I could make you happy you know, if you weren’t already.

Æ satt iTunes på shuffle, på alle sangan æ ikke har hørt på enda (fem og tjue tusen av dem, cirka. SUKK!), og det va fint og vakkert, og så spilte den en Ani DiFranco-sang, så æ satt den på shuffle på alle Ani DiFranco-sangan æ ikke har hørt på enda (sånn bortsett fra at æ har hørt dem femhundreganga før, men ikke i den her versjonen av iTunes, alle femhundreogørten sangan), og. Snakk om deprimeranes vakker spilleliste (Most of the Time, Bodily, Grey, Untouchable Face, Sick of Me, In the Margins, alle sangan som får mæ til å tenke «favoritten min!»). Men poenget va egentlig bare at den spilte Living in Clip-versjonen av «Untouchable Face» og æ tok mæsjøl i å tenke «… faen.», for av alle sangan i verden å tenke «akkurat sånn e det!», så. Det kunne ha vært nokka litt mindre stereotypt, sant?

I could do a lot of things, and I do

Men la oss ta den linja som utgangspunkt for nokka litt mindre teit (æ e egentlig ikke forelska lenger, skjønne du, det e det merkeligste. Æ e en utprega pragmatiker?, som, i det æ innså at det va poengløst, fikk det hele til å gå over, og æ vet det høres idiotisk ut, men, min mentale tilstand e idioti og lignanes stort sett hele tida.), sjøl om æ ikke tror æ e i stand til å skrive om gave-kultur på en logisk måte. Og ideen om gava fortjene logikk og retorikk på et nivå æ ikke e i stand til å inneha akkurat nu. Fordi det finnes (nogenlunde utbredt?) forskning på gaven i et urfolksperspektiv (start med Rauna Kuokkanen og Britt Kramvig, men det finnes andre, ikke-skandinaviske, forskera som skriv om det samme).

Og tanken med de her gavan e at dem ikke brukes som (la oss si) majoritetskulturen ser på det: du gir en gave for å få en gave, du invitere noen på middag fordi det betyr at dem invitere dæ seinere. Du gir gava (uansett ka slags gave det e, en faktisk ting, nokka verdifullt, nokka billig, tida di, tankan dine, historien din) til folk du vil gi gava til, som et håndfast bevis på at du sett pris på dem. Personlig va det en aha-opplevelse av de sjeldne, fordi det e akkurat sånn det e. Tanken på at en gave e for dyr har bestandig slått mæ som litt teit/uforståelig. Om æ har penga nok til at æ kan kjøpe den gaven uten å tenke på ka den koste, så e det ikke fordi æ tenke «Hah, om æ kjøpe dæ den her greia som koste [x antall krone], blir du nødt til å kjøpe mæ nokka like dyrt i gjengjeld!» Det æ tenke e «se, en greie! En greie æ tror [person A] vil sette pris på! Jippi!»

Det e derfor æ bestandig blir overraska når æ låne noen en ubetydelig pengesum og dem insistere på å betale tilbake. Det e liksom ikke nokka vits i. Æ har penga, og om mine penga kan føre til at du kan ta en buss/kjøpe en kaffe/gjøre nokka som gjør dæ glad i det øyeblikket, så syns æ ærlig talt det e verdt det. Og en del av det e en idé om at jo mer æ gir til verden, jo mer får æ tilbake. Ikke nødvendigvis fra den ene personen æ har vært snill med, men i generell godhet. Det e den eneste formen for reciprocity æ treng. Det va det æ baserte mæ på før æ dro til USA, sjøl om det høres rart ut. Æ tenkte, før æ dro, «æ har gitt så mye godt til verden at [æ fortjene at] den her turen kommer til å gå bra.» Og den gjorde det, så det lå tydeligvis nokka i det. (og/men, selvfølgelig, æ e i den priviligerte posisjonen at æ kan bruke penga uten å bekymre mæ for kordan det går, og det e mange som ikke e det, men æ tror det e en del av tanken, det treng ikke nødvendigvis være snakk om monetær lykke.)

(men samtidig (og merk, æ snakke i parantesa når æ e litt flau, av og til?) så e det faktum at det føles så naturlig for mæ å gjøre sånt, en del av mæ tror at det e like naturlig for alle andre. også blir æ litt såra når det vise sæ at det ikke e det. Situasjona kor æ ende opp med å tenke «om æ va dæ, så hadde æ gjort X nu, men det. du gidd tydeligvis ikke», og det e dårlig gjort, og æ minne mæsjøl på det, men allikavel. Sukk. Alt skal være så vanskelig.)

(det e litt på den her måten. det va ei jente i den ene forelesninga mi som hadde et framlegg om gavekulturen (og at enkelte urfolksforskningsområda hadde en budsjettpost for «gifts», fordi det va en så akseptert del av framgangsmåten), og når ho va ferdig, når æ satt der og tenkte «oi» og «hm» og «ååå» og sånt, så ville æ gi ho ett eller anna, fordi det virka logisk. som en takk. Æ kan ha lyst til å gi bort ting til folk æ ikke egentlig kjenne, bare fordi det føles naturlig der og da. Det e nokka i at noen ganga, når æ les en skrekkelig god bok, så e mitt første instinkt å gi den videre.) ((æ hadde muntligframlegg om ett dikt. Æ analyserte det. Og det va litt gøy da, fordi alle de andre snakka om svære, store tema og perspektiva og greier, og æ bare «ett dikt. femten minutt. comp.lit. til I die, fuckers!» bortsett fra at det ikke va akkurat sånn, men gud, folkens, æ elske diktanalyse, og det hadde æ helt glemt. Og det va et fantastisk dikt, æ tror det hjelpe på))

På tirsdag endte æ opp på kafé med Alexander i to tima, på torsdag endte æ opp på kafé med Inge i to tima, så æ har et vagt håp om at det dukke opp en fantastisk mann (eller et fantastisk menneske, æ e ærlig talt ikke kravstor til kjønn) til i morra en gang, bare for å gjøre uka komplett:>

think I’m going for a walk now, I feel a little unsteady
I want nobody to follow me, except maybe you
[…]
she’s not really my type, but I think you two are forever
and I hate to say it, but you’re perfect together
so fuck you
and your untouchable face
and fuck you
for existing in the first place

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s