Æ kommer ikke helt over at Heath Ledger e død. (– – –) Mest av alt fordi han bestandig har vært en av favorittskuespilleran mine, på den der måten som gjør at du ikke tenke over det, helt til du ser at han spille i en ny film. Ikke på grunn av Brokeback Mountain, som man kanskje skulle tro, ei heller for A Knight’s Tale (som kanskje e verdens beste kjempedårlige film), men derimot for 10 Things I Hate about You, filmen som kom ut i 1999, og som æ fortsatt elske mer enn æ kanskje strengt tatt burde.

Æ huske at æ så den første gang, på Verdensteateret, i en ganske tom sal, når æ va 16. Det va noen andre folk der, dem va antakeligvis så gammel da som æ e nu, cirka, og dem lo på alle de gale plassan og skjønte ikke ting æ syns virka selvsagt, dem lo for høyt av scenen æ satt og smilte til, fordi den klarte å virke genuint trist og genuint latterliggjøranes av andre triste filmscena samtidig. Æ vet ikke helt, æ vet bare at siden den gangen, høsten 1999, så har livet mitt vært fletta sammen av sitata og øyeblikk æ som regel e aleina om å skjønne.

Det va vel mitt første møte med en hovedperson med imperfeksjona æ kunne kjenne mæ igjen i (om ikke i det mest fantastiske øyeblikket – det æ maila til en venn av mæ når ho blei dumpa av en anna venn, ei som het Kat, akkurat som Julia Stiles gjorde i filmen – «people percieve you as somewhat…» «tempestuous?» «heinous bitch is the term used most often»), min første film om noen som kom hjem fra skolen og leste Sylvia Plath, ei som ville studere på Sarah Lawrence (og som bodde i Seattle («go Huskies!» «…»)), ei som elska faren sin og søstra si, men som va dritlei ansiktan demmes. («I happen to like being adored, thankyouverymuch!»)

«Who needs affection when I have blind hatred?» «Leave it to you to use big words when you’re smashed» «Bratwurst? Aren’t we the optimist! Next time keep it in your pouch, OK?»
(«has anyone ever told you you’re amazingly self-assured?»
«I tell myself that every day») («she «hates you with the power of a thousand suns», that’s a direct quote by the way») (osvosvosv)

Æ tror kanskje mine romantiske ideala kommer til å være Heath Ledger/Julia Stiles (og, selvfølgelig, Alicia Silverstone/Paul Rudd) en god stund framover – dem e min versjon av Humphrey Bogart og Ingrid Bergman.

Æ plukka med mæ Poe sitt album Hello fra tilbudshylla på Platekompaniet på grunn av den filmen, æ hørte på Barenakes Ladies på grunn av den filmen, æ tar mæsjøl i å le i upassanes øyeblikk på grunn av ting som minne mæ på den filmen. Og om æ fortsatt har en viss svakhet for menn med langt og/eller krøllate hår, så e det nok i ganske stor grad Heath Ledger sin feil.

Kat: You know, you can’t just buy me a guitar every time you mess up.
Patrick: I know, but there’s also drums, bass, and maybe someday a tambourine.