(en av de tingan æ tenke, om og om igjen, og som overraske mæ like mye hver gang e «det e urettferdig at det va mæ». Det e sant, da, og riktig, og, ja, urettferdig, og æ skulle ønske det blei sittanes fast, at æ huska på det, i stedet for at det kommer tilbake gang på gang på gang. Det e urettferdig, det e alt)

—

Æ og Inge snakka om ett eller anna, uten at æ kan huske ka det va, men på et tidspunkt kom følgende ordveksling:
mæ: […] bare vent, en vakker dag skriv æ en bok om det!
Inge: Det er ein viss forskjell på å skrive ein bok og eit blogginnlegg da.

Du verden som æ hate det når folk oppsummere mæ i en enkelt setning:D

—

[Det e ett eller anna om at æ vil ha. æ vet ikke kordan æ kan si det. Æ sukka henført over brannmenn en viss periode (for ikke så altfor lenge sida, så etter at æ slutta å være heterofil), og når æ tenkte mæ om så innså æ at det va fordi. Æ e smart nok fra før av, men like tanken på noen som e sterkere enn mæsjøl. Kan man si det? Æ tror det e det æ mene, æ tror brannmannan bare va projisering.]

—

Æ har altfor mye å gjøre, så æ les teite bøker og høre på musikk æ hadde rulla på øyan av når æ va sytten. Søtten? Sytten. Semesteret mitt e over om en og en halv måned, det va litt urovekkanes. Og musikksmaken min begynne å nærme sæ det smakløse, uten at æ har det i mæ å klage over det. Æ nynna på «Snakes on a Plane (Bring it)» i hele går, og tenkte vakre tanka om. ting æ ikke tenke på.

—

(det va urettferdig, men. Problemet e at æ prøve å endre reaksjonsmønsteret mitt. Hadde det vært for to år sida, så hadde æ stukket av og blitt borte, men nu blir æ. Og det e uvant. Og ubehagelig. Og fantastisk. Og æ tok mæsjøl i å tenke på Hans Herbjørnsrud, for æ tror det va han som skreiv rundt det ene defineranes øyeblikket (æ huske ikke lenger, æ skal spørre noen æ tok det kurset med), og det e en fascineranes tanke akkurat nu. (av alle idiotiske ting som kunne vært et defineranes øyeblikk, sant?))