på innsida e æ metafysisk og vakker [skamløs]

Æ gjorde et ærlig forsøk på å skrive nynorsk i går – æ prøvde å lage Inge et forslag til en kulturleder og kom fram til at tromsødialekt nok va et dårlig valg – og det har æ ikke gjort på ganske lenge. Æ burde nok bruke mer nynorsk, det kan umulig skade, men æ e redd for at det ende opp i et slags samnorskhybrid som hadde gitt norsklærera verden over mareritt. (I 2005 (ca) va æ språkeksempel for fem norskstudenta i Austin – det va litt gøy, og æ tror dem hadde godt av å høre nokka anna enn østlandsdialekta til lærern (som huska både mæ og faren min fra Chicago i 2001, det va ganske godt gjort))

Æ snakka med en mann i går, og han sa «[…] der æ har hørt av dæ i kåserian dine og lest på bloggen din […]» og æ satt i møterommet til Samfunnet/Studentstyret(?) (for der va det tomt og stille) og begravde hodet i hendern så godt det lot sæ gjøre. Lille søte bloggen min, ka skal det bli av oss? (det e sånne øyeblikk æ tenke «bokmål! og saklighet! og mer gjennomtenkte argumenta!» – før æ innser at det hadde fjerna bærebjelken i alt æ skriv, så kanskje ikke. (men det e en linje mellom ærlighet og åpenhet og det private som æ bør finne ut av – æ skulle ønske æ va modig nok til å være skamløst ærlig, om alt.)

Det andre (tredje? Nokka anna) æ har tenkt litt på va et sitat i DN2 på fredag (logisk nok):

Det er sykt lett å fornærme en gutt. Det er bare å ikke si «ja takk» når han tilbyr seg å ta hånd om deg.
[Maja Karlsson, «Kom ut, gå ut, stå ut», Könskrig (svensk antologi]

Og det æ tenkte va ikke egentlig direkte knytta til det sitatet sir, der gikk en tanke derfra til kor overraska æ blir når noen legg an på mæ, kor typisk (?) det e at det som regel e fulle menn – godt voksne fulle menn – og fra det til den naturlige konklusjonen at æ enda ikke har sagt nokka om.. greier. På tross av at det e gått ett år og litt til.

Fordi, før æ dro til USA, mens æ planla turen, så va det en kalkulert risiko involver. Og den kalkulerte risikoen inneholdt faktoren vekta mi gjør at æ kan reise tryggere enn mange andre. Æ e så tjukk/lite attraktiv at sjansen for å bli antasta på åpen gate/overfalt på et nattog fra punkt A til B e betydelig mindre enn om æ va tynnere/penere.

(det ironiske e at æ skriv det her for hånd, at æ e så sammenkrølla i foster/forsvarsposisjon som man kan bli mens man sitt)

Og æ vet ærlig talt ikke om det e dårlig feminisme, dårlig menneskeverd, eller bare innsikt i både sjøl/sjel og samfunn, men uansett kor ubehagelig det e å si/høre, så e det sant. Med mindre æ e eneste kvinne i rommet, så e æ aldri den peneste (den folk gravitere mot) jenta tilstede. Det e ikke sjølmedlidenhet (æ blei ferdig med å klage over akkurat det når æ va fjorten, det e poengløst å bæse over menneskelig natur), det e genuin overraskelse når noen sir «så fin du va!» fordi det e ikke de kriterian æ blir bedømt ut fra. Æ e smart, hyggelig, flink å skrive (fullt klar over mitt eget intellekt fordi tenke mer på det enn den uperfekte kroppen min) og ikke sånne ting som du ser før du har snakka med mæ.

Æ har gått glipp av en del av de typiske jente-opplevelsan som følge av det, men æ tror ikke det e et stort tap å ikke ha blitt lagt an på av overstadig berusa menn på min egen alder. Og æ har ikke en konklusjon her, det finnes ikke en enkel fire-trinns-løsning på kordan man kan gjøre verden perfekt, æ vet ikke kordan den skulle bli det uansett (det hjelpe jo ikke om æ skulle bli fortalt at æ e attraktiv, så lenge man fortsatt får høre menn fortelle historia om den pene jenta han hadde sex med når han va full og den stygge jenta han våkna med når han va edru)

Det eneste andre, som æ syns e interessant, og som kanskje kan være interessant for andre e en tanke om at så lenge æ ikke sir nokka om det, så finnes ikke kroppen min som en fysisk størrelse. Ironien i at æ har bestemt at om æ noensinne havne i en spørreundersøkelse med spørsmål om «kor fornøyd e du med dæsjøl på en skala fra nokka til nokka», så skal æ svare kjempefornøyd, bare fordi æ e så jævlig lei av alle resultatan som vise at 99.5% av alle jente hate sitt eget utseende. Det e destruktivt at folk som e ubegripelig pen klage, fordi det ikke levne folk som mæ rom for å si «nei, æ e ikke fornøyd, all den tid æ godt kunne veid minst 20 kilo mindre». (Æ vet ikke om æ e fornøyd eller ikke, æ tenke ikke på det. Kroppen min e der, alle delan funke som dem skal, mer eller mindre, og stort mer enn det bryr æ mæ ikke om.)

(egentlig tror æ konklusjonen må bli at det kanskje va nokka i det når Marius på spøk sa «kanskje du e en mann fanga i en kvinnekropp» og æ svarte «eller kanskje æ e en sjel fanga i en kropp i det hele tatt!» Kanskje e det nokka i t-skjorta æ eie som proklamere at æ e «pretty on the inside»? Æ tror det e irrelevant uansett; æ e, det holder. Så får dokker andre klage over de feite låran og stygge arman og rare knærn og stygge føttern og senate arman og store magan og alt som e galt med puppan dokkers og fingran og hendern og halsen og hodet og håret og har æ truffet på kompleksan dine enda? For æ syns du e pen.)

One thought on “på innsida e æ metafysisk og vakker [skamløs]

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s