Æ e en feminist. For fokker.

Øyvind Mikalsen12 kom vandranes inn på desken og sa «Gaski, æ skjønne ikke kommentaren din!», og det første æ tenkte va «fy faen, æ elske det når folk bruke etternavnet mitt når dem snakke til mæ»3, mens æ svarte «men det e da ikke min feil at du ikke kan lese.» (også sa æ «æ kan lage en Unge Høyre-oversettelse»4) (æ, bare, noen ganga satse æ visst på at fremmede folk skal like mæ på tross av alt æ sir. Æ vet ikke helt om det funke)

Det viste sæ etterhvert at avsnittet han hadde problema med (æ tror det va bare ett, dog, det e kanskje optimistisk?) va følgende

Det finnes sikkert en ganske stor andel (teite) menn som ikke tenker på kjønn, fordi de ikke må – det kan jeg til og med forstå, selv om jeg ikke har forståelse for det. Men kvinner som ikke ser at omgivelsene forholder seg til dem i forhold til deres kvinnelighet – eller mangel på sådan – må være, som venninnen min sa, litt blåst. Eller bare helt uendelig optimistiske.

Og, OK, greia e, når han leste det, og sa «så du mene at menn e normalen og kvinne bestandig e kvinne?» (nokka sånt, det va ikke det han sa, æ feil-frasere muligens mye, det e litt verre enn parafrasering, tror æ), så endte æ opp med å si «Ja?». Fordi det virke kjempelogisk for mæ. Kjempelogisk og uunngåelig. Men æ tror ikke æ klare å forklare koffor det e kjempelogisk. Fordi det e så åpenbart.5 Men den logikken fungere jo ikke bortsett fra i mitt fine lille hode, så. Hjelp? Æ mene (å gud, æ hate det her spørsmålet), e det bare mæ? Det kan det jo ikke være, såpass nekte æ å tro.

E det en sånn greie menn ikke kan skjønne? Fordi dem ikke e nødt til å tenke på kjønn? E det preposterous (av alle ord å glemme på norsk) av mæ å anta at alle andre kvinne/jente i hele verden e nødt til å tenke på kjønn? Det e det jo, men, kor mange e det som ikke tenke på det? Ikke nødvendigvis i en feministisk kontekst, men mer enn sånn «se, han fyren stirre på mæ, han e full, å fryd» (fordi dem vet ka som kommer), fordi du vet at det faktum at du e jente gjør at fulle menn godt kan legge to og 1/2 sammen, få fire, og bestemme sæ for at du vil ha sex med dem, eller i det minste snakke med dem.

Æ endte opp i en situasjon på fredag kor æ blei sittanes å se på at Benedikte blei snakka til av en godt voksen, godt full mann, uten at det egentlig va nokka æ kunne gjøre (bortsett fra å sende ho sympatiske smil og skuldertrekk, ka kan du gjøre, liksom?), og det va i og for sæ. Ikke greit, selvfølgelig ikke, men engangstilfelle nok til at du tenke «jaja, stapfull Ølhallen på en fredag.» På søndag va æ på Verdensteatret, da va det en mann som satt sæ ned ved tre jente og snakka til dem. Snakka på dem, egentlig, for dem prata ikke til han. Og dem så på hverandre, og fyren bak baren kasta et blikk bort dit før han tydeligvis bestemte sæ for at dem fikk klare sæ sjøl. Ihvertfall inntil mannen gjorde nokka ubehagelig.

Og det e nokka der, en tanke æ ikke helt får fatt på. Kor mange ganga har du blitt spurt av fulle menn om du vil ha selskap? Om koffor du sitt der helt aleina? Om koffor du bla bla bla. Kor mange ganga har du endt opp med å late som om du høre på noen du ignorere, fordi du tenke at det e en overhenganes fare for at du blir kalt en bitch om du gir tydelig uttrykk for at du ikke vil snakke med vedkommende? (på torsdag kom det en fyr bort til mæ og Elisa, han sa «hei jente, vet dokker ka?» «… ka da?» «Æ e livsfarlig», korpå æ sa «da foreslår æ at du går videre». Og det e jo, sånt skjer. Men det e litt deprimeranes at æ blei overraska når han faktisk sa «OK» og vandra videre.) Kor mange ganga har menn du e sammen med sagt «du får bare overse han, han går nok etterhvert»? Kor stor e sannsynligheta for at dem aldri har tenkt på kor galt det hele kan gå?

(kor paranoid høres æ ut på en skala fra en til ærlig talt?) Æ e ikke en tilhenger av essensialisme, æ tror ikke det e nokka ultimat kvinnelig i et menneske, men æ tror at kvinne (enten dem e biologisk eller selvbestemt) ende opp med noen kulturelle norma menn ikke ser. Æ va på tur, i Edinburgh, helt aleina, og endte opp i en situasjon kor æ tenkte «OK, om noen angrip&voldtar mæ nu, så har æ ærlig talt bare mæsjøl å skylde på», fordi det va skumring og æ gikk litt feil og endte opp på et gudsforlatt sted og måtte vandre langs en godt skjult vei langs en elv for å komme mæ til riktig busstopp. Og ka har æ gjort for å fortjene å måtte tenke sånt, sånn bortsett fra å være jente? (det personlige e politisk, vet du)

(æ tror, i en bisetning til det hele, at det e enklere – og mer sosialt akseptabelt – å angripe Hillary Clinton for å være kvinne enn å angripe Barack Obama for å være svart/afro-amerikansk/ikke-hvit.)

Uansett, mitt favorittøyeblikk kom når Andreas sa «han har nok et skap fullt av medisinsk framgang» etter at noen nevnte nokka om noen som ikke skal navngis og med.fak og sånt, og æ brøyt ut med «Det e den fineste fornærmelsen æ noensinne har hørt!» (Litt tidligere sa æ «det e det fineste komplimentet æ noensinne har fått!» når tidligere nevnte Mikalsen sa «Du skriv komplisert og vanskelig og æ skjønne virkelig ikke ka du mene». Fordi æ e enkel å glede:>)

___
1Ka e det med enkelte folk som gjør at du referere til dem med hele navnet demmes, uansett?

2Æ diskuterte med Inge og hevda at æ bestandig har rett (fordi æ bestandig har det, på det meste), og ti minutta seinere va æ veldig sikker på at han hete Mikaelsen, så Inge brukte resten av dagen på å svare «ja, på nesten alt» hver gang æ sa «du vet æ har rett» (det skjer merkelig/bekymringsverdig ofte når æ prate med Inge..)

3Æ vet ikke helt koffor. Bare. Æ har et lidenskapelig forhold til etternavnet mitt, tror æ.

4Hemmeligheten her e vel at æ egentlig like Unge Høyre-gutta. Æ mene, æ like dem best når dem ikke sir nokka, men. Dem e så gjennomført, og æ blir så fascinert. Også likne dem på hverandre, på en sånn udefinerbar måte.

5Æ prøvde å finne ut av katti æ begynte å definere mæsjøl som feminist. Og æ vet ikke. 15? 14? Så lenge æ kan huske? Æ kan i det minste ikke huske et punkt i livet mitt kor æ oppfatta kjønn og visste ka feminisme va og ikke tenkte æ va feminist.

nokka mer– eller mangel på sådan –, æ elske den linja. Og æ sendte en liten tanke til alle de her små ungdomsskoleberten som ser på mæ som om æ ærlig talt bare burde ligge under en stein, fordi kvinnelighet e femininitet og en snever definisjon som sådan, og æ håpe dem voks det av sæ, men æ har mine tvil.

2 thoughts on “Æ e en feminist. For fokker.

  1. Bare… WORD, lizm. Til alt. Sånn for å være ekstra velartikulert.
    (Det er så innmari deilig å ramle over noen som bare… skjønner det. Skjønner du? Eh, jeg klarer visst ikke å forme setninger med mening i dag.)
    (Mer parentes: Jeg er fryktelig glad i det du skriver. Punktum.)

    • Å du! Eller, egentlig e det nok mer sånn «å duu ♥ «, bare fordi, liksom. (og æ skjønne og det e så fantastisk at du skjønne og det bare. Sukk.)
      Og æ like det du skriv også, sjøl om æ e så dårlig på å legge igjen kommentara (mest fordi æ ikke klare å begrense mæ til word (eller lignanes), det blir mer sånn «Word, og [fjorten avsnitt om koffor word]», og æ e ukonsentrert og teit.) Og det e så fint å høre, fordi æ e litt, bekymra kanskje?, av og til, fordi bloggen min e på dialekt, og det føles litt som om den vil utelukke sæsjøl fra verden, fordi ingen like dialekt, bortsett fra mæ. Nokka som jo ikke e sant, men paranoia og greier hjelpe på. Sukk mitt hjerte:>

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s