting. (dem handle om det samme sjøl om du kanskje ikke ser det) Og enda gråter æ ikke. To tomla opp til mæ, og en god natt til alle andre!