Regn det her som punkt en av fjortenhundre æ vil skrive. Regn det her som en midlertidig lovnad om å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, bortsett fra en ting æ innså etter å ha tenkt på det, for det va det æ sa til alle når dem lurte på ka æ mente om den, «æ må tenke på det», fordi æ va skjelven, og æ tror sjela mæ gikk i småbita og æ skalv, bokstavelig talt. Men det æ innså va at æ kan ikke se på det som bare en film. Det e historie[n min], det e ting der – Læstadius pekte sæ ut på måta æ ikke hadde tenkt på før – som har påvirka situasjona helt fram til mæ (og det e der æ treff på problema med tankegangen om at nutida ikke burde måtte beklage fortida. Fordi den har påvirka nutida mi, sjøl om den ikke har hatt en lettbeviselig direkte innvirkning, det e ting der, viktige ting, og det e dårlig gjort at det bare e æ (i motsetning til dokker, og i det her tilfelle alle dokker som ikke e sama) som skal påvirkes av det) og det gjør at det hele va overveldanes. Det gjør mæ villig til å gråte skamløse tåra og det gjør mæ villig til å si at det her e min grunnlegganes essensialisme. Æ e en grunnlegganes essensialist, sjøl om æ like det aldri så lite.

(sant det e fint å vite at det der bare e prologen på alt æ burde skrive om den filmen? tenk så mye mer komplisert det kan rekke å bli)

[ting æ noterte] «… og [du] ser rart på mæ – all qualities I like in a man.» «man skal ikke kaste den første steinen i glasshuset uten først å ha fjernet glassbjelken i sitt eget øye» «Åndssnobber er kortvokste, tykkfalne menn som hører på Wagner og leser tunge tekster på tysk» [«I’d be Cinderella if [you gave me an awesome way to end this sentence]»]

[ting æ sa] «vent litt, Inge ga mæ et kompliment, æ må bare nyte det ferdig»
(Inge fant tittel på kåseriet mitt etter at æ sjøl hadde gitt opp, nokka som vel bevise at også æ har bruk for kulturredaktøra:>)

[tekst på skjerm:] «eg vil vere som filmfestivalen»
[ting æ sa] «Ka da, kort og intens?»
[tekst på skjerm, parafrasert] «og då tenkjer eg ikkje på kort og intens»